Mor og dronning på godt og vondt

–Bare en mor er en roman om morskap i en brytningstid. Ingrid er ikke bare en mor på usynlige Barrøy. Hun er også en dronning på godt og vondt.

Nå er han her igjen, til glede for hundretusenvis av lesere i inn- og utland, som har blitt betatt av historien om menneskene på Barrøy. Fortellingen om Ingrid og folket på Helgelandskysten startet i 2013, og har fanget lesere i tretti land. Vi trodde at det «bare» var en trilogi, men Roy Jacobsen ville noe annet. Nå supplerer han trilogien med mesterlige Bare en mor.

Ikke ferdig med Ingrid og Barrøy

–Når jeg er ferdig med et prosjekt må jeg kjenne at jeg er helt ferdig, men det skjedde ikke nå. Jeg fikk nye indre bilder av Ingrid og Barrøy for meg, og da må jeg bare ta imot og skrive det som kommer. Når fantasien blomstrer, empatien bremser og det fosser på, så må jeg gjøre det beste ut av det, sier Roy Jacobsen med et smil. Han sier at han brukte sju måneder på å skrive Bare en mor, og legger til at hvis han skal være ærlig, så er boken et resultat av et mer eller mindre ustrukturert tanke- og tekstarbeid over fem år.

Svart belte i karantene

–Vi kan vel egentlig takke Covid-19 for at boken kommer ut allerede nå. Jeg hadde en heftig vår foran meg da viruset slo til. Fem-seks utenlandsreiser sto på planen, og i tillegg skulle jeg farte mye rundt i Norge. Men så røyk jo alt, det var bare å bli hjemme. Som forfattere flest er jeg veldig vant til å sitte hjemme og skrive, jeg har svart belte i karantene for å ha sittet i førti år hjemme, så det var ikke et stort problem sånn sett. I stedet for å fyke rundt fikk jeg tid til å gjøre alt det som gjør en roman til en fullverdig roman. Jeg strøyk og la til, forsto meg stadig bedre på karakterene mine og følte at jeg fikk bedre balanse og dynamikk i prosjektet, sier en fornøyd forfatter.

Ingrid – smart og emosjonell

Roy Jacobsen er kjent for å være glad i sine karakterer, og øverst i kvartetten om det usynlige øysamfunnet på Barrøy troner Ingrid. Vi lar forfatteren selv utbrodere hvorfor: Ingrid er sterk og intelligent, og tar helt naturlig regien på Barrøy. Hun forstår seg på folk, forstår at vi er på vei inn i en ny tid, og gjør alt hun kan for å følge med i den tiden. Hun får kanskje ikke tatt ut hele sitt potensial ved å bli på øya, men det har ingenting å si for intelligensen, kanskje heller for dannelsen, ifølge Jacobsen. Samtidig er hun utstyrt med emosjonelle, strategiske grep, for eksempel å ikke engste seg for mye, men heller ikke ha for mye håp når ting går bra. For hun vet at det er kort vei mellom liv og død for folk på Barrøy.

Barna går nye veier

–Dette er nok først og fremst en roman om mor- og foreldreskap, altså ikke oppvekst eller dannelse. Ingrid er jo både mor og dronning på godt og vondt, og når hun får en adoptivsønn, forstår hun seg ikke helt på han til å begynne med. Samtidig erfarer hun at det går mot nye og moderne tider, der barna ikke nødvendigvis lenger gjør som foreldrene har gjort. Foreldrenes erfaringer forvitrer i barnas øyne, naturalhusholdningens jernlov i tusener av år på øya holder ikke lenger for dem som vokser opp, de vil ut i verden, og får også muligheten etter hvert. Vi kan lett trekke en parallell til det som skjer nå med en teknologisk revolusjon der barn velger å gå helt andre veier enn sine foreldre, sier Roy Jacobsen.

