En av Karin Fossums beste krimromaner.
«...når Karin Fossum først er virkelig god, så er det knapt noen som skriver bedre krim enn henne.»
Ole Jacob Hoel, Adressavisen
 

Overraskende og direkte elegant
«Fossums femtende og siste bok om Konrad Sejer er en stilig, variert og på alle vis leseverdig krim.»
Cathrine Krøger, Dagbladet
 

Mesterlig!
«en voldsomt aktuell og mesterlig utført krimbok. [...] Alt er så godt gjort at man har lyst til å lese boken en gang til når man vet hvordan alt henger sammen»
Elin Brend Bjørhei, VG

En av Fossums aller beste
«tradisjonell, klassisk fortellerkunst utført med elegant penn.
[...] Med et stort og variert persongalleri får Karin Fossum denne gangen vist fram hele sitt register: Psykologisk skarpsyn og blikk for menneskers forfengelighet, uberegnelighet og hemmelige raseri.
Turid Larsen, Dagsavisen

Gripende fra Karin Fossum
«Karin Fossum på sitt beste»Ola Hegdal, NRK

 

Jeg har alltid likt Karin Fossum. Hennes krimromaner er skrevet med et alvor vi sjelden ser i underholdningskrimmen, og hun er åpenbart glad i menneskene hun dikter opp – selv de som begår grufulle handlinger. Derfor skiller hennes bøker seg fra de aller fleste innen sjangeren: Oftest blir mennesker og samfunn kulisser for forbrytelser og oppklaring – hos Fossum er det motsatt; forbrytelsen blir en anledning for å granske og beskrive enkeltmennesker og det miljø og samfunn de er en del av.

Tarald Aano, Stavanger Aftenblad 

Til toppen

– Det er neimen ikke lett å være menneske, du!

Karin Fossum pensjonerer Konrad Sejer, og lar krenket ungdom få hovedrollen i Bakom synger døden.

Siden han dukket opp i ​Evas øye i 1995, har drapsetterforsker Konrad Sejer vært Karin Fossums lange arm inn i menneskesinnet. Nå forteller den norske krimmesterinnen at Sejer er kommet til veis ende. I Fossums siste roman ​Bakom synger døden etterforsker Sejer nok et ungdomsdrap, etter at den populære 15-åringen Gritt blir funnet kvalt i skogen. Sejers søken etter gjerningspersonen åpner en verden av hemmeligheter, krenkelser og skam.

Er noen av de to drapene i ​Bakom synger døden inspirert av virkelige hendelser?
– Det er umulig å skrive kriminalromaner uten at man på en eller annen måte er inspirert av virkeligheten. Når det gjelder de to drapene, er det imidlertid ingen ting fra virkeligheten i dem. Men det som er virkelig, og høyst aktuelt, er at det å bli krenket setter i gang sterke følelser i oss. Vi lever i den tid der vi blir krenket ustanselig, fordi det er så mange kanaler.

Den unge Markus er karakteren du bretter mest ut i boken, hvordan jobbet du frem ham?
– Ingen ting slår meg som mer smertefullt enn den unge mannen som vet med seg selv at han har kvaliteter. Det er bare ingen som ser det, fordi ingen kommer forbi dette grusomme som heter «førsteinntrykket». Jeg studerer gjerne folk på gaten. De er romanstoff alle sammen, så min hovedperson er selvfølgelig bare én av mange jeg har sett. Folk har det med å bevege seg på et vis som liksom skal dekke over den de egentlig er, og så er de ikke klar over at den strategien nettopp avslører hvem de er. Er ikke det paradoksalt?

Leserne blir kun kjent med vakre, populære Gritt gjennom fortellinger og skildringer i forhør. Hvilken jente var det du ville beskrive gjennom disse bruddstykkene av informasjon?
– Det sies om tenåringshjernen at den i bunn og grunn er schizofren, dette er sagt av en psykiater. Men så er jo Gritt et motstykke til hovedpersonen, hun er vakker og får mye gratis. Men skjønnheten er også en forbannelse, fordi den forplikter. Gritt nyter alle beundrende blikk, men er også innerst inne ute etter å bli likt for den hun er. Akkurat som hos hovedpersonen, står utseendet hennes i veien for sannheten om henne. Det er neimen ikke lett å være menneske, du!

Hvilke av karakterene ble du selv mest interessert i mens du skrev ​Bakom synger døden?
– Jeg ble veldig opptatt av hovedpersonen. Sympatien min er hos ham hele tiden, og det blir umulig for meg å dømme ham. Fordi jeg jo vet hvem han er, alt det han er utenom forbrytelsen. Dette gjelder jo alle kriminelle, og har alltid vært drivkraften bak romanene mine.

