Gullalder og voksesmerter

I Skyggeboken tar Jesper og Stine, Jostein og Trude et steg opp i de voksnes verden. Tiden er 1968–1972, en periode i Norge da mye var i endring.

Og for et litterært festmåltid forfatteren byr på! Dette er en fest du kan gå på uten å ha vært på de to første. Nok en gang viser Lars Saabye Christensen at han er en forteller av Guds nåde. Nok en gang er han tilbake i sitt ess, i byen som har satt sine dype spor i forfatterskapet hans. Nok en gang fyller han blanke ark med en helt alminnelig verden, selv i en tid da oppbrudd var viktig og folk helst ville være noe for seg selv. Han lar oss følge folket på Fagerborg i perioden som kan innrammes med de ikoniske årstallene 1968–1972, en oppbruddstid, en dramatisk tid rent historisk, en tid da det det nøysomme ble utfordret av svart, glitrende gull fra Nordsjøen.

Deltar i romanen

–Noen ganger griper sammentreffene inn i skrivingen, slik som i denne avsluttende delen av Byens spor, forteller Saabye Christensen. –Jeg fikk noen diagnoser av legen da jeg startet på bind 3, et sammentreff utenfor romanens ansvarsområde, men en skjebne jeg for så vidt kan leve med, bare jeg er villig til å endre kroppens rundetider. Det tilførte denne siste romanen en større intensitet for min egen del. Jeg ville innlemme også min egen historie, betraktninger fra en tid jeg selv var en del av. Slike grep kan komme til å gjøre fallhøyden større, men jeg har hele tiden visst at jeg utover i trilogien ville være til stede i økende grad. Det starter i prologen i del 1, og mitt håp er et det er en naturlig del av den avsluttende delen av Byens spor.

Inn i en voksen verden

–Jeg tenkte noen ganger: Har jeg skrevet dette bedre før? Gjør jeg bare de samme grepene som jeg gjorde i del 1 og 2? Er jeg nå i ferd med å spore av? Det ble viktig for meg å sørge for at Skyggeboken skulle være en bærekraftig roman, og jeg forsto at den åpenbart ville bli annerledes. Motstanden ble kraftigere, kanskje fordi jeg selv ville være med, men også fordi flere karakterer tok steget opp i en voksen verden, sier forfatteren.

Voksesmerter

Og når Jostein og Jesper, Trude og Stine skal bli voksne, rammes de som alle andre av ymse voksesmerter. Det er nå håp og drømmer får noe å bryne seg på, det er nå verden ikke går på skinner lenger, det er nå det viser seg hvem som er en overlever, og hvem som lar seg plage, sier Saabye:
–Jesper er dessverre en plaget sjel, og for meg ble det faktisk problematisk etter hvert. Vektingen mellom Jesper og Jostein ble annerledes enn planlagt. Jostein har en letthet som jeg misunner ham, han er en overlever; det som stikker litt for dypt kvitter han seg med. Med Jesper er det omvendt: Han samler på for mye.

Jakten på tidsmarkører

–Å skrive en slik trilogi handler likevel om så mye mer enn logikk og struktur: Jeg må finne tidens spor; research handler også mye om å lete frem gode tidsmarkører i antikvariater og aktuelle tekster fra foreningenes gullalder. Så må jeg se for meg fortellingens potensial. Jeg må lytte til irrasjonelle krefter når jeg sitter ved tastaturet, la de gylne, kreative øyeblikkene trumfe fortellingens struktur hvis det må til. Å være forfatter handler blant annet om å følge intuisjonen når den presser på. Å gjøre det uforutsigbare opplagt. Gjør vi ikke det, står vi i fare for å bli triste kopier av hverandre, sier Saabye Christensen.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Stine åpner døren og lander rett i armene hans. De står slik et øyeblikk og ler. Han lukter svette, Petterøes og to halvlitere. Så trekker han henne med seg, samme vei som han kom, forbi kjøkkenet, gjennom en gang, ut i bakgården og der er det bare et portrom mellom dem og friheten. Friheten heter Oslo, første september, 1968. Løvet har ennå en viss betydning for trærne. Nille stenger ikke før om en uke. Slottsparken er åpen hele året. Livet ligger for øvrig foran dem. Stine slipper hånden hans.
– Jeg må si fra.
Are himler med øynene.
– Hvis du kan studere, så behøver du ikke ha med melding hjemmefra, ikke sant? Eller skal du bare hente den dusteluen?
– Jeg hadde den på for mors skyld.
– Kan du ikke gjøre noe for din skyld, for én gangs skyld?
Are tar Stine i hånden igjen og de forter seg over Wessels plass, men hun rekker i det minste å vinke til Maj, som også løfter armen, som om hun vil kalle datteren tilbake, tilbake til verden, til Halvorsens konditori, det ligner en avskjed, et oppbrudd, hastig og likevel lenge forberedt: smulene på asjetten, studenterluen i vinduskarmen. Margrethe, den gamle grinebiteren med det store hjertet, nøyer seg med å riste på hodet og si:
– Ja, ja, hva sa jeg.
– Ja, hva sa du egentlig?
– Nei, hva jeg sa?
– Har du allerede glemt det?
– Nei, det husker jeg godt.
– Du sa at han lignet en lasaron.
– Og du vet ikke engang hva han heter.
– Jeg vet ikke navnet på alle Stine kjenner.
– Da så. Men nå bestiller vi en sherry til.
– Det har jeg ikke tid til.
– Tid til, du. Selvfølgelig har du tid. Dessuten er det du som spanderer.
– Ja, da kan vi jo spise og drikke så mye vi vil, sier Maj.
Margrethe bestiller mer sherry og de er tause helt til servitøren kommer med nye glass. Begge disse kvinnene, den ene snart femti, den andre nærmere sytti, har noen bruddskader og arr, særlig har Maj et arr som ingen kan se, et nærværende fravær, ville kanskje dr. Lund sagt i et filosofisk øyeblikk etter ti tusen meter på Frogner stadion. Margrethe har også noen blåmerker som hun tror er usynlige. Det er alltid noe å skjule. Det er skader fra privatlivets fred. Men de har klart seg likevel, begge to, de har klart seg på et vis. De har mistet mennene sine og lært å smile som enker. De har båret den tunge klesvasken fra kjelleren til loftet og ligget våkne på grunn av smertene i hoften. De har tatt til takke, brent inne med mye og sluppet lite løs, men når det først slapp, ga det også gjenlyd. Ellers klager de aldri, bare når de er sammen, for lykken har de lagt bak seg, den kommer kun som blaff, en forbigående tilstand, som for eksempel i dag.
– Bare hun ikke finner på noe ufornuftig, sier Margrethe.
Maj setter glasset fra seg.
– Jeg stoler på Stine.
– Jeg har jo aldri hatt barn, men hvis jeg hadde gått av sted med en slik fysak da jeg var på hennes alder, uten så mye som å si adjø, ville jeg funnet det svært bekymringsfullt. Maj ser ut, tre stortingsrepresentanter i lange, grå frakker og hatt og dokumenter under armen, skrår over Wessels plass. Stine har glemt igjen luen sin i vinduskarmen.
– Jeg misunner henne. Gjør ikke du?
Margrethe bretter servietten sammen så den ene flekken ikke skal synes.
– Selvfølgelig gjør jeg det! Jeg er da ikke død ennå.

Til toppen