De usynlige, fortellingen om Ingrid Barrøy, som fortsatte med Hvitt hav, har fanget lesere over hele verden. Rigels øyne er tredje bok i serien. Med den har vi fått en enestående trilogi for alle som vil forstå mer av landet vi lever i.
| Forfatter: | Roy Jacobsen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2017 |
| Antall sider: | 240 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Barrøy-serien |
| Serienummer: | 3 |
| ISBN/EAN: | 9788202561864 |
| Kategori: | Romaner |
I støvler og kjole, med sekk på ryggen og datteren Kaja i et sjal på magen, forlater Ingrid sin barndoms øy i havgapet og legger ut på en hasardiøs vandring sørover. Alle hun møter på veien får det samme spørsmålet: Kan du huske en russer som flyktet over fjellet i fjor vinter?
Ingrids kjærlighetseventyr startet den siste krigsvinteren i 1944. Det forliste slaveskipet Rigel førte den unge, russiske krigsfangen Alexander i land på Barrøy. De to innledet et forhold gjennom noen intense uker, før Alexander måtte flykte videre. Halvannet år senere har Ingrid blitt 36 år, og hun har født sitt kjærlighetsbarn. Men den indre roen hun hele livet har kjent på Barrøy, er borte. Det eneste hun ønsker, er å finne sin kjæreste igjen, og få klarhet i hva som skjedde med ham. Kom han seg over til Sverige? Lever han fortsatt?
I Alexanders fotspor
Ingrid følger i Alexanders fotspor sørover og innover i landet mot svenskegrensen, hjulpet av mennesker på veien som gir henne og datteren husrom og mat, og som forhåpentlig husker en russer på flukt - og hvor han tok veien? Men krigen har fart hardt med folk, og selv om det har blitt fred, er det ikke glede og lettelse som preger menneskene Ingrid møter, heller åpne sår, savn og frykt. Ingrid får en følelse av at folk skjuler det de vet. For mange gjør det vondt å huske, de vil heller glemme.
Jakten på kjærligheten
Ingrids jakt på kjærligheten driver leseren fremover i spenning, helt til siste slutt. Vil Ingrid finne det hun leter etter? Samtidig spenner Roy Jacobsen opp et stort, levende lerret av menneskeskjebner, norsk natur, kultur og historie som gjør dypt inntrykk. Ingrids reise til fots gjennom Norge er mesterlig og sanselig skildret, og forfatteren skriver om sine karakterer med stor kjærlighet. Nøkternt, men ømt og gripende skildrer han den sterke, kloke og sårbare Ingrid. Også bipersonene trer frem som hele og sammensatte. De er mennesker med levd liv, som sitter igjen i leseren, lenge etter at siste side er lest.
Ukjent norsk krigshistorie
De tusenvis av skjebnene som utspilte seg blant de russiske krigsfangene i Norge under krigen, er en del av vår historie som få kjenner godt til. Unge mennesker bygget jernbaner og veier med blod og slit, for deretter å bli drept eller måtte flykte. Britenes feilaktige bombing av fangeskipet Rigel krevde over 2500 menneskeliv. I Rigels øyne får disse russerne et ansikt - Alexanders skjebne er en av romanens sterkeste historier.
Fredens ofre
Roy Jacobsen klarer på fantastisk vis å skrive den store historien gjennom den lille. For det som kommer til syne gjennom Ingrids personlige reise, er et Norge og et folk som strever med vonde minner og opplevelser i fredstid. Dette er en underkommunisert del av vår felles historie. Folk levde i mange ulike mellom- og gråsoner under krigen, der motstandsmenn og medløpere bare dannet ytterpunktene. Da freden kom, var kanskje ikke alle like stolte over sin egen innsats i krigsårene. Med dette kom skammen, fortielsen og løgnene. Øyjenta Ingrid blir stadig klokere av de gripende menneskemøtene på sin reise.
Også vi som leser sitter klokere - og sterkt berørt - tilbake.
Trude Løtvedt
Les den selv, denne usedvanlige vakre vandringen fra hav til skog og innland og tilbake, blant mennesker med ytre og indre arr, i en fredens krig.Guri Hjeltnes, VG
| Rigels øyne | |||
| Bokmål | Ebok | 2017 | |
| Rigels øyne | |||
| Bokmål | Heftet | 2018 | |
skildringen av Ingrids søk etter kjæresten er usentimental, brutal og likevel vakker [...]
Når vi leser Rigels øyne (og de andre to bøkene) så hører vi det nordnorske språket. Og altså ikke bare i dialogen. Miljøtegningene gjør at du hensettes til landsdelen også når virkeligheten beskrives på korrekt bokmål. Det står det en mester bak.
[...] Roy Jacobsen har gjort det igjen. Det er vemodig, det er vakkert, det er morsomt og det er eiegodt. Om dette er punktum i fortellingen om Ingrid Barrøy, så er det et verdig punktum.
