Brageprisen 2015

«Så er den her, en stor ny roman av Lars Saabye Christensen. Gjennomarbeidet, velkomponert, velskrevet, velopplagt. Gled dere.(...) Lars Saabye Christensen har skrevet store epos før. Magnet er på høyde med, og vel så det, Beatles og Halvbroren»
Guri Hjeltnes, VG (terningkast 6)

«Her er det en mester som skriver, skifter perspektiver, veksler mellom komikk og menneskelig sammenbrudd.(...) Det tematiske spennet i stort og smått er nesten overveldende. Viktigst av alt; forfatteren syr det hele sammen til en nesten perfekt avsluttet helhet.(...) Magnet er en av disse romanene man leser igjen.»
Leif Ekle, P2

«Magnet av Lars Saabye Christensen er en sånn roman. En nydelig, nærmest rørende påminnelse om hvilken fabelaktig forfatter det egentlig er Norge - og Norden, og Verden - har hatt gleden av i snart fire tiår.(...) Magnet er Saabye i sin absolutte toppform. En 780 siders kloss av en roman, med alle de typiske og derfor lett parodierbare saabyeske elementene intakt, men heldigvis så elegant sammenskrudd at den ikke bare tåler høyt sidetall og følelsen av gjentakelse, men til og med vokser på dem.»
Gerd Elin Sandve, Dagsavisen

«Romanen har en kaotisk struktur, beveger seg fortløpende mellom USA og Norge, inn og ut av sinnssykehus, frem og tilbake mellom fortelling, dagboknotater, sangtekster og tegninger. Den er full av sitater fra både faktiske og fiktive kilder. Den kan leses som en tragisk kjærlighetshistorie, en farse om forfatterlivet eller et angrep på den moderne kunstscenen.(...) Man skulle kanskje ikke tro det var mulig, men forfatteren klarer faktisk å kna det hele sammen til en forbløffende roman. Magnet er god på sine egne, skrudde premisser.Det skyldes primært at Lars Saabye Christensen i det ene øyeblikket ligner på seg selv, for i neste øyeblikk å fremstå som en fremmed. Han klarer å omstøte sin egen velkjente stil.»
Ingunn Økland, Aftenposten

«(...)en herlig leseopplevelse med bittersøte og gjenkjennelige tidsbilder, og en oppriktig spennende kjærlighetshistorie til et mildt sagt broket par. Det er også imponerende tett mellom de sitatvennlige replikkene.»
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

«Det er noe ytterst sjeldent både å være en av våre aller mest folkekjære forfattere og samtidig holde et skyhøyt, internasjonalt litterært nivå. Slik er det med Lars Saabye Christensen og hans forfatterskap. (...) Språklig spiller forfatteren på sine velutviklede metaforiske språkstrenger som åpner veien inn i kompliserte, filosofiske rom der det tumles med de store spørsmål om kunstens, tidens, livets og dødens aspekter. De epigrammatiske formuleringene blir visdomsord som lever videre i leserens sinn. Magnet blir etter min mening stående som et av Lars Saabye Christensens betydeligste romanverk.»
Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Det vil overraske meg om ikke Magnet, denne mursteinen av en polyfon, magisk-realistisk totalroman, skapt i brennpunktet mellom fiksjon og fakta, hverdag og drøm, vil bli møtt av denne forutsigbare legeringen av jubel og fyrop. For dette er en springende, scenisk basert fortelling full av tragiske livsskjebner og komiske slapstickfigurer, forviklinger, digresjoner og aparte tildragelser, vitser, fyndord, anekdoter, metaforikk, paradokser, allusjoner, sitater, bluesaktige sanger, dagboksnotater og tegninger, finurlig komponert, knyttet til bestemte ledemotiv og med et formidabelt språklig spenn, scener og utsagn båret fram av et tvisyn knyttet til kjærlighet, kunst og kultur, fødsel og død, innstilt på å vekke følelser og ettertanke mer enn pompøs beundring..»
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad (terningkast 6)

Til toppen

Kjærlighet på godt og vondt

Kjærligheten er drivkraften i Lars Saabye Christensens nye roman, Magnet. Som en elv renner den gjennom en makeløs fortelling over flere tiår.

