Thriller i luften

Den internasjonale suksessforfatteren Clare Mackintosh har satt pris på mer tid hjemme med familien i året som har gått. Men hun har begynt å lengte etter flyplasser og hotellrom. Som gjest på Krimfestivalen 2021, på skjerm fra hjemmet sitt i England, forteller hun at det var nettopp en reise som ble starten på hennes nye kriminalroman Gissel.

– Ideen kom da jeg satt på et fly. Det var en lang tur på rundt 15 timer og det var virkelig lenge å være i luften. Vi er så vant til å være «logget på», å vite hvor alle er og hva de gjør til enhver tid, så det føltes veldig rart å være der og ikke ha kontakt med omverdenen. Så sa en venn av meg som er pilot, at fly er som byer i luften, der folk blir født, blir syke og dør. Og denne følelsen av et fullstendig lukket samfunn i et fly, det snakket til meg, sier Mackintosh.
I Gissel møter vi en liten familie på tre: flyvertinne Mina, politimann Adam og deres fem år gamle datter Sophia.
– De er faktisk en ganske vanlig familie. Og akkurat det er noe jeg liker å gjøre, å skrive om vanlige folk som havner i uvanlige situasjoner. Både Mina og Adam har noen hemmeligheter som ikke har vært bra for dem. Også er det Sophia. Hun en nydelig, smart, men også utfordrende datter. Hun har spesielle behov, kanskje autisme, selv om det er uklart i boken. Men det legger et ekstra press på foreldrene og på deres forhold. Vi møter dem når Mina drar på denne spesielle flygningen.

Et vanskelig valg

Flygningen hun refererer til er den første direkteflyvingen fra London til Sydney. Den skal visstnok finne sted i virkeligheten også, forteller Mackintosh til Krimfestivalen.
– Jeg vet ikke når. Men det har vært gjort en rekke forberedelser. Akkurat som i boken min. Dette er en reise som har medias oppmerksomhet og vil skape overskrifter. Men i Gissel kommer jo disse overskriftene av helt andre grunner enn man skulle ønske.
Mackintosh sier at det er vanskelig å vite hvor mye hun kan fortelle for å ikke røpe for mye. – Men jeg tror vi kan si at Mina mottar en anonym henvendelse i løpet av flyturen, fra en av passasjerene. Det blir klart at denne passasjeren har planer og vil involvere Mina i dem. Så Mina må ta et valg. Redder hun livene til alle på flyet, eller livene til sine kjære der hjemme – mannen og datteren?

Sammenlignes med Agatha Christie

Clare Mackintosh er ikke overrasket over sammenligninger med Agatha Christie og hennes lukket rom-mysterier.
– Jeg elsker det! Da jeg skrev Gissel hadde jeg en lapp på datamaskinen min der det sto Mord på Orientekspressen møter Con Air. Så det er der boken er. Det er en moderne versjon av det klassiske lukket-rom mysteriet. De mistenkte er der sammen med deg, men du vet ikke hvem du kan stole på. Og du kommer ikke unna. Det gir en Titanic-følelse.
I tillegg til å være en nervepirrende historie om en flykapring, er Gissel også en bok om mødre og barna deres. Det er et tema Mackintosh har skrevet om før.
– Det virker som jeg alltid kommer tilbake til det temaet, selv når jeg ikke har planlagt det. Men vi har alle noen i livet vårt vi er villige til å beskytte med alle midler. Det kan være et barn, en bestevenn eller en slektning. Jeg jobbet i politiet i mange år, og det lærte meg, mer enn noe annet, at vi er alle kapable til å gjøre forferdelige ting, hvis noen bare trykker på de riktige knappene.