Atle Nielsen, Bok365 (Terningkast 6)
Den tredje boken i Roy Jacobsens romaner om Ingrid Barrøy er en vakker, poetisk og tidvis brutal historie. [... ] Hele den lille store romanen er en sitrende skildring av livet etter krigen, livet etter katastrofen, livet etter kjærligheten. [... ] Les den selv, denne usedvanlige vakre vandringen fra hav til skog og innland og tilbake, blant mennesker med ytre og indre arr, i en fredens krig.
Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 6)
[...] når jeg lukker boka, tenker jeg som jeg alltid gjør med Jacobsen: Jøss, så god han er.
Cathrine Krøger, Dagbladet
Til sammen er de tre bøkene et monument over kystfolk i Nord-Norge i slit og krig. [...] et fascinerende og interessant bilde av Norge sommeren etter fredsvåren.
[...] Jacobsens bøker etter Seierherrene (1991) er lite preget av unødig prat, ei heller denne. De korthugde replikkene er en pryd for Rigels øyne. [...] en historie og et blikk på nær etterkrigstid vel verdt en roman.
Terje Eidsvåg, Adresseavisen
en intens og skarp fortelling om det norske fredsåret 1946, sett gjennom øynene til en ung kvinne på reise for å finne sin russiske kjæreste. [...]
Med åpningsromanen "De usynlige" og høstens roman "Rigels øyne" er fortellingen om Barrøy nå blitt en trilogi, en bevegende norsk beretning om utfordrende livsvilkår og mye livsmot.
[...] en svært stram og velkomponert roman"
Turid Larsen, Dagsavisen
I en bokflora med mange observasjoner og få åpenbaringer tilbyr Roy Jacobsen noe annet, noe som føles viktig og nytt.
Bjørn Gabrielsen, Dagens næringsliv
Jacobsens bilder av et samfunn i rask utvikling er like skarpe og fintegnede som hans glimt av natur, skog, fuglesang og fraværet av hav - i det som også blir en Ingrids Barrøys forunderlige reise. [...] denne boken er et høydepunkt
Leif Ekle, Nrk.no
- Jeg har alltid vært nerdete opptatt av krigshistorie og nordnorsk historie, sier Roy Jacobsen. Med Rigels øyne får vi ikke bare en gripende kjærlighetshistorie, vi får også et helt nytt blikk på norsk etterkrigstid.
Roy Jacobsen slo igjennom med Seierherrene i 1991, en generasjonsroman fra Helgelandskysten som ble folkelesning. Bøkene om Ingrid Barrøy tar oss tilbake til dette samme vakre øylandskapet ytterst i havet. Både norske og utenlandske lesere har trykket Ingrid og øyfolket til sitt bryst. Anmelderne har trillet sekser på sekser på terningene. Bøkene utkommer i 35 land, og i sommer ble De usynlige nominert til en av verdens mest prestisjefylte litteraturpriser, Man Booker International Prize.
Hvordan er det å gi ut den tredje boken om Ingrid, etter all denne rosen?
- Det er like spennende, gledelig og skummelt hver gang! Man kan glede seg over rosen, men man kan ikke bruke den til noe. Når jeg setter meg ned for å begynne på en ny bok, så er jeg tilbake til start uansett.
Rigels øyne er en sterk kjærlighetshistorie. Ingrid er litt av en dame, som legger ut på en så strabasiøs tur for å finne sin tapte kjærlighet?
- Ja, Ingrid klarer ikke å roe seg på Barrøya lenger, hun må dra ut. Kjærligheten og den store verdenen har kommet inn og ødelagt for øya hennes, hvor hun hittil har levd isolert. Ingrid er en intelligent og sterk dame, men utrent utenfor øya. Hun reiser ut og ser den store verden med øyboerens øyne. Og det er hennes perspektiv vi får på norsk etterkrigstid.
Du er godt kjent i Barrøyland, dvs. på Helgelandskysten, hvor du selv har bodd halve livet. Hva med ruta som Ingrid går innover i landet mot Sverige, man får følelsen av at du er veldig godt kjent også her?
- Ja, jeg har gått store deler av turen til Ingrid. Og jeg har prøvebåret mye på det yngste barnebarnet mitt, som er 8 måneder gammelt. Slik fikk jeg kjenne på kroppen hvordan det var for Ingrid, å gå i terrenget med et barn festet til magen. Det er en helt egen følelse.
Det ligger et dramatisk bakteppe bak Rigels øyne, nemlig senkningen av skipet Rigel i 1944. Hvorfor har vi hørt så lite om denne hendelsen, som er den største enkelttragedien i Norge under andre verdenskrig?
