Inn i det vi frykter aller mest

Paula Hawkins like å utforske ting vi mennesker strever med, det vi engster oss for, det vi frykter – på trygg avstand, uten selv å risikere noe ved det. Les de rykende ferske intervjuet med krimdronningen her!

Hvis det finnes noe sånt som den perfekte psykologiske thriller, må det være Langsom ild. Spenningen, karakterene, miljøskildringen – hvordan vil du selv beskrive handlingen?

Det er en roman om hva man kan komme til å gjøre dersom man fikk muligheten til å rette opp en forferdelig urett man har lidd. Hvor langt er man beredt til å gå? Hvor mye vil man være i stand til å ofre? Det er en fortelling om hevn, men også om tilgivelse.

Hvordan klarer du å beskrive menneskesinnet så godt?  

Jeg er skikkelig nysgjerrig. Jeg lurer alltid på hvorfor folk oppfører seg som de gjør, valgene de tar, hva det er som gjør at de tar akkurat slike valg. Ingen er helt ukomplisert. Alt vi gjør, har en sammenheng, og hvis du undersøker hva som ligger i den sammenhengen, vil du (nesten alltid) oppdage noe som gjør selv den mest utrolige handling begripelig (selv om den ikke kan rettferdiggjøres eller tilgis). Leserne behøver ikke like romanfigurene mine, men jeg vil at de skal forstå dem.

Jeg falt umiddelbart for unge, sinte og sårbare Laura. Er du enig i at hun er romanens bankende hjerte?

Ja! Laura er en ung kvinne som har opplevd mye motgang i livet. Alt før hun blir tiltalt for drap, strever hun med å opprettholde en form for kontroll over tilværelsen. Hun har allerede et kriminelt rulleblad, og med blod på hendene fortoner situasjonen hennes seg som håpløs. Men det som er så fantastisk med Laura, er at hun ikke mister motet. Hun er bestemt, munter, sjenerøs og vennlig. Til tross for at hun opplever fordømmelse, er hun ikke selv dømmende. Selv om hun har lidd urett, er hun verken bitter eller hevngjerrig. Hun er modig og målbevisst.

Kan du si noe om hvordan du fant fram til tittelen, Langsom ild?

Jeg leste en artikkel om langsom ild, den kjemiske prosessen som beskriver hvordan syreinnholdet i papir gjør at papiret smuldrer opp og brytes ned. Det er det som gjør at gamle bøker ødelegges. Papiret inneholder selv det stoffet som ødelegger det, fra innsiden. Det slo meg at det kunne passe som bilde på det som skjer med karakterene i boken min: Alle bærer med seg kimen til sin egen undergang. Og siden dette er en bok om de gradvise konsekvensene av det å bære på et traume over tid, tenkte jeg at Langsom ild måtte være den perfekte tittel.

Hvordan jobber du når du skriver?

Jeg begynner alltid med en av karakterene. I denne boken var det Laura. Jeg hadde tenkt på henne en stund, allerede før jeg begynte å skrive. På samme måte som med Rachel i Piken på toget, var Laura en skikkelse som ba om å få sin historie fortalt. Jeg visste at jeg ville skrive om henne, men jeg visste ikke helt hvordan. Men med en gang jeg hadde greid å plassere henne i en husbåt, der hun står med blodige hender og et dødt menneske ved sine føtter, begynte jeg å se for meg en vei jeg kunne slå inn på.

Jeg hørte deg si i et intervju at både det å skrive kriminalromaner og det å lese dem er en trygg måte å utforske det mørke i mennesket på. Kan du si litt om hva du legger i det?

Kriminalromanens popularitet, alle true crime-historiene som opptar oss, og thriller- og horrorsjangerens evige appell på TV og film forteller sitt om at vi har en veldig sterk hang til å ville lese historier om det mørke. Noen snakker nedsettende om dette og synes det er morbid og til og med uanstendig, men når jeg skriver, ser jeg på det som en anledning til å kunne utforske slikt som menneskene strever med, det vi engster oss for, det vi frykter, uten at jeg selv risikerer noe ved det. I bøkene kan vi gå dypt inn i det vi frykter aller mest, vi kan forfølge skjulte lidenskaper, og vi kan bore i hvorfor vi higer etter eller er redd for visse ting. Min oppfatning er at kriminallitteratur kan åpne opp for innsikter og i tillegg være underholdende.

