| Forfatter: | Lars Saabye Christensen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2017 |
| Antall sider: | 448 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Byens spor |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788202562113 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Byens spor - Ewald og Maj
De nære ting
Vi befinner oss i et yrende lokalmiljø på Fagerborg i Oslo, året er 1948. I Kirkeveien 127 bor familien Kristoffersen på to rom og kjøkken – mor Maj, far Ewald, Jesper på 7 år, og etter hvert lillesøster Stine. Som de fleste familier på denne tiden har de liten plass og få eiendeler, men denne familien er heldig; de har en balkong med utsikt, et piano, og kanskje drømmen om egen telefon blir virkelighet? Maj er hjemmeværende husmor og aktiv som frivillig i Røde Kors. Ewald jobber som teknisk tegner for et reklamebyrå i sentrum, og er for tiden i full gang med å planlegge Oslo bys 900-årsjubileum.
Familiehemmelighet
Maj er bekymret for sønnen Jesper. Han er ikke som andre barn, både distansert og tverr på samme tid. Doktor Lund beroliger henne med at Jesper bare er følsom. Livsnyteren Ewald liker å ta seg en «hivert» i baren på Bristol etter arbeidstid, til Majs store ergrelse. Men Ewald har et stort hjerte, og er lett å tilgi. For tiden drikker han litt ekstra, for sjefen hans har akkurat forkastet ideen hans til jubileet, og det er tungt å svelge. Maj må ikke få vite noe om det. Ewald får enda en vond beskjed som han ikke vil dele med noen. Den sensitive Jesper aner at det er noe galt, faren har blitt så tynn i det siste. Mai stusser også når Ewald ringer henne fra kontoret for å si at han elsker henne. Byens spor er en varm, nær historie som griper oss sterkere og sterkere for hver side som går – om kjærlighet, håp og knuste drømmer, og om alt det som blir viktig i livet, når alt ikke går helt som planlagt.
Kvinnelig dugnadsånd
Maj har et verv som kasserer i Fagerborgs lokalavdeling av Røde Kors. Dette arbeidet betyr mye for henne, her kan hun gjøre en forskjell. Det er rørende å lese om hvordan hun og de andre kvinnene legger ned et stort og møysommelig arbeid for å hjelpe fattige og vanskeligstilte i byen. Det loddes ut dukker og sengetøy, det strikkes og hekles, fattige barn kommer på opphold for å spise seg sunne og friske, eldre tas med på tur. Stor omsorg legges ned i alle de små detaljene. Kvinnenes dugnadsånd i Røde Kors er basert på forfatterens egen autentiske familiebakgrunn. Disse kvinnene spilte en viktig rolle i Norge i årene etter krigen, og Lars Saabye Christensen bringer dem frem fra glemselen og gir dem den æren de fortjener.
Nostalgisk og ekte
Byens spor kan få oss til å lengte tilbake til en tid der fellesskapet og fremtidsoptimismen rår, der alt går litt langsommere, der det er flere trikker enn biler i gatene, og der man har blikket på hverandre, i stedet for inn i en mobiltelefon. I romanen følger vi våre venner gjennom gater og parker, gjennom varme somre, høstløv og snø, opp og ned trappeoppganger, inn og ut av leiligheter. Det er byens puls, nært og sanselig, og det er mye godfølelse, humor og varme. Detaljer fra 50-tallet sitter som et skudd. Men det er også alvor og mørke. Som fattigdom og trange kår. Og den sosiale kontrollen var stor på denne tiden, man kunne ikke gjøre mange glipper før nabofruen på hjørnet fikk det med seg. Mange strakk seg langt for å holde fasaden – også overfor sine aller nærmeste.
Nært og menneskelig
I romanen blir vi kjent med flere uforglemmelige karakterer, som på ulike måter veves inn i familien Kristoffersens liv. Enkefru Vik bor i etasjen over, og nå gjør enkemann Olaf Hall kur til henne. Hun blir smigret, men hva vil ikke folk si? Jostein, den tunghørte sønnen til slakteren, blir Jespers eneste venn på skolen. De to har et vakkert, men skakt vennskap på godt og vondt. Og den ensomme pianisten Enzo Zanetti blir etter hvert Jespers pianolærer. Lars Saabye Christensen er en mester i å skildre det nære og dypt menneskelige i alle vanlige menneskers liv. For hver eneste karakter er det mye som står på spill. Saabye Christensen skriver med en sånn nerve og kjærlighet, og tilfører personene så mye spenning, at vi ikke har lyst til å gi slipp på noen av dem når siste side er lest.