En av de sterkeste scenene i boken er da Sejer tar med seg innesluttede Ellemann på biltur, og han åpner seg på en måte han aldri gjør for foreldrene. Hva er det som gjør forholdet mellom voksne og unge så interessant, du skildrer det ofte i bøkene dine?
– Jo, det er det faktum, at de voksne alltid sier: jeg har vært ung selv, så jeg vet hvordan du har det. Dette er en lettvint måte, synes jeg, for vi er da ikke unge på samme måte? Det vet Sejer godt. Han snakker direkte til Ellemann, ikke til de unge generelt.

Etter forrige Sejer-roman, ​Formørkelsen, sa du at «alle vi som skriver serieromaner kommer mot slutten en gang, og nå er tiden kommet for Konrad Sejer og meg.» Likevel kommer det en ny roman, hva er det som drar Konrad Sejer tilbake til skrivebordet ditt hele tiden?
– Jo, så kom det altså en ny Sejer-roman. Ikke fordi jeg hadde veldig mye mer å si om min etterforsker, men fordi jeg så disse unge menneskene så tydelig. Samtidig var jeg ikke klar for å introdusere en ny etterforsker. Så da ble han med på lasset likevel, akkurat som nissen.

Kan vi tolke de siste sidene i ​Bakom synger døden som et endelig farvel med Konrad Sejer?
– Ja, dette er den aller siste romanen med Konrad Sejer. Men jeg er hverken trist eller bekymret i den anledning, det føles helt fint.

Av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Han tegnet på dyrt papir som han fikk av faren. Mappen hadde hun selv gitt ham da han fylte fjorten, den var av hjorteskinn og hadde kostet en formue. Han hadde båret den under armen da han kom hjem, men ikke da han gikk ut igjen.
Det ble så viktig å finne den. Hun tenkte seg at mappen skjulte noe, en forklaring på det svarte humøret, kanskje en mislykket tegning. Alle kunstnere har dårlige dager. Hun ga seg til å lete, varm av iver og nysgjerrighet. Foran sengen lå en tykk matte, hun løftet på den og kikket under. Hun trakk dynen vekk, der lå det heller ingen ting. Hun var i skapet hans, løftet på bukser og gensere, gikk til sengen igjen og flyttet puten, følte med hånden over lakenet etter ujevnheter. Løftet på den tunge madrassen for å kikke under. Og der, på sengebunnen av tre, lå tegnemappen. Brun og eksklusiv, med skinnlissen pent knyttet.
Hun trakk den frem, kikket fryktsomt utav det åpne vinduet. Løsnet knuten, åpnet mappen, og fjernet det silkeaktige beskyttelsespapiret som lå øverst. Og så rett på en tegning. Den var utført med bløt blyant. Motivet hadde et gulnet skjær, det var fiksativet som fikk tegningen til å se gammel ut. Men i alle dager, tenkte hun, har han fått seg jente? Øynene hennes lette etter mening i alle strekene, mens hjernen jobbet på spreng.
En tenåring bare, i sommerklær. Hun lå i gresset mellom lyng og strå, som en filledukke noen hadde slengt fra seg. Kledd i trøye og rutete skjørt. Trusen var trukket ned til anklene, den ene skoen var falt av. I bakgrunnen skimtet hun trær og noen lave busker. Hun stirret og stirret på bildet. Hadde hun ikke visst bedre, ville hun ha trodd at jentungen var død. Selvfølgelig var hun død. Ingen ligger sånn, med stirrende øyne og gapende munn, og med trusen nede ved anklene. Hun lukket mappen i panikk, knyttet lissen, falt ned på sengen hans og kjente en tørrhet i munnen, hva skulle hun tenke, hva skulle hun tro! Kunne dette i det hele tatt forklares? Hun reiste seg og løftet madrassen igjen og la mappen på plass. Kom seg ut av rommet og lukket døren, fant plassen sin i sofaen, nappet til seg en pute, holdt den foran seg som et skjold. Ikke en skoleskyter nei, men noe annet, noe helt forferdelig. Hun begynte likevel å lete etter en forklaring. En forklaring som ikke skremte vettet av henne, noe hun kunne le av siden. Hun hadde ikke sett ordentlig på tegningen, selvsagt hadde hun ikke det, derfor hadde hun sett feil.

Til toppen