Din forrige krimroman Piken på toget ble formidabel suksess. Hvordan opplevde du det?

Jeg tror den graden av suksess som ble Piken på toget til del, var noe helt ekstraordinært for alle involverte – forlaget, agenten min og jeg. Vi delte alle en viss optimisme med tanke på utgivelsen, men ingen av oss hadde kunnet forutse det som skulle komme. For meg var det både kjempespennende og overveldende på en gang. Når jeg ser tilbake, tror jeg det var først senere det gikk opp for meg hvor stort det hadde blitt.

Hvordan føles det å få bøkene sine utgitt over hele verden?

Piken på toget er utgitt på 49 ulike språk (inkludert engelsk), som er ganske utrolig. Det er en stor ære å oppleve at bøkene mine blir oversatt til så mange språk og gitt ut i så store deler av verden. Det er forbløffende å tenke på at min fortelling om en drikkfeldig kvinne som togpendler til London, er blitt lest av folk over hele kloden.

Hva tenker du om at dagen for utgivelse, 31. august, nærmer seg?

Jeg er veldig spent, og så klart nervøs. Jeg synes den ventetiden som går fra man er ferdig med å skrive og redigere romanen, men før den gis ut, alltid er ganske nervepirrende.

Paula Hawkins er intervjuet av Ida Cleve

Til toppen

Samme ettermiddag satt Miriam på akterdekket på båten sin i det bleke sollyset og nøt den uvanlig fredelige stillheten på den avsperrede kanalen. Med et pledd rundt skuldrene og en kopp te innen rekkevidde betraktet hun politimennene og åstedsgranskerne som vimset fram og tilbake, kom med hunder eller båter, finkjemmet gangveien og dens omgivelser, søkte i det mørke vannet.
Hun følte seg underlig fredfull med tanke på dagen hun hadde vært gjennom, optimistisk, nesten, ved tanken på de nye avenyene som åpnet seg foran henne. I lomma på strikkejakka fingret hun med den lille nøkkelen og nøkkelhanken, som fremdeles var klebrig av blod, den hun hadde plukket opp fra gulvet i båten, den hun hadde unnlatt å nevne for etterforskeren, uten egentlig å tenke over hvorfor.
Hun hadde sett den ligge der og glimte ved siden av den døde gutten – en nøkkel. Festet til en nøkkelhank med en liten trefigur, en fugl. Hun kjente den straks igjen, hun hadde sett den festet til jeansen til Laura fra vaskeriet. Gærne Laura kalte de henne. Miriam hadde alltid syntes hun var ganske hyggelig, og ikke gæren i det hele tatt. Laura, som Miriam hadde sett – i pussa tilstand, hadde hun en mistanke om – komme gående til den shabby båten arm i arm med den vakre gutten for to kvelder siden. Eller tre? Det sto nok i notatboka hennes – interessante folk som kom eller gikk, det var sånt som hun pleide å notere.
Miriam hadde sett dem bære ut liket i skumringen, opp trappa som førte opp til gata, der en ambulanse sto og ventet på å frakte ham vekk. Hun hadde reist seg idet de gikk forbi henne. I respekt hadde hun bøyd hodet og uttalt et stille og irreligiøst Gud være med deg.
Hun hadde hvisket takk også. For ved å ankre opp ved siden av båten hennes og deretter la seg myrde brutalt, hadde Daniel Sutherland gitt Miriam en mulighet hun ganske enkelt ikke kunne la gå fra seg, en mulighet til å hevne en urett som hadde blitt begått mot henne.
Nå var hun alene og måtte motvillig innrømme at hun var litt redd i mørket og den underlige stillheten. Hun gikk inn i båten sin, skjøv for slåen og låste døra med hengelås. Så tok hun Lauras nøkkel opp av lomma og la den i smykkeskrinet av tre som hun hadde stående øverst i bokhylla. Torsdag var klesvaskdagen. Da kunne hun kanskje gi den tilbake til Laura.
Eller kanskje ikke.
Det var jo aldri godt å vite hva som ville vise seg å komme til nytte?

Til toppen