Kjærlighetserklæringen

«Mannen er på sporet», skrev alle anmelderne, og brukte superlativer som storartet og genialt. Byens spor ble litterært folkeeie. Akkurat som Beatles og Halvbroren var det for henholdsvis tretti og femten år siden.

Nå er den frittstående oppfølgeren til Byens spor I her.

–Skriveprosesser er forskjellige, og denne var preget av velvære. Jeg følte en flyt, en mening i arbeidet jeg ikke alltid kan ta for gitt. Kanskje fordi jeg liker de folka jeg skriver om. At de på en måte er større enn livet selv, og samtidig ordinære. Jeg tok ned språket, prøvde ikke å gjøre meg flinkere enn jeg er. Lot bare all litterær pynt og fiksfakserier fare, og stolte på stoffet, sier Lars Saabye Christensen. Før han legger til at Fagerborg er et strøk med et språk og et liv han kan noe om og trives med.

Kjærlighetserklæring

Byen er Oslo, og bydelen Fagerborg. Samme karakterer som i Byens spor I. Nesten. Pappa Ewald har gått bort, og det var ikke et enkelt litterært grep. Han tok for mye plass, og Byens spor II er enken og moren Majs bok. En kjærlighetserklæring til den tids virksomme kvinner og deres bidrag til felleskapet. En roman om tilsynelatende alminnelighet, om kjærlighet og misforståelser. På godt og vondt. Boken syder av litterær kvalitet, fra ende til annen. Og det beste av alt: Den lever sitt eget liv, selv om karakterene ble etablert i forrige bok.

Står støtt på egne ben

–Målet var at leserne kan gå inn i Byens spor II uten å lese bind nummer én. Ti år er gått og vi er i en tid da alt er på gli, selv om mye er forutsigbart. Maj eksploderer, etter å ha syntes synd på seg selv i forrige bok, og det gjør du ikke usett på et sted som Fagerborg i 1957. Sladderen er ofte vranga av idyllen, det kan virke som toleransen er liten, men på bunnen er det likevel forståelse for det som skjer. Jeg har hatt glede av å skildre en familie der de elsker hverandre, men skjuler noe som før eller senere er nødt til komme frem. Bind II er annerledes enn bind I, og grunnlaget er lagt for en annen type fortelling i bind III.

Kamerater i tykt og tynt

Det tetner altså til i bind II. Ikke minst for Jesper og Jostein, som går hver sin vei, men likevel følger hverandre i tykt og tynt. Kameratskapets lojalitet, kaller Saabye det, de er dette verkets «halvbrødre», uten sammenlikning for øvrig.
– De følger hverandre i tykt og tynt, Jesper med anlegget for melankoli, det langsomme raseriet, mens Jostein helst vil være glad og tjene mye penger. Jesper, som lover å være Josteins ører i verden når hørselen hans skades. Jostein, som tyr til voldelige midler når en jevnaldrende baksnakker lillesøsteren til Jesper.

Fylt av glede

De gylne øyeblikkene, kaller han dem. Skriveøyeblikkene, som er fylt av glede. Han opplevde dem innimellom i Beatles og Halvbroren, og nå hjemsøkte de ham igjen. Å kjenne at universet av miljøer og karakterer vokser seg robust, og romanen det samme. Gevinsten er åpenbar: Han leder oss inn på spor der vi lever oss inn i og føler med andre mennesker, og som gjør tid og sted levende akkurat her og nå.

Den bisarre følelsen av å se frem til lansering av bind II når grovarbeidet med bind III allerede er gjort, er annerledes.
– Å være selektiv på hva jeg gjør er et bra utgangspunkt for tiden fremover. Jeg skal rett og slett ha meg et passe langt storefri, smiler han og forsvinner ut i byen.

Av Bernt Rolad Nilsen

Til toppen

Kinck lener seg mot henne.
– Det lukter visst dyne her.
Maj har mest lyst til å gi ham en ørefik. Hun har til og med gjort hånden klar. Den plumpe mannen fortjener ikke bedre. Helst burde hun gjøre det i alles påsyn. Men i det samme hører hun piano fra restauranten. Noen spiller TilElise. Hun lar armen falle. Kinck retter seg opp.
– Makaronimusikanten vår er tilbake, sier han.
Kinck skynder seg inn på herrer. Maj blir stående litt for å komme til hektene. Hun er ikke lenger sint, bare skamfull. Det hadde hun ikke trodd. Er det slik de ser på henne? Hun vil heller være sint. Men skammen er nærmere sorgen enn sinnet. Så går hun trinn for trinn og vet det allerede. Det er Enzo som spiller. Han sitter ved flygelet, i den mørke dressen som er for stor, og håret hans er uvørent igjen, sorte og grå korketrekkere til alle kanter. Han kaster et blikk over skulderen og ser henne, smiler, og i dette smilet oppstår en pause, ikke bare i musikken, men i livet, og Maj Kristoffersen er sikker på at hele Bristol vet at hun har en affære med hyggepianisten, og når hun samtidig ankom arm i arm med direktør Rudjord renner ballkortet over: Hun er en rundbrenner i skjørt. Det er altfor langt bort til bordet. Hun vil heller skynde seg til garderoben, hente kåpen og forsvinne for godt. Hun går gjennom restauranten, Enzo Zanetti spiller langsommere idet hun passerer rett bak ham, og hun sakker også farten, før hun igjen får hastverk og finner plassen sin på avsatsen. Rudjord peker mot Enzo som har begynt på Berceuse, skamløs som han er i sitt taffelrepertoar.
– Jeg ba direktøren hente ham tilbake. Det blir ikke jul på Bristol uten …
Maj avbryter:
– Uten makaronimusikanten.
Rudjord ler.
– Ewald likte ham svært godt.
– Ja, kanskje det.
Maj ser en annen vei. Rudjord tenner en flating, blåser en blå stripe langs duken og flytter urolig på askebegeret.
– Beklager. Hvis jeg sa noe galt.
– Det gjorde du ikke.

Til toppen