Krigen kaster skygger

Men Bare en mor handler også om etterkrigstid, om en krig som er over, men likevel ikke er det. Mange av oss vokste opp med et svart-hvitt bilde av krigen, men har etter hvert skjønt at bildet er mer nyansert. 95% av befolkningen levde jo fortsatt livene sine som før, og inngikk kompromisser med et regime de ikke likte for å overleve, og slik var det også i øysamfunnet på Helgelandskysten. Krigen kaster skygger, kollaboratører får unngjelde, andre vil glemme, til og med prest Samuel sier at vi må tilgi og glemme, men hva skal vi glemme, spør Ingrid.

Om tittelen

–Tittelen Bare en mor kom underveis, jeg hadde en arbeidstittel som lød Bare et menneske, men tror at Ingrid fortjener at den heter Bare en mor, sier Roy Jacobsen. Som vanlig har han en ironisk undertone i titlene sine, det er vi vant til, enten det handler om Vidunderbarn eller Seierherrene, og enda en gang treffer han blink med tittel, ifølge litterære eksperter. Han har erfaring med at tittelen vil komme til ham i prosessen, og Bare en mor er akkurat så enkel og altomfattende som en tittel skal være.

Kommer det mer?

Roy Jacobsen sammenlikner selv innholdet i Barrøy-bøkene med en rekke bilder som han ser for seg mens han er i prosessen. Hvert kapittel kan gjerne representere et bilde, derfor er han ikke så opptatt av å skrive lineært. Samtidig har han klart å beholde perspektivet på Ingrid og holder handlingen i tømmene på imponerende vis. Og spør du om det kommer mer, er svaret at han må skrive det som kommer. – Men for all del, sier han, – jeg er verken ferdig med Barrøy eller Ingrid. Den som leser, får se.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Ingrid satt på Benken med Mariann Vollheims brev i hendene. Det var bare én grunn til at det ikke allerede var revet i stykker eller kastet ulest i ovnen, nemlig det fryktelige håpet om at det kunne inneholde noe om en mann som både hun og Mariann hadde lært å elske i krigens siste år, en ung, russisk krigsfange ved navn Alexander Nishnikov, en overlevende fra Rigelkatastrofen som måtte forlate dem begge for å redde livet, og forhåpentligvis hadde klart å ta seg hjem igjen til Sovjetunionen.
Hadde Mariann greid å spore ham opp?
Mariann var arving til en storgård, hun hadde penger, lang utdannelse og var lærer ved katedralskolen i Trondhjem, et selvbevisst menneske i stand til det meste, det var bare én ting å gjøre, åpne brevet og lese det.
(…)
Mattis sa ikke noe, men forsto når Ingrid ba ham reise seg og bøye seg framover, sette seg og plaske med hendene. Hun undersøkte armene hans, hodebunn, rygg, bein og føtter, men fant ikke sår eller skader, og han ristet på den nyvaskede hårmanken hver gang hun spurte om han hadde vondt.
Etter badet lot han seg i rene klær styre rundt etter Kajas forgodtbefinnende, og da middagen sto på bordet, spiste han mer enn de andre, og beholdt maten, mens blikket hans vandret fram og tilbake mellom Kaja og Lars, som gjerne spiste her i barndomshjemmet og ikke i det nye huset han og Felix hadde bygd i Karvika, nå hadde Lars et spørsmål til den tause nykommeren.
E du gammel?
Fæm, sa Mattis. Mattis’ første ord på Barrøy, og det skulle ikke glemmes.
Han spiste langsomt, kjøttkaker i brun saus og poteter. Kaja sa at hun var nesten fem. Lars flyttet øynene fra gutten over på Ingrid og sa mellom to munnfuller at hun hadde fått brev i dag, kæm det va’ ifrå?
Ingrid sa Mariann Vollheim. Lars tenkte seg om og spurte om det var ho damen som var her for et par år tilbake.
Ingrid nikket.
De spiste.
Lars ville vite ka ho ville, damen?
Ingrid sa at hun hadde invitert henne i barnedåp i Trondhjem.
Lars lo høyt.
Døra gikk opp, og hans kone, Selma, kom inn og spurte om han ikke likte maten hennes, det var ikke første gang. Lars flirte og sa at her i gammelstuo var det no kjøttdag i dag, han var lei fesk.

Til toppen