En enestående etterforsker

Eddie Feber får flere krevende forbrytelser i fanget denne gang, og som alltid er det menneskene som står i sentrum i Karin Fossums krimunivers.

Du har skrevet mye om mennesker fra samfunnets skyggeside tidligere, de som faller litt utenfor, og det er tydelig at du har et stort hjerte for Ruben. Kan du fortelle oss litt mer om ham?

Ruben Kornell er ikke helt som andre, og det er han glad for og stolt av. Han er sterk i troen på at han er smart, og har en særegen form for selvtillit som innebærer at han forstår seg på det meste, på hva som er viktig i livet, på verden og på menneskene i den og hvorfor de gjør som de gjør. Men han er også sårbar fordi han står alene, et valg han selv har tatt. Ensom, enestående, men entusiastisk.

Rubens samspill med Eddie Feber er så fint og levende, de har sin egen dynamikk. Kan du si litt om forholdet deres?

Eddie Feber med sine åtte barn i alderen sju til nitten har en så bred erfaring med unge mennesker at han uten noen form for usikkerhet turnerer den ivrige tenåringen som dukker opp på politihuset med alarmerende nyheter. Eddie delvis morer seg over gutten med det røde håret, og hans dramatiske fortelling, men han kjenner seg også igjen i det frekke, freidige vesenet hans, en som har oppdaget noe viktig og som dør etter å fortelle det. En gutt som kanskje ofte er blitt ledd av. En sånn gutt var Eddie selv. Han blir både berørt og betenkt. Ruben har livlig fantasi. Det gjelder å holde hodet kaldt. Om det Ruben forteller er virkelig, eller et utslag av et ønske om å være i rampelyset.

Gerd Gunay er også sentral for Ruben. Relasjonen deres er rørende, samtidig som den har en edge, noe skakt vi kjenner på, som de kanskje deler. Hva betyr de to for hverandre?

Ruben trenger noe som bare de færreste mennesker er villige til å gi ham. Et vennskap uten føringer. Selskap, tak over hodet, varm mat. Fra et menneske som ikke krever noe tilbake. Hvem er du, hvor skal du, når kommer du hjem? Gerd Gunay legger seg ikke opp i sånne ting, hun har i seg en egen generøsitet, kanskje fordi hun aldri fikk egne barn, eller fordi hun er gammel, og derfor aldri ventet seg denne overraskende gleden så sent i livet som Ruben er.

I begynnelsen var mørket er kanskje en litt tydeligere etterforskningskrim enn dine tidligere romaner om Eddie Feber. Var dette et bevisst grep?

Bøker, eller litteratur i det hele tatt er som regel en veldig intuitiv prosess. Det betyr ikke at jeg ikke tenker igjennom ting, men jeg følger alle impulser underveis, og når bearbeidelsen starter, beholder jeg det jeg synes fungerer. Kanskje jeg kan kalle det «ubevisste valg». Ja vel, slik ble det denne gangen, jeg vet ikke alltid hvorfor. En roman er ikke en planlagt reise.

Vi kan kjenne på et universelt mørke i historien din, som tittelen også fremhever, og som karakterene innhentes av. Kan du si litt om det?

Det er vel et mørke i alle mennesker. Alt som kanskje kan ramme oss, eller de vi er glade i, og vissheten om det som er utgangen for oss alle. Åpningen på romanen er mørk, men den er også en viktig påminnelse. Jeg liker godt denne reisen tilbake, til Big Bang for tretten komma seks milliarder år siden. Og utviklingen fram til i dag og det vi er blitt til. Det er den eneste skapelsesberetningen det er mulig for meg å tro på, og jeg synes den er vakker. Men først og fremst gjør den meg herlig liten og ubetydelig. Ubetydeligheten er beroligende. Det er i grunnen ikke så farlig. Vi er bare et mikroskopisk skritt på veien. Ingen grunn til å ta det så tungt hvis det er noe vi ikke får til, noe vi er redde for, eller menneskets verste fiende: De andres tanker om oss.

Noe av tematikken i denne romanen er fattigdom og det å vokse opp med knappe ressurser. Var dette noe du ønsket å fokusere ekstra på?