Lars Saabye Christensen går ikke i gang før han vet hva han skal skrive om, og det er sjelden han begynner på noe han ikke fullfører. Slik var det nå også, og underveis oppdaget han sin egen roman på stadig nye måter. Han bestemte seg for å gi seg selv god plass, og stole på at leseren blir med på festen. For det er nettopp det Magnet er, i likhet med Beatles og Halvbroren. En lesefest av de sjeldne der han har brukt hele sitt repertoar, og hvor kjernen består av kunst og kjærlighet. På godt og vondt. Hvordan var det å stå midt i det, Lars Saabye Christensen?

Store forflytninger
– Det var et slit, og det var gøy. I tre år har jeg kjempet med ordene, og et vell av historier dukket etter hvert opp. Så var utfordringen å sy dem sammen til ett stort episk verk. Dette er en fortelling med store forflytninger i tid og rom, jeg starter på hjemmebane og lander etter hvert på bortebane i San Francisco. Jeg forteller i mange retninger, lar kontrastene få spillerom og følger karakterene mine over flere tiår. Å gjøre en slik roman ferdig er som å få en sværing av en fisk på land. Noen ganger har du lyst til å kaste den ut i havet igjen, men du gjør det ikke, du vet at du bare må gjennom det.

Søkte til opphavet
Innerst inne vil han egentlig underholde, men det betyr ikke nødvendigvis at man må være overflatisk. Vil man lodde dypt, må man begynne i overflaten. Og selvsagt er tvilen til stede når man skriver. Uten motstand, ingen bevegelse. Kan jeg fortsatt? Har jeg mer å ta av? Han kan. Og han har. Det kan ofte være lurt å søke til opphavet, der man egentlig kommer fra. Saabye Christensen fant et gammelt brev fra sin danske farfar, med oversikt over slektsmedlemmer. En av dem var Jokum Jokumsen, og dermed var ideen om hovedpersonen i Magnet født.

Dobbel ensomhet
– Jokum er født gammel. Han er en del av utenforskapet, men i tingene ser han sin egen tilstand. Han stikker seg ut, men ikke etter eget ønske, hans ideologi er jo å hylle den grå hverdagen, det alminnelige. Men så har han altså den egenskapen å la seg lede på godt og vondt, og legger livet i Synnes hender. Det er ikke nødvendigvis så galt, men kan føre til at kjærligheten trer i bakgrunnen.

Spor etter eget liv
Saabye Christensen har alltid hatt et ønske om å skrive om den kjærligheten som beveger. I Magnet førte det med seg en meny av mindre fortellinger og personer, og at man finner spor etter hans eget liv er det ingen tvil om. Ikke bare har han prøvd orgelkrakken i sjømannskirken i San Francisco og sett Golden Gate og Alcatraz i det fjerne. Som forfatteren selv sier: Når man lager en fortelling langt fra seg selv, kommer man ofte også nær seg selv … 

Forfatterens varemerke
– Uten det lette og tunge samtidig kommer jeg ikke fremover. Det skaper en balanse som gjør meg i stand til å ta nye steg, sier han når jeg bemerker at ett kapittel har fått tittelen Melankoli. Den lette melankolien, den skjeve humoren, er et varemerke, og kommer godt med i Magnet. I løpet av flere tiår dør sentrale karakterer, og man skal være i godt humør for å skrive om døden, ifølge Saabye Christensen. Kanskje det er derfor det er så vakkert å lese hans skildringer om livets avslutning, enten det handler om en mor, far eller en dypt savnet hamster.

Magnetens symbolikk
Han beskriver Jokum som en som finner, men denne gang er det han selv som har funnet koden til en makeløs fortelling om å elske, å bli elsket, å bli noe med hendene, og midt i fortellingen står magneten. Tilsynelatende en ting som ikke forandrer seg, ifølge Saabye Christensen, men ettersom tiden går, forandrer den faktisk funksjon og blir et symbol på den strømmen av tid som mennesket går gjennom. Den kan til og med brukes når Jokum sjekker opp Synne, men så er det jo ikke alltid slik at to magneter kun tiltrekkes av hverandre …

Den gode dagen
– Å kunne få arbeide uforstyrret og kjenne at jeg bevarer den roen jeg har inne i meg, svarer han på spørsmålet om hva som kjennetegner den gode dagen. Han står opp tidlig, de første timene er fortsatt de beste. Den fine stillheten som stimulerer tankene og fantasien, og understøtter den skjøre konsentrasjonen. Han skriver helst hjemme, og den lille notatboken er fast følgesvenn når han er på farten. Da settes språk og tanker i bevegelse. Nå må nok Saabye Christensen belage seg på en solid dose oppmerksomhet for sin nye, kritikerroste roman. Så kan det kanskje bli en dags pause eller to før han igjen tar pennen fatt.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

