| Forfatter: | Roy Jacobsen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The unseen |
| Serie: | Barrøy-serien |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788202423025 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale De usynlige
En familiehistorie og et stykke norgeshistorie
Havet er hennes eventyr.
Fisken, stormen, fattigdommen.
Hun eier årstidene, fuglene og horisonten.
Ingrid må lære alt det ingen lenger kan.
En dag må hun lære enda mer.
Et eventyr om øydronningen Ingrid
«Du slipper aldri unna havet, det er der alltid,» sier Roy Jacobsen. De usynlige er en havnær leseropplevelse av de sjeldne. Og et eventyr om øydronningen Ingrid.
Han har skrevet om sine røtter tidligere. Seierherrene har aldri sluppet taket i norske lesere. Vidunderbarn handler om oppvekst på Årvoll. I øyromanen De usynlige er Roy Jacobsen på trygg grunn. Resultatet er et eventyr av en roman. Vi er med på en ramsalt reise med hav og himmel, vind og vær. Et dirrende nærvær i teksten gjør bitte lille Barrøy til en stor og viktig øy. Og i fortellingens sentrum Ingrid, som eier årstidene, fuglene og horisonten.
Barrøy er en kvinneøy
Vi er hundre år tilbake. Lille Ingrid blir rodd til dåp. Presten ser på henne, og undrer seg over at hun er «så blottet for fattigdommens sløve dumhet». Vi er i utkanten av et øyrike på Helgelandskysten, hvor folk driver vekselbruk mellom det de finner i hav og på jord, påtvunget av nøysomhet så stor at det bare bor én familie på øya. I det Barrøyske univers er døgnkontinuerlig arbeid en dyd av nødvendighet, her overlever man ved å arbeide. Nå tror du kanskje at dette er menns verden, men nei, Barrøy er en kvinneøy.
Gjør de usynlige synlige
En kvinneøy, der de ikke er vant til å snakke om følelser, men heller kanaliserer følelser i grøftegraving, torvskjæring og garnsetting. På Barrøy taler tausheten mer direkte enn hva ord kan uttrykke når du ror færingen ut i storm fordi du må. Så vokser Ingrid opp, og vi følger henne fra hun døpes som treåring til hun er over tyve. Hun lærer kvinnfolkarbeid av moren og mannfolkarbeid av faren, lærer alt det ingen lenger kan, og enda mer. Ingrid tar tidlig massivt ansvar fordi det ikke kommer flere barn, og ser inn i de voksnes verden med et knivskarpt blikk. Hun er et kvinnemenneske som gjør de usynlige synlige.
Det store i det lille
Roy Jacobsen forærer deg en optimal deltakelse i hver av de ulike personene, enten det er Ingrid, foreldrene Hans og Maria, bestefar Martin eller enfoldige tante Barbro. Du deltar i både skinn og sinn, og i drømmene, som gang på gang blir knust av storm, fattigdom, død og galskap. Du deltar i arbeidsoperasjonene som nesten er glemt, men som var nødvendige for å overleve. Det blir stort når Roy Jacobsen skriver om små mellommenneskelige hendelser. Les og bli berørt. Les og bli klok. Les hvert eneste kapittel så sakte du kan, og les det om igjen.
På sitt aller beste
De usynlige er en moderne roman om et eksotisk miljø. En roman preget av optimisme og tro på overlevelsen, selv om du bor i en usynlig avkrok av vår såkalte sivilisasjon. En roman med miljø, naturbeskrivelser og menneskeportretter så levende at tankene flyr til Hamsun. Men i motsetning til den store mester heier Roy Jacobsen på karakterene sine. Han er solidarisk med fattigfolket på Barrøy, elsker dem på godt og vondt. Roy Jacobsen er på sitt aller beste i De usynlige. Det sier alt.
Av Bernt Roald Nilsen
...griper leseren med et slag og slipper ikke tak før på siste sideVG
Andre utgaver
| De usynlige | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| De usynlige | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2013 | |
| De usynlige | |||
| Bokmål | Lydbok MP3-CD | 2013 | |
| De usynlige | |||
| Bokmål | Heftet | 2014 | |
Flere bøker av Roy Jacobsen:
Anmeldelser De usynlige
Roy Jacobsens nye roman griper leseren med et slag og slipper ikke tak før på siste side.
