| Forfatter: | Clare Mackintosh |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 384 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | I Let You Go |
| Oversatt av: | Farestad, Ulrik |
| ISBN/EAN: | 9788202497293 |
| Kategori: | Krim og spenning og Thriller |
Kan du se det for deg? Du og femåringen din er på vei hjem. Det er mørkt, kaldt og det regner. Hele veien leier du ham, og så er dere hjemme, skal bare over veien, og du slipper hånden hans. Førstemann hjem.
Bilen kommer fra ingensteds. Den dumpe lyden av gutten din, som treffer frontruten, snurrer rundt og lander livløs på den våte asfalten. Sjåføren setter bilen i revers og forsvinner. Livet ditt er nettopp gått i stykker. Hva gjør du nå?
DET SOM ALDRI SLIPPER TAKET
Jeg lar deg gå lar deg absolutt ikke gå. Den holder deg på tå hev i 380 sider. Du har en følelse av at det er noe som ikke stemmer. Så kommer et knyttneveslag av et sant helvete.
For Jenna Grey finnes ingen trøst. Etter å ha mistet den lille sønnen sin velger hun å forlate alt. Hun flytter til en avsides landsby i Wales, hvor hun prøver å lappe sammen det som er gått i stykker. Men hvem er hun? Hva er historien hennes? Og hva består denne blandingen av sorg, skyld og frykt egentlig av? Samtidig er politiførstebetjent Ray Stevens og makker Kate i gang med etterforskningen av bildrapet. De står uten spor, og på kjøpet får vi innblikk i hvor vanskelig det er å kombinere karriere og et travelt privatliv for ektemannen Ray. Han og Kate jobber tett sammen, kanskje litt for tett, men én ting har de til felles: Den tragiske mordsaken slipper aldri taket i dem. Den må løses.
En makeløs u-sving
Du leser videre, dette er virkelig et magadrag av en thriller. Du kan rett og slett ikke få nok, og absorberes i handlingen. Dette er annerledes enn de nye thrillerne, der du aldri vet hvem du kan stole på. Her er blåsvart tristesse, en gnistrende intensitet i språket og et enestående persongalleri. Vi følger politiarbeidet på nært hold, og sist, men ikke minst, gjør forfatteren en makeløs u-sving midt i historien. Jeg sier ikke mer, det er fort gjort å ødelegge spenningen. Jeg ble slått i bakken da sammenhengen åpenbarte seg.
En brutal fortid
I begynnelsen av sitt nye liv hjemsøkes Jenna konstant av de vonde bildene fra ulykken. Mens hun går lange, ensomme turer i det vakre walisiske kystlandskapet, famler politiet i blinde hjemme i Bristol. Livet er i ferd med å få mening igjen når fortiden plutselig innhenter henne på den mest brutale måten. Et nytt, alvorlig tema som altfor mange kvinner er utsatt for bringes inn i bildet. Å si mer går ikke, du kan bare forberede deg på en svært dramatisk avslutning. Når du tror at enda en u-sving er umulig, er det akkurat det som skjer. Og når alt er over blir du sittende og ta Jennas skjebne inn over deg. Du legger boken ned. Tittelen på boken lyser mot deg, og du skjønner at det er umulig å kvitte seg med en sånn historie.
En ufyselig stemme
Jeg lar deg gå er en sylskarp, mørk og fascinerende bok. Forskjellige fortellere skaper en helt spesiell dynamikk. Det skiftes mellom jeg (Jenna) og kapitlene om Ray og Kate, som er fortalt i 3. person. Når Clare Mackintosh tar i bruk en tredje stemme i andre del av boken, skrus tempoet opp. Akkurat den stemmen er så ufyselig at jeg måtte stålsette meg på vegne av eget kjønn. Til slutt et heidundrande klimaks, slik det skal være i god krim. Det satte et briljant punktum for en hjerteskjærende historie.
