Store, tause følelser og den vanskelige kjærligheten

– Jeg gikk til verket med et åpent sinn om hvordan Jesper og Trude har det som 40-åringer. Jeg vil jo så gjerne at det skal gå bra. Men de står i fare for å stivne i det som fortiden har gjort dem til.

– Alle hendelsene i denne fjerde boken om Byens spor er festet til samme tråd, nemlig fortellingen om hvordan det går med Jesper og Trude, sier Lars Saabye Christensen.
Vi trodde Lars Saabye Christensen ville nøye seg med tre spor, at vi skulle forlate folket på Fagerborg uten å vite hvordan det skulle gå med karakterene, alle relasjonene vi har blitt så godt kjent med. Men – ifølge forfatteren er det heldigvis slik at ingen fortellinger er hundre prosent avsluttet når vi tror de er det. Det finnes alltid en sprekk i muren, der grønne blader tyter frem. Også i Byens spor på 50-tallet.

80-tallets aura

– Jeg hadde jo ikke planlagt denne boken, men det var heller ikke slik at den ikke var planlagt. Men så stod plutselig alt klart for meg: Jeg så et mønster og en struktur som viste meg hvor vi skulle, nye karakterer som speiler og utfyller de vi allerede var kjent med dukket opp, og mye av historien lå til rette da jeg begynte å skrive. Jeg møtte ingen negative hindringer underveis, for å si det slik, alt er likevel vesentlig forskjellig. Handlingen er nå rykket nærmere vår egen tid, vi er på 80-tallet, den nye moderniteten, så å si, og dette preger selvsagt karakterene, selv om jeg gjør mitt beste for å passe på dem, sier Saabye Christensen.

Midt i livet

Byens spor 4 er ikke et portrett av 1980-tallet, men den kollektive fortellerstemmen sier noe om hva som preget dette tiåret. Tidstypiske trekk dukker opp av seg selv, de overvelder ikke fortellingen, samtidig beskrives en annen puls og synsvinkel på livet, de unge karakterene er nå midt i livet, står i fare for å stivne i det som fortiden har gjort dem til. De prøver å riste av seg sin egen fortelling, men lander til en viss grad på det de var, og navet i boken er på flere måter kjærlighetsfortellingen om Jesper og Trude, ifølge forfatteren.

Bærer på en fortid

– Da bind 1 av Byens spor kom, var det mange som var opptatt av hvordan det skulle gå med nettopp Jesper og Trude fremover. Jeg hadde allerede skrevet bind 2 og 3 da, og prøvde etter beste evne å svare diplomatisk. Deres historie er tråden alt er festet til i bind 4, og jeg gikk til verket med et åpent sinn om hvordan de har det som 40-åringer. Jeg vil jo så gjerne at det skal gå bra, men vet også at de bærer på en fortid med noe uforløst, ikke minst fordi Jesper fortsatt er plaget og trekker litt for raskt på skuldrene når problemer oppstår, sier Saabye Christensen.

Flere handlingsløp

– Jeg er egentlig ingen naturlig forteller, sier han. – Hos meg finner du ingen episk linje fra A til Å, men heller en labyrint av situasjoner, karakterer, relasjoner og bilder, og dermed flere ulike handlingsløp som settes sammen. Det innebærer flere utfordringer, jeg står hele tiden i fare for å bremse fortellingen for mye, og det er avgjørende hvem jeg skal fortelle om når. Å opprettholde balansen i fortellingen består nettopp av disse utfordringene, og noen ganger er det meningsfylt å ta med leseren på disse valgene ved å bruke en kollektiv synsvinkel, der vi leser om hva Vi tenker og oppfatter i stedet for han eller hun.

Nye karakterer: Carl Ask og Gard

Han bringer også inn nye karakterer i fortellingen om Jesper og Trude, brukskarakterer, som han kaller det. Trude jobber som assistent hos den berømte skulptøren Carl Ask på østkanten av Oslo, en middelaldrende, komisk kyniker som er livredd for å miste blikket, for opptatt av å mele sin egen kunstneriske kake og i beit for etiske sperrer. Jesper på sin side lærer om seg selv ved å se sitt eget, følsomme speilbilde i Gard, en av tre pianoelever som han underviser hjemme i leiligheten de har overtatt etter Trudes foreldre på Skillebekk. – Ellers står Jostein mitt hjerte nær i denne fortellingen, denne tragikomiske karakteren, som lever med hodet så vidt over vannet, men aldri gir opp, legger Saabye Christensen til.