La meg komme med en klisjé. Jeg kommer fra enkle kår. Var et barn av femti og sekstitallet, da ingen hadde penger. Alle ting gikk i arv. Klær og sko, skøyter og ski og den første skolesekken. Far klippet håret på oss tre ungene, frisør var dyrt og unødvendig. Bil, TV og telefon kom da jeg var ganske stor. Men fattige var vi ikke! For det fantes ingen sosiale medier som viste oss hva alle andre hadde, som vi ikke hadde selv. Jeg leste eventyr om prinsesser og ufattelige rikdommer, men det var jo bare eventyr. Derimot er det sånn at fattigdom finnes fremdeles, og det er en helt annen sak, i et ellers rikt samfunn. Unge mennesker speiler seg hele tiden i andres velstand. Og sammenligner.

Vi, leserne dine, er blitt veldig glade i Eddie Feber, han trer tydeligere frem for hver bok. Hvor står han nå, tenker du? Og er det sånn at du også er blitt bedre kjent med ham underveis i skrivingen?

På samme måte som Konrad Sejer var en ganske bestandig etterforsker, og ikke i noen særlig grad endret seg opp gjennom årene, er nok Eddie Feber også en sånn gjennomgangsfigur. Gjenkjennelig fra bok til bok. Selvsagt blir jeg klokere på ham etter hvert, og vet mer om hva det er sannsynlig at han gjør eller ikke gjør, men personligheten ligger fast. Han er leken og kvikk og interessert, og han morer seg gjerne over andre mennesker og ting de finner på, men aldri på ondsinnet vis. Han kommer ikke til å skille seg, han kommer ikke til å begynne å drikke, han kommer ikke til å skifte jobb og begynne som privat etterforsker med høyere lønn. Jeg har plassert ham i huset ved fjorden med Karmen og de åtte ungene. Og der skal han være. Og gjøre som jeg sier.

Redaksjonen

Til toppen

Hun slukker lampen og sovner etter få minutter. Hun vet ikke hvorfor hun våkner igjen. Men hun hører et knepp. Det kommer ikke fra soverommet, det er lenger unna, fra stuen eller kjøkkenet. En lyd hun ikke finner ut av. Bare et knepp. Som når noen bryter av en kvist. Det finnes ikke trær utenfor vinduene, det blåser ikke heller, og det finnes ingen dyr som lager en sånn lyd.
Det knepper en gang til. Nå gjelder bare øyeblikket.
Borte er alt hun lengter etter, hun vil bare beholde det hun har. Hun venter på noe mer, om lyden blir etterfulgt av noe annet, så lite og ubetydelig, bare et knepp. Men fullt hørbart i nattemørket.
Hun snur seg over på siden og blir liggende med ryggen mot døren, er det noen i huset, er det der de vil komme. Hun venter. Teller sekunder. Om det skal kneppe enda en gang.
Og der er det! Noe fra kjøkkenet, hun kjenner det ikke igjen, men nå hender det, dette som hun har fryktet, hun ute på Bjørkelund som de fant i sengen, nei, nå må hun ikke bli hysterisk. Men noen har tatt seg inn i huset. Det svarte ansiktet med hvite tenner ved søppelkontaineren dukker opp i hodet hennes, og panikken gjør henne uvel, hun våger ikke å snu seg, i tilfelle dørhåndtaket kanskje beveger seg fordi noen vil inn. Hvorfor vil han inn? Han er ute etter verdier. Hun ute på Bjørkelund gjorde motstand, da gjør jeg ikke den feilen, jeg leker at jeg sover.
De svarte ungdommene på senteret, de er der både sent og tidlig, ikke går de på skole, ikke er de i jobb, de bare fortsetter å flomme inn over grensene som svart olje.
Hva feiler det meg. Hva er dette som pipler frem, det er vel selve essensen av meg og den er giftig.
Hun får problemer med pusten. Hennes siste rest av verdighet renner ut, frykten blir til desperasjon, derfor setter hun seg opp i sengen.
Hun tenner lampen. Og ser ham som en mørkere masse borte ved døren. Han sier ingen ting, har ingen forklaring, at huset brenner, at hun må forte seg ut.

Til toppen