Av Bernt Roald Nilsen
Denne velskrevne debutromanen byr på personlige tragedier, menneskelige dramaer - og et knyttneveslag av en overraskelse.Tom Egeland, VG
| Jeg lar deg gå | |||
| Bokmål | Ebok | 2016 | |
| Jeg lar deg gå | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| Jeg lar deg gå | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
NOMINERT TIL BESTE ROMANDEBUT AV HUFFINGTON POST I 2015
Clare Mackintosh har definitivt skrevet en av vårens beste spenningsbøker
Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet
Du legge ikke Jeg lar deg gå fra deg uberørt
Asbjørn Slettemark, Aftenposten A-magasinet
Denne debuten er noe av det sterkeste jeg har lest på en god stund.(...) Clare Mackintosh har gitt seg selv en hard oppgave med sin neste bok, for denne debuten skal det godt gjøres å overgå. Jeg skal ikke røpe mye av handlingen her, for de overraskende vendingene er noe jeg unner enhver leser å bli like slått av som jeg selv ble. Men dette er en fortelling om tap og svik og redsel, men også om styrke og mot og kjærlighetens potensial. Og boka er en godt fortalt politikrim samtidig som den er et intenst psykologisk drama.
Harald Birkevold, Stavanger Aftenblad (terningkast 6)
Jeg har ikke lyst på te, men tar imot kruset likevel. Med begge hendene rundt det bøyer jeg hodet over dampen til jeg skålder meg. Smerten prikker i huden, følelsen forsvinner fra kinnene og øynene svir. Jeg kjemper mot trangen til å trekke meg unna; jeg trenger denne nummenheten for å glemme bildene som stadig svirrer i hodet.
«Vil du ha noe å spise?»
Han tårner over meg, og jeg vet at jeg burde se opp, men jeg orker ikke. Hvordan kan han tilby meg mat og drikke som om ingenting har hendt? Jeg kjenner at jeg blir forferdelig kvalm, og jeg svelger unna den beske smaken. Han klandrer meg for det som skjedde. Han har ikke sagt det, men det trenger han heller ikke. Det er lett å se det i øynene hans. Og han har rett – det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham …
«Nei takk,» sier jeg stille. «Jeg er ikke sulten.»
Ulykken spilles av kontinuerlig i hodet mitt. Jeg prøver å pause den, men filmen lar seg ikke stoppe: kroppen hans smeller mot panseret, igjen og igjen. Jeg løfter kruset mot ansiktet enda en gang, men teen har kjølnet og varmer ikke huden nok til at det gjør vondt. Jeg kan ikke kjenne at tårene danner seg, men jeg ser de feite dråpene som sprekker når de treffer knærne mine. Jeg ser dem trekke inn i jeansen, og jeg skraper med neglen på en søleflekk på låret.
Jeg kikker rundt meg i rommet i dette hjemmet jeg har brukt så mange år på å skape. Gardinene jeg valgte for å matche med putene; kunsten på veggene, som jeg delvis har lagd selv, delvis forelsket meg i og kjøpt på gallerier. Jeg trodde jeg lagde et hjem, men det ble aldri mer enn et hus.
Hånden gjør vondt. Jeg kan kjenne pulsen som hamrer raskt i håndleddet. Denne smerten er kjærkommen. Jeg skulle ønske det gjorde mer vondt. Det var meg bilen skulle ha truffet.
Han snakker igjen. Politiet er ute og leter etter bilen … vitner vil bli etterlyst i avisene … det kommer på nyhetene …
Rommet snurrer rundt og jeg fokuserer på stuebordet, nikker når det virker naturlig. Han går to skritt mot vinduet, så tilbake. Jeg skulle ønske han kunne sette seg – han gjør meg nervøs. Hendene mine skjelver, og jeg setter fra meg den urørte teen før jeg mister den, men porselenet klirrer mot bordet. Han ser frustrert på meg.
«Unnskyld,» sier jeg og kjenner en metallisk smak i munnen, før jeg skjønner at jeg har bitt gjennom innsiden av leppen. Jeg svelger blodet. Jeg vil ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å be om et papirlommetørkle.
Alt har endret seg. Livet mitt ble endret i samme øyeblikk som bilen skled over den våte asfalten. Jeg kan se alt klart og tydelig, som om jeg står ved siden av og ser på. Jeg kan ikke fortsette slik.