- Alle norske barn i skolen får høre om Titanic, men ingen om den dobbelt så store katastrofen Rigel. Fordi den ble senket av britene, våre allierte, på grunn av en stor misforståelse og feil, britene trodde det var tyske soldater om bord. Over 2500 russiske krigsfanger mistet livet i forliset. Ikke alle sannheter tåler dagens lys.
Du skriver også i boken at «sannheten er fredens første offer». Hva legger du i det?
- Da freden kom, måtte mange gi slipp på sannheten, for å klare å leve videre med seg selv. Vår generasjon har vokst opp med den offisielle historien, seierherrenes historie. Men det var mange nordmenn som tjente på krigen, og som havnet i en mellomposisjon, fordi tyskerne deltok aktivt i norsk næringsliv i krigsårene. Etter krigen følte mange av disse at de ikke hadde opptrådt spesielt heroisk. Og det er litt urettferdig at vi sitter her i dag og dømmer dem i ettertid, vi som aldri opplevde krigen og ikke har kjent den på kroppen. Kanskje ville vi reagert på samme måte? Og kanskje vi også ville løyet for oss selv i etterkant? Jeg synes det er vel så spennende å se hva freden gjorde med folk, som hva krigen gjorde med folk.
Som leser blir man utrolig glad i Ingrid. Kommer det flere bøker om henne?
- Det eneste jeg kan si om det er at jeg i alle fall ikke har skrevet den ennå, avslutter Roy Jacobsen, og smiler lurt.
Trude Løtvedt
Ingrid spurte om det ble snakket om henne i bygda?
– De ska’ berre prat’, sa Adolf og puttet en sukkerbit i munnen.
– Ja, noggo ska’ de no ha å prat’ om, sa Mathea, som om det ikke bare var Ingrid det ble snakket om, landet hadde en krig bak seg, og en krig gjør mye rart med menneskene, de blir ikke nødvendigvis bedre av den.
Ingrid så spørrende på henne.
Adolf sa at folk visste om ungen, men ikke om mannen, ikke engang Daniel visste om russeren.
– Og skipperen på skipet? sa Ingrid. – Munkefjord …?
Adolf sa rolig at det kom an på hva russeren hadde fortalt ham. Men nå måtte Ingrid ta for seg av brød og smør og forsyne seg med lammerull. Og Mathea sa, som om hun oppdaget Kaja enda en gang:
– For en jæv unge.
Adolf sa:
– Ja ja…
Mathea spurte om hun hang på geita ennå.
Ingrid samlet seg og fikk fram at hun hadde mistet melka i vår og svarte ja på spørsmålet om Mathea skulle varme melk. Hun lot Kaja sutte på en brødbit og tok av henne tørkleet og dro en finger over de bittesmå tennene. Før melka kom på bordet, hadde hun også kledd av henne en jakke, og hørt Adolfs spørsmål om hva hun egentlig var ute etter, for det var vel på tide å komme til saken, det hadde tydeligvis bygget seg opp en uro i ham.Ingrid spurte om han visste hvor mannen hennes hadde gått av skipet?
– I Kongsmoen, sa Adolf.
Ingrid spurte hva som var i Kongsmoen.
– Kort vei til Sverige, sa Adolf og føyde til at det ble hogd en gate derfra innover fjellet, for en taubane til et gruvesamfunn som het Skorovas, den skulle frakte ut svovelkis i ufattelige mengder, det var de nye tider, det var freden i landet, et land som hadde fått tilbake sin egen framtid.
Ingrid spurte om han trodde Alexander hadde fulgt den «gata» innover mot Sverige?
Det kunne ikke Adolf vite, men det var planen, ja. Og Ingrid fikk en mistanke om at han satt og brygget på en hvit løgn.
Hun ba ham fortelle det han visste.
Adolf, som hadde livslang erfaring med å uttrykke seg ad omveier, sa at Ingrid begikk en stor feil hvis hun nå satt her ved hans bord og la planer om å følge etter mannen, å gi seg i kast med noe sånt var galskap.
Men han sa det uten å se på henne, og virket mer lettet enn resignert da Ingrid tiet på en måte som ikke kunne tolkes i annen retning enn at hun allerede hadde bestemt seg, eller at hun gjorde det i dette øyeblikk, og at det fra nå av ikke var noen vei tilbake.
Mathea grep inn i den avgjørende stillheten og sa at hun hadde vært taus i dette huset siden hun var ungjente, i femtini år, talte hun opp, og det er mange år, som Ingrid skulle tenke grundig gjennom før hun gjorde noe dumt.
Ingrid sa at hun hadde tenkt en hel vinter, og at verre enn det hadde vært med det stigende lyset nå i vår og sommer kunne det ikke bli.
Mathea stirret på henne og Ingrid stirret tilbake. Mathea sa at kjærligheten er svikefull. Og Ingrid sa ja.
