Et gudbenådet fortellertalent

Hva skal en god roman kunne? spurte vi Lars Saabye Christensen. «Bevege deg og holde deg fast, lage en ny farge, bekrefte ditt mareritt og oppfylle din drøm. Ganske enkelt.» Modellen gjør alt dette. Den sender leseren inn i et univers som er merkelig kjent og samtidig merkelig fremmed. Den er opprivende som et mareritt og medrivende som en drøm.

Det er første gang du skriver en kunstnerroman. Hva satte deg i gang med den, og hvorfor nå?
- Det var nå eller aldri. Som de fleste romaner jeg skriver, har denne også ligget i kim, så å si, lenge, det er snakk om år. Så kommer det et tidspunkt da jeg vet at jeg er klar til å skrive den. Jeg tror det handler om et tidspunkt, eller et øyeblikk, da stoffet, romanens grunnstoff, er klart til å omsettes til språk og handling.
De mannlige hovedpersonene i de siste romanene dine har alle sammen en eller annen fysisk skavank eller defekt: Barnum i Halvbroren er liten og undersetsig, hovedpersonen i Maskeblomstfamilien har en kjønnslig defekt. Denne «amputerte» fysikken er også forbundet med en outsiderposisjon i sosial forstand.
    I Modellen er amputasjonen også et tema, men beskrevet på en annen måte: Kunstneren Peter Wihl har som ung fått sitt gjennombrudd med en bildeserie med tittelen Amputasjoner, som er avbildninger av løsrevne kroppsdeler. Peter Wihl har altså vunnet berømmelse og sosial posisjon ved å gjøre defekten til kunstnerisk tema. Hvilket utsagn om kunstneridentiteten ligger det i den beskrivelsen?
– Kunsten, som litteraturen, handler også om konflikt. Og det kan være et paradoks at kunstneren, eller forfatteren, som avslører, angriper, avdekker, samtidig blir opphøyd i berømmelsen, for berømmelsen er et slags bedøvende middel.
Tvetydig, umulig og likevel logisk
Kunstneren er normalt en figur vi i vår kultur forholder oss beundrende til. I Modellen gir du en annen, mer tvetydig beskrivelse av kunstneren.
– Kanskje det alltid finnes en brist i kunstnerens vesen, og det er denne bristen som får ham til å fortsette å skape. Det er i så fall en slik brist jeg skriver om. Min person er tvetydig, umulig og likevel logisk: Han er kynisk og empatisk, selvopptatt og sjenerøs.
I den situasjonen hvor Peter Wihl får vite at han helt sikkert vil bli blind, får han et fristende tilbud: Han kan få synet tilbake mot å betale en pris. En pris som ikke skal betales i penger, men med ødeleggelse av liv.
     Peter aksepterer betingelsene. Men samtidig med at han gjenvinner sin kunstneriske kraft og til sist er mer fetert og tiljublet enn noensinne, trekker alt liv seg tilbake fra ham. Romanen beskriver dermed et slags motsetningsforhold mellom kunstnerisk ambisjon og evnen til menneskelig hengivelse.
– Ja, det er kanskje denne bristen jeg snakker om, som også finnes i forholdet mellom livet og kunsten. Peter Wihl kommer til et dramatisk og skjebnesvangert punkt i sitt liv, hvor han må velge og han tror han kan få alt. Til syvende og sist handler Modellen om hva som er viktigst: kunsten eller mennesket.
I datteren Kaias skiftende reaksjoner på sin far – avvisning, tilbaketrekning, avsky og redsel – kan man på en måte avlese Peters utvikling og hans tiltagende kulde i forhold til kvinnenes verden. Hvilken rolle har kvinnen og barnet i forhold til den kunstneridentiteten Peter representerer?
– Jeg tror jeg vil karakterisere Peter Wihl som en klassisk bortskjemt mann. Han tar alt for gitt, inntil det går opp for ham at han kan miste det. Derfor er Modellen ikke bare en kunstnerroman, men også en roman om en truet familie. Og i denne familien står barnet, Kaia, helt sentralt. Alt i denne romanen skinner gjennom hennes blikk. Hun er vitnet.
På armlengdes avstand
Jeg opplever Modellen som en ekstremt modig og personlig roman. Under lesningen kom jeg til å tenke på Ibsens berømte ord om sitt forfatterskap, at det er båret av en vilje til «å holde dommedag over seg selv». Er du ute i et lignende ærend i Modellen?
– Modellen var i utgangspunktet en roman som sto langt fra mitt eget univers, en roman jeg holdt på armlengdes avstand, så å si. Mens jeg skrev den, rykket den imidlertid stadig nærmere, inntil den tangerte min egen erfaring. Det var nødvendig, overraskende og skremmende. Modellen er den romanen det har vært vanskeligst å skrive. Det er jeg glad for.
I dine siste romaner, Maskeblomstfamilien og Modellen, er det ikke noe av den «sorgmuntre» tonen som - i hvert fall ifølge anmelderne - karakteriserer mange av dine tidligere romaner. De forekommer mørkere, mer kompromissløse i sin fremstilling av de mannlige hovedpersonene. Er dette en riktig iakttagelse, og hvordan ser du selv utviklingen i ditt forfatterskap?
– Ja, det tror jeg er korrekt. Jeg kan gjerne skrive både sørgelig og muntert, men ikke på samme tid, for å si det slik.
     Da jeg var ferdig med Halvbroren, opplevde jeg at jeg samtidig hadde åpnet, eller skapt, nye rom i meg. Disse rommene var annerledes møblert. Hvis mine tidligere romaner, også Halvbroren, handlet om forsoning, er mine siste romaner uforsonlige. Lyset er blitt skarpere. Mørket er blitt klarere.

Til toppen