De usynlige heltene i norgeshistorien

-- Et folk bør vite hvor det kommer fra, fremfor alt et rikt folk. Ikke bare for å kunne takke rette vedkommende for maten, men for ikke å miste enhver retning av syne. Det er som på et kart. Vet du ikke hvor du befinner deg, er du heller ikke i stand til å finne målet.

Roy Jacobsen fikk sitt store gjennombrudd med romanen Seierherrene i 1991. Siden har han skrevet 14 bøker, blitt oversatt til 30 språk og vunnet en lang rekke litterære priser. Det er virkelig en stor begivenhet når det kommer en ny roman fra denne hånden.
– Er det skummelt å skrive en oppfølger til De usynlige, som du hadde så enorm suksess med?
– Ja selvfølgelig, men det var ikke noen vei utenom – heldigvis – for det har vært en fin reise, som jeg ikke ville ha vært foruten. Jeg var jo på langt nær ferdig med dette stoffet, med Ingrid og resten av persongalleriet på Barrøy. Jeg er rett og slett blitt glad i denne øya.

Fiskebondens historie
Roy Jacobsens historiekunnskaper er virkelig enorme. Likevel er det én historisk epoke som har blitt nøyere undersøkt i bøkene hans enn andre – Helgelandskysten og den norske fiskebondens levekår på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.
– Det er denne historiske epoken jeg kjenner best med unntak av min egen. Jeg har fått den inn med morsmelka, bokstavelig talt. Min mor er fra Helgelandskysten, og jeg har selv bodd der, altså i Barrøy-land, omtrent halve livet. Jeg reiser fortsatt dit flere ganger i året.

En krigskatastrofe
– Drev det virkelig i land lik langs norskekysten under krigen?
– Ja, og ikke bare den håndfull levninger som Ingrid finner og plukker opp, men mellom 2400 og 4000 menn. Denne historien er ukjent for skremmende mange. I slutten av november 1944 klarte det britiske flyvåpenet å bombe og senke en frakteskute rett sør for Sandnessjøen. Skuta het Rigel, og britene trodde den transporterte tyske soldater fra Nord-Norge som skulle settes inn på Østfronten. Men det gjorde den ikke, den fraktet russiske slavearbeidere, krigsfanger, som hadde bygd veier i Nord-Norge under okkupasjonen. Operasjonen er en forferdelig historie, en misforståelse og en blodig dumhet som ingen i det offisielle Norge – eller blant de øvrige allierte – seinere har hatt noen glede av å huske og undervise ungene om på skolen. Alle har hørt om Titanic (ca. 1500 omkomne). Svært få har hørt om den dobbelt så store katastrofen Rigel. Sommeren 1971 ferierte jeg sammen med familien nordpå. Da hadde myndighetene endelig bestemt seg for å heve skipet som fortsatt sto på grunn. Man fant 1110 hodeskaller i skroget. De ble lagt i en krigskirkegård på Tjøtta.

Kvinnenes historie
Et fellestrekk ved mange av Roy Jacobsens romaner er at de handler om mennesker som har alle odds mot seg, men som likevel klarer seg bra. Og handlingen er gjerne lagt tilbake i tid. 
– Hvorfor er det viktig for deg å skrive om akkurat disse menneskene?
– Svært få husker lenger enn en enkelt generasjon tilbake, vår egen, og vi har vel alle et slags behov for ikke å høre etter når foreldre snakker. Det er derfor vi trenger både faghistorie og historiske romaner.
– I De usynlige og Hvitt hav har du særlig fortalt kvinnenes historie. Hvorfor?
– Det har to enkle grunner: Jeg elsker kvinner og synes fortsatt deres liv, skjebne og historie er underkommunisert i litteratur skrevet av mannlige forfattere.

