Når man først har kommet til Eris, er det ikke alle som vender tilbake

Visste du at knoklene fra et menneske og et dyr kan være ganske like? Paula Hawkins er tilbake med det mange mener er hennes aller sterkeste psykologiske thriller til nå. 

Britiske Paula Hawkins skapte furore i krimverden med Piken på toget, som ble et internasjonalt fenomen, og udødeliggjort på filmlerretet med Emily Blunt i hovedrollen. I Norge lå boka på bestselgerlisten hele ni måneder i strekk. Nå har Hawkins skrevet en ny intelligent, besettende thriller. Den atmosfæriske Den blå timen utspiller seg på øya Eris, en isolert skotsk øy som bare er tilgjengelig fra fastlandet når tidevannet er lavt. Dersom du liker skremmende psykologiske thrillere med dybde, bør du definitivt avlegge denne øya et besøk!

Forsvunnet ektemann

Visste du at knoklene fra et menneske og et dyr kan være ganske like? Et menneskebein blir oppdaget i en kunstinstallasjon i London, og den anerkjente avdøde kunstneren Vanessa Chapman får brått uventet oppmerksomhet. Av pressen blir Vanessa ofte beskrevet som temperamentsfull, lunefull og vrang, litt ondskapsfull, men vakker, begavet. Nå begynner spekulasjonene. Kan det virkelig være levningene til hennes eksmann som forsvant for tjue år siden, som befinner seg i kunstverket?

Tidevannets farer

James Becker er kurator og ekspert på Vanessas kunst. For å få svar på gåten må han dra til Eris, og han må gå gjennom Grace, som var Vanessas fortrolige venn i mange år. Grace bor alene på øya der Vanessa lagde mesteparten av kunsten sin. Men når man først har kommet til Eris, er det ikke alle som vender tilbake …
Fenomenet blå time er som kjent det tidsrommet mellom solnedgang og nattens frembrudd da himmelen får et spesielt blåskjær. Et kjent kunstmotiv. Den blå timen symboliserer en åpning, en mulighet, men også noe annet, noe farlig, en mellomtilstand. Og en tid der man helst ikke vil være alene.

Inspirert på ferie

– Jeg var på ferie i Frankrike, og gikk turer ved kysten av Bretagne, da så jeg disse små tidevannsøyene. En av dem hadde kun ett enkelt hus. Jeg fikk denne ideen: Hvilken type person er det som ønsker å bo på en øy som er utilgjengelig halve døgnet? sa forfatteren i et intervju.
Karakterene er, som vanlig hos Hawkins, sammensatte.
– Ingen mennesker er bare det ene eller det andre, ingen er bare gode eller bare onde. Vi er alle kapable til å gå i mange ulike retninger, avhengig av omstendighetene, sier Hawkins.

«Den beste Paula Hawkins har skrevet til nå», sier Lee Child, og flere med ham, om Den blå timen.
God fornøyelse!

Til toppen

Dragningen fra tidevannet oppildner henne, vekker henne midt på natten. Alle årene på Eris – over tjue nå – har knyttet Grace til tidevannskreftene. Gjort henne månesyk. Faktisk månesyk! Styrt av månen. Hun sover ikke når det er fjære lenger, hun finner bare ro når sjøen skiller henne fra fastlandet.
Når hun vet at ingen kan snike seg innpå henne.
(…)
Det kommer noen. En fremmed. En blå bil kommer putrende over til øya. Grace ser at det er en fremmed av kjøremåten, langsom og nølende. All verdens tid.
Hun sjekker at ytterdøren er låst, før hun vender tilbake til utsiktspunktet ved det store kjøkkenvinduet. Med det frynsete ermet på strikkejakken tørker hun bort duggen, men bilen er borte. Den har nok nådd enden av veien og går på tomgang i bunnen av bakken. Føreren ser nok på kjettingen som sperrer for grusveien videre, og på skiltet med teksten «PRIVAT EIENDOM».
Grace forlater det store vinduet mot havet og flytter seg til det mindre på nordsiden av huset. Herfra kan hun se de øverste trinnene som leder opp fra grusveien. Det går et minutt eller to. Akkurat da hun tror at gjesten må ha snudd, kommer en høy, tynn mann opp trappen. Han er blek med kraftige briller, håret har samme farge som våt halm, og han har på seg en mørk jakke. Hun rykker til – hun tror som snarest at hun kjenner ham igjen – men nei. Bare et sånt ansikt.
(…)
«Fra et menneske?» gjentar hun, og han nikker. Hun ler på nytt, og latteren gjør trekkene lettere, gjør kinnene runde, forvandler ansiktet hennes. Er hun tidlig i sekstiårene, kanskje, eller til og med sist i femtiårene? «Du er vel klar over at jeg er lege, regner jeg med?» sier hun. «Tror du ikke jeg ville ha lagt merke til det hvis Vanessa brukte menneskeknokler i skulpturene sine?»

Til toppen