Det leserne husker

– Jeg må bare ta for gitt at leserne mine husker. Utfordringen med å skrive en fortelling i flere bind er jo at du tar med deg miljø og karakterer inn i en ny bok. Vanligvis starter en roman på null, og så skrives fortellingen fra ingenting til noe. I Byens spor har mye allerede foregått, det setter premisser for videre skriving, og ligger utenfor min egen mulighet for påvirkning. Epiloger, som også tas i bruk, ligger dessuten utenfor det som kalles fortellingens språklige kontrakt. Her er det logiske sterkere, epilogene er skrevet som små nekrologer om dem som av ulike, naturlige årsaker går bort, sier Saabye Christensen.

Poesi, musikk – og kanskje også en roman

– Jeg sitter og skriver, så alt kan skje, er det lakoniske svaret hans på spørsmålet om hva som kommer fra hans tastatur fremover. Han har ikke sluttet å skrive poesi, han har et musikalsk samarbeid på gang, og han har heller ikke sluttet å skrive i større formater. Om det blir flere spor i Byens spor lar vi være usagt, Lars Saabye Christensen har for lengst satt litterære spor etter seg, uansett.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Carl Ask er taus en stund. Det støver av hendene hans. Så peker han på den minste bunken:
– Er det regninger?
– Nei. Den andre.
– Jeg har snart ikke råd til deg engang.
Carl Ask legger hånden sin på hennes, den forsvinner også i støvet. De blir sittende slik. Derfor legger de først ikke merke til Jesper. Han står i døren, en skygge i gjenskinnet fra snøen på gårdsplassen rett utenfor, og ser seg om. Han ser torsoene, noen ferdige, andre så vidt påbegynt, han ser hodet som står på en stake, virker det som, det ligner en grotesk maske, sykdom. Så retter han blikket mot dem. Det er ikke godt å si hva han tenker. Kanskje finner han det naturlig, i hvert fall ikke særlig bemerkelsesverdig, at de sitter på den måten. Kanskje han ikke bryr seg. Det kan også være at han blir såret, eller mistenksom. Det er det som er så forstemmende: Vi kan ikke vite det sikkert når det gjelder Jesper. Han vrir seg unna hver gang. Han unndrar seg. Men prøver vi å lese ansiktet hans, vil vi i det minste legge merke til undringen, og det er noe nytt i de tilsynelatende livstrette trekkene hans, som like gjerne kan være en avledningsmanøver. Trude ser plutselig opp, for sent, forsinket, sansene hennes er slitte, men det er Carl Ask som til slutt snur seg, og utbryter:
– Jesper!   
Trude blir sittende, urørlig, mens Carl Ask reiser seg og går bort til døren, med åpne armer, som om en redningsmann endelig er kommet på besøk, og lukker Jesper inne i et overdrevent favntak, som han imidlertid kommer raskt løs fra ved å gjøre et rykk bakover, og sier:
– Klaustrofobi, skjønner du.
Carl Ask ser forbløffet ut, så ler han:
– Jeg tok ikke feil.
Jesper tar et skritt nærmere igjen, for høflighets skyld.
– Hva?
– Du egner deg. Du har riktig alder. Du står på vippen. Ikke sant? Du aner ikke din arme råd.
– Eller kanskje jeg bare er forfengelig.
– Hva skal det bety?
– Sitte modell for selveste ...
Carl Ask avbryter med en ilter håndbevegelse, en grimase, irritasjon og nytelse i samme åndedrag, noe som får oss til tro at det er et umodent punkt i ham, en svekket sjelsevne, der barnsligheten fremdeles sitter, en kravstor barnslighet vel å merke, han roper:
– Trude! Kom og hils på oss.
Hun har ikke noe valg. Hun kommer bort til dem. Det er en lang vei å gå, fra den ene enden av verkstedet til den andre. De to mennene følger henne med øynene.

Til toppen