Se mennesket

Forfatteren utfordrer gjerne de som selv tenker at de aldri kunne tatt livet av noen.
– Jeg er en person som setter moral høyt, en som aldri vil skade noen. MEN. Jeg kan absolutt se for meg situasjoner der jeg kan bli drevet til å utføre forferdelige handlinger for å beskytte andre. Akkurat det et er et område jeg liker å utforske.
Det gjør hun også i den nervepirrende thrilleren Gissel, der hun i tillegg er opptatt av å se menneskene på begge sider av en sak.
– Like fullt som jeg tror alle gode mennesker har det i seg å gjøre fæle ting, så tror jeg de «slemme» har det i seg å være gode og varme og kjærlige. Som gruppe kan de være terrorister, men enkeltvis er de noe mer. De har familie, og en grunn til å føle som de gjør, og til at de har havnet der de er. Det handler om å se menneskene som mennesker. Det forsøker jeg å gjøre i Gissel. Alle passasjerene har en historie, og jeg ville fortelle disse historiene. Jeg ville på en måte menneskeliggjøre denne gissel-situasjonen.

Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Hvorfor hadde han et fotografi av datteren min?
Blodet mitt fryser til is, og jeg begynner å tenke på grooming-gjenger, barneprostitusjon, pedofile. Jeg ser for meg det voksaktige ansiktet til Kirkwood, og den slappe tungen hans, og gallen stiger i halsen på meg.
Var det han som tok med EpiPen-en til Sophia om bord? Jeg hadde trodd at noen la den der for at jeg skulle finne den – som en drøy spøk, eller et forsøk fra Adam på å gi meg dårlig samvittighet – men hva hvis de hadde den fordi Sophia kunne trenge den?
Fordi de hadde planer om å ta henne.
Jeg presser pannen mot ruten. Cesca og Mike er i cockpiten, hvor Ben og Louis orienterer dem om reisen så langt. Jeg må fortelle noen om dette. Så snart vaktskiftet er over, må jeg gjøre noe. Jeg må få gitt beskjed til Adam og forsikre meg om at Sophia er trygg.
Glasset til Kirkwood, det han holdt da han falt, ligger fremdeles i byssa. Jeg tar det og stryker en finger langs innsiden. Restene legger seg på huden. Det er ikke bunnfall, slik jeg først trodde, men et slags kornete pulver, eller en knust tablett.
Tok han den selv, eller har noen lagt den i glasset hans?
Hvis Roger Kirkwood ble myrdet, er hele flyet et åsted. Og alle passasjerene er mistenkte.
I likhet med kabinpersonalet, sier en stemme i hodet mitt.           
Noen ringer på meg, men jeg rører meg ikke. Jeg merker at noen ser på meg, og da jeg kikker opp, møter jeg de stirrende øynene til Erik. Han kaster et megetsigende blikk på det blinkende lyset.
"Tar du den?" sier jeg.
Kirkwood hadde et bilde av datteren min. Jeg har ikke noe med det å gjøre. Jeg har ikke noe med dødsfallet hans å gjøre, men hva kommer folk til å tro?
Hva kommer politiet til å tro?
Erik fnyser, men snur seg og går ut, og jeg pakker inn glasset til Kirkwood i en serviett og legger det innerst i et av skapene.
Da døren til cockpiten går opp og Ben og Louis kommer ut, blir jeg varm i ansiktet og snur meg bort. De tror sikkert at jeg skjuler noe.
"Cesca og Mike er hyggelige, ikke sant?" sier Carmel til de to pilotene. "Mike var med på den siste prøveflyvningen, og han overtalte Dindar til å la ham være med på den første offisielle reisen. Det gjør seg sikkert på CV-en." Hun finner frem drikke som Ben og Louis kan ta med seg opp, mens de to mennene tar seg en spasertur gjennom kabinen.
Da signalet lyder igjen, ser jeg at Carmel og Erik veksler blikk, før Erik legger armene i kors og lener seg bestemt mot benken.
"Jeg tar det," sier jeg. Han sperrer opp øynene, som om han er forbauset over at jeg gjør jobben min, og jeg kjenner at raseriet veller opp i meg. Han har ingen anelse om hvordan jeg har det, eller hva jeg går gjennom. Først EpiPen-en, og så fotografiet. Det er noen som prøve å skremme meg – er det rart at jeg ikke bryr meg om å servere cocktailer til jævla Alice Davanti?

Til toppen