Natten er et annet land

For Karin Fossum starter alt med en observasjon. Nå er hun aktuell med Natteløperen, og at nettopp mørket og natten har hatt en sentral rolle i hennes forfatterskap, er ikke tilfeldig.

– Når det blir mørkt, er det mye lettere å tenke og samle seg, for da er det ingen forstyrrelser rundt. Og jeg finnes ikke mørkeredd. Har det ikke i meg i det hele tatt, uavhengig av om jeg er i byen eller i skogen. Det er mer som om natten er et eget land. Med andre lyder og andre tanker.
Og der trives hun, forfatteren med 28 utgivelser bak seg. Men å skrive om natten, har Fossum for lengst sluttet med.
– Nå har jeg mer kontortid som starter en gang mellom 5.30 og 6.30. Jeg starter gjerne med å se litt på nyheter, så setter jeg meg foran pc-en og jobber utover dagen. Og jeg er ganske disiplinert. Jeg kan sitte der om morgenen og føle at det ikke skjer noen ting. Da går jeg i stedet tilbake og jobber med ting jeg allerede har skrevet. Det er alltid ting som kan skrives om, alltid ting som kan bli bedre.

En liten faen

Og det var altså her, i morgentimene ved bordet i spisestuen, den nye romanen Natteløperen ble til. Fossum forteller at romanen handler om tap, sorg og om å fortvilet lete etter en identitet når ingen rundt deg kan fortelle deg hvem du er.
– Det er noe med dette livet som vi så gjerne vil kunne regulere. Vi vet at alt kan skje, men leker likevel leken at vi har kontroll, noe vi ikke har. Jeg prøver å se for meg tilfeldigheten som en liten faen som kommer inn og ødelegger planene du har lagt for dagen, sier Fossum, og blir ivrig når vi spør om hennes interesse for det som ligger bak en forbrytelse.

– Jeg har både kjent og møtt folk som har drept. Det har vært likandes, smarte folk. Det gjør noe med hodet ditt. Om du leser kriminalstoff i avisene, blir du ikke kjent med gjerningsmannen før han har begått forbrytelsen, det står kanskje bare en liten setning om at han hadde en vanskelig barndom. Men vi må huske at alle har noen som er glad i dem. De har familie, søsken, foreldre, kolleger, noen som har kjent dem på den andre siden av forbrytelsen. For dem er ikke dette noe spektakulært, for dem er det bare en tragedie. Jeg liker å vise frem mennesket først, forbrytelsen som noe sekundært.

Fremmedfugl

Mot slutten av sin forrige bok introduserte Fossum oss for Eddie Feber, en annerledes og noe utradisjonell etterforsker med 8 barn. Etter å ha levd med det hun selv beskriver som en langsom og sindig grå mann siden 1995, var hun redd for at Sejer skulle smitte over på denne nye. Dermed gikk hun helt andre vei, og Eddie Feber ble en febrilsk type, en liten sprett.
– Han er en fremmedfugl på kammeret. Har en type fantasi og en forestillingsevne som er langt større enn den kollegaene har. På tv har alle overbetjenter det saklige, sindige og formelle. Norske politifolk er sånn. Sejer var sånn. Men jeg tror de beste kvinner og menn er de som er litt utradisjonelle. Går utenfor boksen. Feber tilnærmer seg folk på en unik måte. Politifolk vil nok være litt forsiktige med å involvere seg emosjonelt, men han er ikke redd for å gå inn i de tingene.

Det noe uvanlige navnet er omsorgsfullt jobbet frem. For det er først når navnet er på plass, personen blir tydelig for Fossum.
– Det er sikkert mange som ler av meg, men jeg bruker veldig langt tid på å finne riktig navn. Det er mye prøving og feiling. Men navn er jo veldig morsomt. Jeg har et svært navneleksikon, der det står om opprinnelse og betydning. Det blar jeg mye i. Om jeg ikke vet hva de heter, blir jeg hjelpeløs. Jeg ville faktisk opprinnelig kalle romanen Feber, men jeg googler alltid titler og fant ut at den allerede var brukt. Og jeg rapper aldri titler! Men så så jeg for meg denne febrilske mannen, og da ble det klart. Han heter selvsagt Feber. Og så måtte jeg ha et fornavn som sto til det.