Kritikerne har allerede rukket å hylle denne romanen, flere har sagt at dette er Saabye Christensen på sitt aller beste. Det er bare å glede seg!
Trude Løtvedt
Lytter du nøye, kan du høre hvordan det hele veien synger i sterke følelser. Like under overflaten.Sindre Hovdenakk, VG
Andre utgaver
| Byens spor - Ewald og Maj | |||
| Bokmål | Ebok | 2017 | |
| Byens spor - Ewald og Maj | |||
| Bokmål | Heftet | 2018 | |
Flere bøker av Lars Saabye Christensen:
Anmeldelser Byens spor - Ewald og Maj
«Men her viser Saabye Christensen også for alvor klo som forfatter. Både i disse referatene, men kanskje først og fremst i de meningsladede replikkvekslingene menneskene imellom, dirrer det en helt særegen språklig musikalitet fra en av våre fremste litterære impresjonister.»
Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 5)
«Men det er jo dette han vil vise oss: alle detaljene, blikkene og gestene, alt det sanselige og menneskelige som vi går glipp av i vår tid, med blikket klistret til en Iphone. Jeg tror ikke jeg tar helt feil hvis jeg sier at fansen, den gamle kjernen, kommer til å kose seg glugg med akkurat dette perspektivet.»
Mari Grydeland, Aftenposten
Intervju
Tilbake på gamle trakter
– Byens spor gir et bilde av en by og en tid, vår nære fortid, som jeg synes det er viktig å huske, sier Lars Saabye Christensen om sin nye roman.
– Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg lengter tilbake til alt ved denne tiden. Men det var andre familiemønstre enn i dag, et annet levesett, andre handlemåter og bevegelser. I dag har ingen tid til å være i egne tanker. Om vi får et ledig minutt, stikker vi nesen inn i en skjerm. Vi bør lære å kjede oss litt! Det er da tankene får løpe, og det er da det kan oppstå noe nytt, tror Saabye Christensen.
De gode, gamle dagene
Saabye Christensen snakker om de gode, gamle dagene, og mer spesifikt om tiden rundt 1950, hvor handlingen i hans nye roman Byens spor utfolder seg. Han har plassert familien Kristoffersen i akkurat samme leilighet i Kirkeveien på Fagerborg hvor familien fra bestselgeren Halvbroren bodde.
– Jeg kjenner strøket godt og er veldig glad i det. Leiligheten er ekte, her bodde mine besteforeldre, og her vokste moren min opp, forteller han.
Og ingen skriver så godt om akkurat denne tidsepoken som Saabye Christensen, noe han viste med både gjennombruddsromanen Beatles (1984) og Halvbroren (2001), som vant Nordisk Råds Litteraturpris. Nå har han gjort det igjen. Tilbake på gamle trakter, og bedre enn noen sinne, har anmeldere sagt om forfatteren og Byens spor. Nylig ble romanen nominert til den gjeve Bokhandlerprisen.
Ekte Røde Kors-notater
Da moren hans døde, fant Lars Saabye Christensen en protokoll fra Røde Kors på Fagerborg fra årene 1947 til 1967. Disse ble utgangspunktet for den nye romanen.
– Røde Kors-notatene satte i gang skrivingen, og de ga personene til handlingen. Jeg følte en nærhet og kjærlighet til denne gruppen med kvinner som satt med de tilsynelatende små tingene som i mine øyne er store. Røde Kors-gruppen er lett å gjøre narr av, men det ville jeg aldri finne på. Det ligger en stor og viktig historie i disse kvinneskikkelsene som er underkommunisert. Jeg er også selv opptatt av rutiner, alt det man må gjøre i det daglige for å fungere som menneske. Dette ville jeg skildre på en lojal måte.
Alle liv er uvanlige
Saabye Christensen er kjent for kunsten å sette ord på de små detaljene, følelsene, blikkene. Alt det som ofte glipper unna. – I vår tid er alt overdrevent. Det finnes ikke måtehold, alt må være dramatisk til det sprekker. Tv-serier åpner med mange drap og action hele veien. Men for meg ligger det dramatiske i det ordinære, i de vakre livene som leves. Alle liv er uvanlige. Jeg tror vi trenger å avvennes litt fra den spenningstettheten vi har i dag, sier han.
