I prosess med Feber
Da Karin Fossum skulle i gang med sin nye roman, hadde hun to ting: et vakkert navn og hennes egen inngang til litteraturen. I Farvel, Farah Diba – en gripende kriminalroman om en forsvinning - møter vi blant andre en seks år gammel jente og en hardt prøvet eldre mann.
– Denne mannen er grov, bardus og litt klønete når han uttrykker seg, og når du ser ham sammen med en liten søt jente som til alt overmål ikke er etnisk norsk, men veldig eksotisk, og veldig pynta også, så blir det litt som den lille prinsessen og trollmannen. Og da er vi i eventyret, som var min inngang til litteraturen.
Et eventyr
Karin Fossum smiler når hun tenker tilbake. Hun var seks år, og kastet seg over Brødrene Grimm, H.C. Andersen og 1001 natt. Det var historier med prinser og prinsesser og hvite hester – noe helt annet enn hennes egen hverdag som var nedpå og lite eksotisk.
– Det var ingenting eksotisk, faktisk. Vi var en veldig jordnær, praktisk familie som dreiv med idrett. Det var ikke noe jåleri, alt var uten fiksfakseri. Men i bøkene kunne jeg drømme. Det er ingen andre bøker som har hatt så stor kraft i mitt sinn som de aller første leseopplevelsene, og det var eventyrene.
Men også den andre viktige brikken har mye kraft i seg for Karin Fossum; navnet som har blitt en del av den nye romanens tittel, og som dukker opp flere steder i fortellingen.
– Farah Diba. Navnet er så uendelig vakkert, det ligger så mye skjønnhet i det. Og bare en sånn liten ting kan trigge veldig mye i meg, forteller forfatteren, og legger til at foreldrene faktisk hadde en hund som het Kirkebakkens Farah Diba.
Men det er altså ikke hunden som er grunnen til bruken av navnet i Farvel, Farah Diba, men kvinnen som 21 år gammel giftet seg med sjahen av Iran i 1959, og gjorde sterkt inntrykk på Fossum.
– Hun var en av folket og giftet seg med ham, og vant hele perserriket, kan du si. Men så måtte de flykte i eksil. Jeg var ikke særlig politisk orientert den gang, så jeg forstod ikke hvorfor, jeg syntes bare det var så dramatisk. Også er det bare sånn – det tror jeg mange forfattere vil være enig med meg i – at i noe så enkelt som et navn kan det ligge mye skaperkraft. Så jeg hadde det navnet, og ble dermed penslet inn på dramatikken ved å flykte i eksil, det å måtte gjemme seg fra fienden. Men derfra ble jeg veldig fort tatt inn i eventyrets verden, og da ble plutselig hele romanen som et eventyr for voksne, rett og slett.
I en prosess med Feber
Karin Fossum vet at mange unge ikke vil kjenne til Farah Diba i det hele tatt, og vil på en måte ikke få med seg alt. Men det tar hun med knusende ro.
– Det gjelder jo for alle romaner. Vi kan ikke regne med at alle får med seg alt og forstår alt. Sånn er det når vi skriver. Enkelte ting vil trigge noe i noen, mens andre ikke får et utbytte i det hele tatt. Det er sjansen vi tar.
Og den sjansen tar Fossum gjerne, gang på gang. En sjanse hun ikke må ta like ofte, er den hun tok da hun etter mange år og mange bøker sa farvel til Konrad Sejer, og introduserte oss for sin nye etterforsker Eddie Feber. Selv synes hun fortsatt, med bok nummer tre ute, det er litt rart at den sindige mannen hun kjenner så godt er byttet ut med en helt annen type.
– Ja, det er enda nytt for meg at det er Eddie og ikke Sejer. Det er en prosess å komme helt igjennom med Eddie Feber. Men han er en fornøyelig type å skrive om, selv om jeg i denne fortellingen har valgt å gjøre ham litt neddempet, på grunn av sakens karakter. Han kan ikke lenger se på sin egen seksåring med det samme humoristiske blikket, det blir plutselig et alvor i livet hans. Han kan bli gærnere i neste fortelling igjen. Jeg må føle meg litt fram med ham.
En hånd på alle
Denne gang må Feber etterforske forsvinningen av en seks år gammel jente, og som alltid er det menneskene som står i sentrum i Karin Fossums kriminalroman. Det mener hun selv bunner i kjærligheten hun har til menneskene, og at hun ikke ser ned på selv de som gjør fæle ting.
– Jeg må jo ha med noen fæle også, men jeg kan ikke skrive om dem uten at jeg samtidig skjønner hvorfor de er fæle. En gang var jo denne kyniske, overlegne og litt brutale mannen et lite barn som var nysgjerrig på verden og hadde drømmer for livet sitt, drømmer som har blitt borte på veien. Så jeg har en hånd på alle egentlig.
Etter et langt forfatterliv er hun bevisst at hun ikke kan kontrollere hva som skjer i leseren, men fremdeles er det er vanskelig når folk ikke liker menneskene i romanene hennes.
– Jeg har opplevd å gi ut en roman og møte lesere som sier «han der, han er fæl altså». Og da blir jeg så såra. Fordi for det første er det en skapelse som har kommet fra meg, en skapelse som jeg forstår. Og jeg er uforberedt på at han skal bli tatt imot på en annen måte. Og det er jo bare til å le av, for det er sånn det er å gi ut bøker. Jeg vet jo det.
Av Sarah Natasha Melbye
Til toppen