En personlig opplevelse
Roy Jacobsen er kjent for sin knappe skrivestil, blottet for sentimentalitet og følerier, men bøkene kan likevel detonere bomber av følelser i leseren. Følelsene er så å si lagt i tingene og arbeidet; vedhugging, et par røde damesko, en lyseblå koffert, roing, en hvit eikestamme, en neve dun.
– Sentimentalitet er ikke nødvendigvis noen katastrofe, vi er alle sentimentale nå og da. Men sentimentalitet i litteraturen er et minefelt, for den setter gjerne forfatterens følelser i fokus. Det vil si: Den forsøker å få leseren til å føle det samme som forfatteren. Leseren blir ufri av det, styrt, føler seg nærmest utsatt for et overtalelsesforsøk. Oppgaven må i mine øyne være å respektere leserne som selvstendige individer, å skrive dem fri til å føle med egne følelser. Bare da kan lesingen bli en personlig opplevelse. Og er ikke leseopplevelsen personlig, kan man like gjerne rake løv. Det kan være greit, det også.
– Får vi høre mer om Ingrid og familien hennes på Barrøy?
– Jeg skal gjør mitt beste.

Roy Jacobsen er intervjuet av Kristin Weholt

Til toppen

Ingrid gikk ned i svenskebrygga og fant kikkerten, en tung og uttrekkbar sylinder av noe som lignet støpt, svart skinn, med messingringer og to små skruer, husket vagt at faren aldri brukte den fordi den fordreide synet, og nå tenkte hun at heller ikke hun trengte den, hun visste jo hva hun hadde sett.
   Hun la kikkerten fra seg igjen som om den brente fingrene hennes, klavet to tørre garn til fingrene ble kalde, slepte dem etter seg gjennom snøen, gjorde fast ilen i øret på det første og så korktelna gli ut i bølgene, festet de runde skiferbrikkene, påpasselig med ikke å knuse dem mot svaberget, festet det neste garnet og trakk det etter, to garn, de vanlige femten favnene fra land, da blikket steg fra telna og havet og bort på Moltholmen og hun så det første liket.
   Telna glapp ut av hendene hennes, hun kastet seg ned i sjøen og fikk tak i den, vasset på land og gjorde fast, satte håndflatene i knærne og rettet ryggen, stirret over sundet og så stadig det hun så, det hun hadde sett allerede i går, og så hadde hun likevel sovet som Nelly.
   Hun banket vottene mot hverandre og så mannen ligge halvveis oppe på svaberget med beina vaskende i havet, som om noen hadde fortøyd ham i bolten. Men sjøen falt, og han ville snart ligge på tørt land, til neste flo ville rive ham løs igjen og drive ham videre, og skarer av skrikende harpyer som stupte ned og rev og slet i den brune skikkelsen.
  Ingrid gikk nordover mot naustet og kom på at hun hadde vært to ganger på låven, én gang for å se etter duna og én gang for å hente ull; også der inne hadde hun sett noe uten å forstå hva det betydde, og hun hadde vært ute av huset utallige ganger, men ikke i bærhagen på baksiden, der var de aldri om vinteren, hvem finner på å gå rundt sitt eget hus …?
   Hun løp forbi hjellen og over myra, nølte før hun åpnet døra til bislaget, gikk inn og ga seg til å stå pal i sitt eget hjem, løp med bankende blod i ørene fra ett rom til et annet og sto stille og løp ut igjen, rundt huset og så sporene så vidt synlig under nysnøen, som om noen hadde slept en sekk gjennom hagen og opp låvebrua.
   Hun gikk opp og konstaterte at dørene var stengt med slåen på innsiden, løp rundt bygningen og inn i fjøset og husket at hun hadde sett vanndråper i trappa og tenkt at de stammet fra en lekkasje i taket, kløv opp på høyloftet og kunne i det spede lyset se to bein stikke fram under noen gamle saueskinn. Hun rev dem til side og så en middelaldrende mann, skallet, med blåsvarte skjeggstubber i et utmagret, hvitkalket ansikt, en død mann. Men noen hadde lukket øynene hans, og foldet hendene hans over brystet, det så ut som om han lå og ba.
   Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distinksjoner og vinkler, en tysk uniform, også han hulkinnet, skallet og mager, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live.

Til toppen