Vil bevege og underholde leserne
I Midnattsrosen er deler av handlingen lagt til fargerike India. «India har alltid fascinert meg, og det var derfor naturlig å skrive en roman derfra. Det er et land med store kontraster. Her er det skjønnhet og ro og en fantastisk kultur, men også en utrolig fattigdom,» forklarer Lucinda Riley. Og legger til at hun reiste til India for å drive research til romanen, og tilbrakte flere uker der.
«Jeg reiste til Delhi og Mumbai og ble helt overveldet. Disse byene er veldig travle, og støynivået er utrolig høyt. Og ikke minst er fattigdommen hjerteskjærende. Men jeg var også i det flotte Rambagh Palace, og jeg besøkte det storslåtte Moon Palace i Jaipur. Forskjellen mellom fattig og rik er åpenbar og vond å være vitne til,» understreker hun.
Det er vanligvis stedet som dukker opp først når Lucinda Riley skal i gang med å skrive en ny roman. Så begynner hun å lese for å sette seg inn i stedets historie og kultur, og da finner hun alltid noe som pirrer nysgjerrigheten og skaper nye ideer. «I Midnattsrosen var det også et bestemt tema jeg ønsket å utforske. Vi har så lett for å tro at alt er sånn som det ser ut, sånn som det blir presentert for oss. Men så viser det seg ofte at virkeligheten slett ikke er slik vi trodde. Dette er noe som Rebecca, en av hovedpersonene i boken, oppdager etter hvert,» forklarer Lucinda Riley.
Lucinda forteller at hun har et helt spesielt forhold til romanens hovedperson, Anahita. Hun er ikke bare favoritten i denne romanen, men i hele hennes forfatterskap. «Anahita er så vennlig, lojal og flink. Hun godtar også at vi bare til en viss grad kan bestemme vår egen skjebne. Dessuten er hun flink til å lytte til sine egne instinkter, og det er en måte å leve på som jeg også praktiserer,» understreker forfatteren.
Nettopp det å skape karakterer som leserne kan identifisere seg med, er noe av det viktigste for Lucinda Riley i skriveprosessen. «Ettersom jeg først og fremst skriver for meg selv, er jeg nødt til å like karakterene og føle med dem. Når de finner på noe dumt, blir jeg nesten helt desperat. Men jeg er jo samtidig klar over at ingen mennesker er ufeilbarlige, og den beste måten å lære på er gjennom egne feil," understreker hun.
Deler av handlingen i Midnattsrosen er lagt til 1920-tallet, et spennende tiår med store endringer, og det blir nærliggende å spørre om Lucinda kunne tenkt seg å leve på den tiden? «Jeg ville ha elsket de vakre kjolene kvinnene brukte på den tiden, og jeg liker det at menn var menn og behandlet kvinnene med respekt. Men på den annen side ville jeg ikke ha likt at vi kvinner bare skulle være til pynt og ikke ha egne rettigheter,» avslutter Lucinda Riley med et bestemt blikk.
Lucinda Riley intervjuet av Jorid Mathiassen
Til toppen