- VG (Terningkast 6)
De usynlige er rett og slett ei uvanlig fengslende og viktig bok.
- NRK P2
Den har det som skal til for å bli en slager ... muligens også en landeplage.
- Dagens Næringsliv
Roy Jacobsens nye roman er ganske enkelt skjønnlitteratur av høy klasse.
- Aftenposten
De usynlige er rett og slett en helt fantastisk roman.
- Dagbladet
(...) sidene er fullspekket av lun humor, liketil personskildringer og overraskende hendelser. Alt pakket inn i et fortettet, poetisk og fabulerende billedspråk som skulle få meg til å ønske at boka aldri måtta ta slutt.
- Brønnøysund avis (Terningkast 6)
Roy Jacobsen hevder seg i mesterklassen og det vil være rart om De usynlige ikke blir å finne på nominasjonslista til Nordisk Råds litteraturpris. Etter denne romanen er ikke de små menneskene lenger usynlige. Kystbefolkningen har fått et nytt monument.
- Varden (Terningkast 6)
Utdrag
Selv Ingrid har begynt å legge seg til unoter. For eksempel vil hun ikke avfinne seg med et forbud utstedt av bestefaren, men går til mora, som da gjerne lar henne få lov til å gjøre det Martin vil forby henne. Det hender også at Maria holder med svigerfaren, men da nærmest etter forgodtbefinnende, som om hun rett og slett gir blaffen i om han er der og sier og avgjør noe som helst.
Martin har avfunnet seg med det. Men han er blitt sint. Da han var ung, som en mann er i mange år, var han aldri sint, nå er han det hele tida. Ingen bryr seg om det heller. På forsommernettene sover katten på magen hans der inne i kammerset. Gjennom den tynne veggen kan de høre han snorke og katten male. Det er latterlig. Når ærfuglen under bislagtrappa endelig har ruget ut eggene sine og loset de små nøstene den lange veien ned i havet, slipper katten ut igjen og sover resten av året under ovnen på kjøkkenet, når den ikke er ute og fanger mus og fugleunger.
Katten Bonken fikk et tragisk endelikt.
Den ble tatt av ørna. Det skjedde i høyonna. De hørte skrikene, så opp fra hesjer og river og oppdaget den som en utflytende blekkflekk under det voldsomme vingespennet til en havørn. Den sprellet og klorte og freste, og et øyeblikk trodde de den skulle klare å rive seg løs. Det greide den også. Men først idet den begynte å falle, oppdaget de hvor høyt den var. De så den slå ut beina som en flaggermus tyr til vingene, og dale på rett kjøl i det uendelige, før den uten noen grunn som helst gjorde noen byks med labbene, fordi den var lei av å falle kanskje, og ville begynne å løpe, men isteden dreide den en halv gang rundt og traff hammeren ved lofotnaustet med ryggen først.
Det var for høyt, selv for en katt, sa Hans. Og det ble et ordtak der på øya, som han stadig vendte tilbake til når noe overgikk selv en øyboers krefter.
Ingrid og Barbro begravde Bonken i utkanten av Rosehagen og la noen skjell i hjerteform på grava. Barbro sang en salme. Ingrid gråt. Og vel en uke senere kom Hans med en ny katt. Det var en hunnkatt, den fikk navnet Karnot, etter en mann som Hans hadde gått på skole med og som han mente så ut som en katt; de kalte ham da også kattemennesket da han var liten. Katten Karnot var brun og fin som nykokt gomme, grasiøs og kjælen og fikk ligge på kjøkkenbordet når mannfolka var ute. Om natten sov den i fotenden av senga til Ingrid. De kalte den en dagkatt, siden den sov like lenge og til samme tider som menneskene. Men også Karnot måtte være inne når ærfuglen neste vår kom vraltende for å gjøre i stand reiret sitt under bislagstrappa. Ærfuglen er et hellig dyr.