Ikke hovedrollen

Fossum forteller også at det var en grunn til at hun gjorde Feber relativt ung.
– En skal alltid være forsiktig med å snakke skråsikkert, men mitt håp er å ha ham med lenge. Da måtte han også aldersmessig kunne vare ut mitt forfatterskap.
Men til tross for at en ny og spennende etterforsker fra forfatteren som gjennom mange bøker har latt oss bli kjent med og glad i Konrad Sejer, naturlig nok får mye plass, er Fossum tydelig på at det ikke er Eddie Feber som har hovedrollen i Natteløperen.
– Eddie er med i boka for å gjøre en jobb. Jeg kan ofte bli overrasket av hvordan folk blir så opptatt av etterforskeren. De ble det med Sejer, og det kom overraskende på meg. Han var ikke så viktig for meg, jeg ville egentlig at han skulle være litt nøytral. Og hovedpersonen i Natteløperen er helt klart unggutten Meidel Jonsson.

Og da er vi ved utgangspunktet for Fossums nye kriminalroman; observasjonen. For hun får ikke ideer til nye bøker, det starter med noe hun ser i samfunnet, i bybildet. Noe som trigger henne.
– Det kan være en bleik, tynn og veik gutt som ser ned, som alle vil avfeie som uinteressant. Men han kan være den farligste av dem alle. Da tenker jeg: Jeg skal til og med plassere ham i en rullestol. Da er det i alle fall ingen som ser ham som farlig.
Og det er nettopp det hun gjør i sin nye roman Natteløperen.

Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Det var ikke helt virkelig. At han sto i et nattemørkt rom med en ladd revolver.
Hun var ikke lenger ung. Hun kunne være på alder med bylten hjemme på Bringebærfjellet. Han listet seg ned til fotenden igjen og stilte seg høytidelig opp. Trakk revolveren frem fra bukselinningen, og kjente at han skalv, og en lyd, et hest stønn kom fra munnen hans og nådde inn i bevisstheten hennes.
Hun snudde seg og satte seg opp.
Sitt stille, sa han. Ikke skrik!
Han var ikke lenger en kropp, en vilje, en inntrenger, han var et mekanisk vesen som ristet og skaket, han varpå gråten av bevegelse. Fingrene ville ikke lystre.
Det er bare å skyte, tenkte han, det er bare å bestemme seg, det er verst den første gangen, bare skyt!
Han så inn i det vettskremte ansiktet og trakk av. Retretten han hadde planlagt i minste detalj, som skulle være rask og elegant, ble et kav over gulvet og et klønete sprang over vinduskarmen. Han kjente rullestolen under føttene og kom seg på plass, trillet over plenen og ut på veien, jobbet voldsomt med hendene, og en underlig lyd fra inne i hodet forstyrret ham.
Tennene mine, slo det ham. De klaprer.
Stivt stirrende rett frem i mørket, ikke se bakover eller til sidene, kom deg til bilen. Noen kan ha sett deg fra et vindu. Det gjelder å kapsle seg inn, det er om å gjøre å opprettholde prosjektet, ikke slipp noe innenfor, tvil eller redsler, ikke slipp noe inn!
Han stablet Quickie inn i bilen og satte seg bak rattet. Han kjente ikke engang Gjertrud Åsane, hun var en del av rekken hans, men likevel tilfeldig valgt, fordi dynen hennes hang ut over karmen, fordi vinduet hennes sto åpent. Fordi det var varmt.
Offer for en ren tilfeldighet. Døden og tilfeldigheten, tenkte XX, kanskje de samarbeider, kanskje de er i slekt. Kanskje døden sier, denne tar jeg innenfra, så tar du den neste utenfra.
Han hadde ingen kraft i hendene da han kjørte hjem. Fingrene føltes svake, hjertet slo ikke lenger, det duret. Pusten gikk ikke lenger, han hikstet. Han følte for å skrike eller le eller synge, eller alle tingene på én gang.
Han var over terskelen, og kunne aldri vende tilbake [...]

Til toppen