Privatlivet var hellig
Maj og kvinnene er selve bærebjelken i romanen, sier Saabye Christensen. Og han har ekstra sans for Ewald, en karakter han følte seg tett knyttet til under skrivingen. Også Jesper er en gutt etter Saabye Christensens hjerte – sensitiv, annerledes og i slekt med flere personer han har skrevet om før. Men hvordan hadde Jesper hatt det i dag?
– Han hadde nok fått mange diagnoser. Det var en stor uvitenhet om slike ting på den tiden. Selv ordblinde ble sett på som tullinger. Men samtidig var det en større, mer generell toleranse for avviket den gang enn i dag. Samfunnet besto av alt dette, alle disse nyansene, og man stilte ikke så mange spørsmål.
– Men fasaden var det viktig å holde på?
– Ja, privatlivets fred var hellig den gangen, altfor hellig. I dag er det helt motsatt. Det var fælt for mange mennesker på den tiden, alt man ikke snakket om, alt man feide under teppet. Dette var borgerlige dyder som var viktige. Man hadde hemmeligheter, og man måtte beskytte seg og sine for enhver pris, sier Lars Saabye Christensen.
Trude Løtvedt
Utdrag
Der inne står de, Ewald og Jesper, sprekkeferdige som to små unger, den ene er ikke eldre enn den andre. De vinker henne nærmere. Maj tar to skritt mot dem. Ewald legger armen rundt henne. Jesper stiller seg ved sofaen, teller ned og trekker bort pleddet, en avduking av det foreløpige skjulte nummeret i Kirkeveien 127, Fagerborg, Oslo 3, 55 14 30, deres kode i den store samtalen. Alt er glemt. Alt er tilgitt. Alt er i orden. De har telefon! Maj klapper i hendene og er like ved å miste Stine. Hun lar til og med Ewald få et kyss, et lite et, mens Jesper finner fram katalogen. Så besinner hun seg. Skal ikke Jesper på skolen? Og Ewald? Kan han være borte fra jobben? Ewald sukker på den godmodige måten: En dag i livet må de da kunne ta fri, selv om de ikke har fri. Maj går inn på soveværelset, legger Stine i vuggen. Når hun våkner igjen, skal hun skiftes på og ha mat. Så må hun vaske trappene i oppgangen, for det er hennes tur denne uken. Fri, tenker Maj. Ordet er større enn henne. Ordet er så stort at det ikke får plass i leiligheten, det får ikke engang plass i livet hennes. Når hun kommer tilbake til stuen står Ewald og Jesper og venter. Hvem skal de ringe til? Skolen? Nei, det er å kaste bort penger. Jesper kan heller få med seg en melding. Rudjord på Dek-Rek? Dette er også Ewald imot. Han hisser seg opp et øyeblikk. Er han ikke sin egen herre. Han arbeider hjemme og behøver ikke si fra om det. Han trenger ingen melding! Hva med Ewalds far? På Tåsen Aldershjem kan man imidlertid bare ringe til beboerne mellom kl. 15 og 15.45. Jesper har et forslag: Jostein. Han kan ringe til Jostein. De har telefon i butikken. Men Jostein er jo på skolen. De blir stående rådville en stund. Maj vet det: Hun kan ringe til styreformannen i Røde Kors, avdeling Fagerborg, fru Berit Nordklev, og fortelle at nå har de endelig fått telefon. Ewald er uvillig. Det var ikke Røde Kors som skaffet dem telefon, de fikk den på grunn av Ewalds egne anstrengelser. De må ikke glemme at det koster å ringe. Man må derfor velge med omhu hvem man vil ringe til. Dr. Lund, da? Ewald er straks på vakt. Føler ikke Maj seg bra? Jo, men er det ikke viktig at dr. Lund vet hvordan han kan få tak i dem? Ewald går bort til vinduet. Snøen har drevet bort. Luften er kald og virker hard å ta på. Skal dr. Lund ringe hit og spørre om vi er friske? Hva? Det kan da ikke være nødvendig. Jesper har enda et forslag: De kan ringe etter en drosje. Ewald snur seg mot ham og ler. Han kan ennå skifte humør like fort som været. Har Jesper tenkt seg noen steder? Det har han ikke. De blir stående og se på hverandre. Ewald får det for seg og blir dyster: Kanskje de aldri skal få bruk for telefonen? Kanskje den bare skal stå der som en sort påminnelse om ensomheten og alt som er så umulig å snakke om? Nei, det er ikke slik. Neste gang han er på jobb skal han ringe hjem til Maj og si at han elsker henne. Han elsker henne og Jesper og Stine. Det skal han.