– Du ligner på Johan Gørbitz’ Mannsakt!
Jokum la seg på kne og begynte å plukke erter. Når et visst antall erter ligger i en skål, virker de ikke mange, men spredd utover et gulv er de utallige. Johan Gørbitz’ mannsakt sa ham ingenting.
– Hvem?
– Johan Gørbitz malte portretter av borgerskapet i København og Kristiania rundt 1800. Bildet henger forresten i Nasjonalgalleriet. Jokum skulle gjerne spurt om hun likte det bildet, om det var et vakkert portrett, det vil si, han skulle gjerne spurt om hun likte vedkommende, den portretterte, men han turte ikke, det var vel ikke akkurat noe godt tegn å ligne en borger fra omtrent atten hundre, malt av en heller ukjent kunstner.
– Pensum? sa han.
Synne svarte ikke. Jokum ville mer enn gjerne være hennes pensum. I stedet spurte hun:
– Når ble du så høy, Jokum?
– Da jeg var tolv.
– Har det vært vanskelig?
– Vanskelig og vanskelig. Moren min måtte skjøte på buksene mine. Og det er alltid noen bak meg som blir sure.
– Jeg mener deg, Jokum. Ikke alle andre. De gir jeg faen i. Har det vært vanskelig for deg?
Jokum ble forbløffet over språket hennes, men likte det likevel. Han skulle gjerne sagt det selv. De gir jeg faen i. Nå kunne han fortalt om lange blikk, latter, gjøn og uønsket oppmerksomhet; han kunne fortalt om en påfallende ensomhet, men var ikke all ensomhet det, påfallende, det finnes sannsynligvis en egen ensomhet for hver eneste som er ensom. Han sa i stedet det som faren hans hadde lært ham å si når det røynet på.
– Jeg har i hvert fall god utsikt, sa Jokum.
Synne nikket og lot Jokum plukke erter i fred en stund. Der nede på gulvet, på bunnen av hennes verden, fant han, bortsett fra disse ertene, en truse, to silkestrømper, et støvete kamferdrops, en leppestift, to hårnåler, en tampong, en tørr leppestift, en trikkebillett og et sørgebind.
– Er noen død? spurte han.
– Død? Hvorfor spør du? Er det så skittent?
– Sørgebindet.
– Å, det. Picasso. Alle på kunsthistorie gikk med sørgebind da Picasso døde.
Jokum lurte på om han skulle tilby seg å rydde, men kom til at det var å gå for langt. Det kunne også misforstås. Han lot derfor disse tingene ligge der de lå. Kanskje de var lagt i en bestemt rekkefølge og dannet et hemmelig stilleben. Plutselig sa Synne, eller snarere, hun slo dette fast:
– Du burde begynne med hatt.
– Tror du det vil hjelpe?
– Absolutt.
– Vil det ikke bare få meg til å virke enda høyere?
– Nei, tvert imot, det vil gjøre deg mer avsluttet.
– Avsluttet?
– Ja, nå forsvinner du liksom bare der oppe. I løse luften, liksom. I det blå. Mener jeg.
Synne lo og gjemte munnen bak hånden, forlegen, nesten skamfull, kunne det virke som. Jokum likte henne enda bedre.
– Såret jeg deg? hvisket hun.
Jokum ristet på hodet og slapp den siste erten i skålen.
– Jeg har nok hørt det verre.
De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere. De lo det bort, mens Jokum reiste seg, forsiktig så han ikke kom borti noe, og overalt hvor han reiste seg ble det lavt under taket, men ikke denne gangen.
– Nå kan du få mate hamsteren min, sa Synne.

e.
– Såret jeg deg? hvisket hun.
Jokum ristet på hodet og slapp den siste erten i skålen.
– Jeg har nok hørt det verre.
De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere. De lo det bort, mens Jokum reiste seg, forsiktig så han ikke kom borti noe, og overalt hvor han reiste seg ble det lavt under taket, men ikke denne gangen.
– Nå kan du få mate hamsteren min, sa Synne.

Til toppen