Alltid drømt om å skrive en serie

Da den rette hovedkarakteren og miljøet plutselig ble klart for henne, var ikke Clare Mackintosh i tvil:  Det måtte bli en serie, og etterforsker Ffion Morgan skulle spille hovedrollen.

– Walisiske Ffion Morgan har vokst opp i en liten landsby i Nord-Wales på grensen til England. Hun har alltid vært en villstyring, men nå er hun politietterforsker samme sted. Den siste festen, min første bok i den nye serien, er lagt til dette spennende miljøet, som jeg kjenner godt, sier forfatteren.

Clare Mackintosh har levert fire sterke frittstående krimsuksesser på 8 år. Hun debuterte som forfatter i 2014 med Jeg lar deg gå, en pageturner som inntok bestselgerlister over hele verden. Nå blir bøkene hennes oversatt til 35 språk, og hun har solgt over 2 millioner bøker. Før hun valgte å bli forfatter, var hun selv politibetjent i 12 år.

Fikk tre barn – og byttet yrke

–Jeg fikk etter hvert barn, og måtte prioritere annerledes, sier hun. –To par tvillinger i løpet av et par år, og jeg mistet dessverre et av de fire barna mine etter fødselen. Jeg forsto at jeg måtte være der mens de var små, og var nødt til å bytte karriere for å få det til. Jeg kunne skrive, og tok oppdrag som frilansjournalist og tekstforfatter. Så kom tanken om en roman snikende, og det ble Jeg lar deg gå, sier Clare Mackintosh.

Flere originale twister

I Den siste festen dukker det opp et lik i en innsjø første nyttårsdag, og her er det en hel liten landsby full av mistenkte, også Ffions naboer, venner og familie. Dessuten har Ffion selv en hemmelighet å beskytte. Det er, som alltid når Clare Mackintosh skriver, duket for originale twister, som gjør at du må skifte tanken om hvem som kan være morderen gang på gang. Og samtidig elsker leserne karakterenes hennes.

Bruker mye tid på karakterene sine

–Det er gøy å lage plot og handling, og jeg elsker å jobbe frem smarte vendepunkter i bøkene mine, men det er til syvende og sist karakterene som gjør fortellingene troverdige. Jeg bruker ekstremt mye tid på å tenke på hvem karakterene mine er, hvilke valg de gjør og hvorfor, og prøver å unngå at de gjør valg kun for at det skal passe til fortellingen, de må gjøre valg som stemmer med den de er. I tillegg elsker jeg å gi leserne noen pirrende overraskelser underveis.

Samfunnsengasjert festivalelsker

I tillegg til å skrive krim er Clare Mackintosh også en samfunnsengasjert frilansjournalist og blogger, og grunnlegger av litteraturfestivalen i sin idylliske hjemby Cotswolds sørvest i England. Den bittelille byen har nå en liten herlig uavhengig bokhandel og et flott bibliotek, og litteraturfestivalen der har eksistert i fem år. Hun er ikke lenger involvert der, men liker å delta på festivaler, og har flere ganger deltatt på Krimfestivalen i Oslo.

Er i de karakterene hun skriver om

–Å skrive godt handler til syvende og sist om innlevelse. Å være i karakterene når du skriver om dem. Og så gjelder det jo å forstå at alle har sitt eget indre moralske kompass, ikke minst når du skriver krim. Erfaringen fra politiet gjør meg i stand til å se tingene fra begge sider av sperrebåndet, både som sivilperson og politibetjent. Jeg kan se et bredt spekter av situasjoner på ulike måter, og kan litt om politiets arbeidsoperasjoner. Men kunnskap og research er ikke til noen hjelp hvis jeg som forfatter mangler evnen til å være i karakterene i bøkene mine når jeg skriver, sier Clare Mackintosh, som selvfølgelig er i gang med å skrive bok nummer 2 i serien om karismatiske Ffion Morgan.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Hodet ligger ikke på en myk pute, og det er noe hardt som stikker mot ryggen hans.
Hvor er han?
Han kjenner en skarp smerte mellom øynene, og noe vått og klissete som renner ned langs nesen. Vinden blåser kaldt mot ansiktet hans, etterfulgt av noe som er enda kaldere.
Rhys er utendørs.
Har han gått ut på balkongen utenfor soverommet for å trekke frisk luft og sovnet der?
Han hører innsjøen. Først virker det beroligende – han har blitt vant til lyden fordi de ofte spiser på terrassen og sover med vinduene på gløtt. Men dette er ikke bølgebruset fra stranden, slik han hører det fra balkongen eller gjennom vinduet. Innsjøen er her, der han er. Den beveger seg rytmisk, insisterende. Den spruter ham i ansiktet.
Hvorfor er han her?
Har han gått i søvne?
Han hører en stemme og prøver å rope, i tilfelle vedkommende ikke oppdager at han ligger her i vannet, men kroppen nekter å lystre. Smerten er overveldende, og vannet omgir ham på alle kanter, og da han ikke får til mer enn et ynkelig lite rykk med kroppen, skjønner han at han er for svak til å bevege seg.
I det øyeblikket innser Rhys at han kommer til å dø.
(…)
Leo trekker pusten dypt. «Hør her, vi er nødt til å rense luften. Det som skjedde i går kveld, var …» Han stanser. Nå må han velge riktig ord. Det må ikke virke avvisende, men heller ikke megetsigende. «Moro,» sier han til slutt. Det rykker litt i munnviken til Ffion. Pokker. Er «moro» megetsigende? Han ønsker ikke å gi henne feil inntrykk.
«Ja, det var det.»
Ffion senker piggene litt, og Leo kan ikke unngå å føle den samme varmen som da han først fikk øye på henne på dansegulvet. Hun hadde en elektrisk utstråling, som om håret hans ville stå rett til værs hvis han kom for nær henne. Og Ffion hadde gått rett på sak; hun stirret på ham med et kjølig, stødig blikk, sluttet å danse og kom bort.
«Det er veldig varmt her, synes du ikke?»
«Jo,» svarte Leo da. «Skal vi trekke litt frisk luft?»
«Saken er den,» sier han nå. «Altså, jeg mener ikke at du ikke er – det er bare det at … « Leo nøler, og ansiktet til Ffion er helt forvridd. Skal hun til å gråte? Faen. «Jeg er ikke ute etter en kjæreste.» Han sier det for raskt, og stemmen stiger i styrke, slik at han nesten roper de siste ordene.
«Ikke jeg heller.» Ffion nikker kort, som om hun avslutter et forretningsmøte. «Da har vi oppklart det.» Hun peker mot likhuset. «Hva med dødsårsaken?»

Til toppen