Fra fotomodell til forfatter

I sin nye roman henter Sofia Lundberg inspirasjon fra barndommens Gotland og fra egne erfaringer som internasjonal fotomodell. Et liv hun ikke akkurat trivdes med: «Jeg var altfor ung da jeg ble kastet ut i den verdenen.»

Fra et fattig liv på Gotland til et glamorøst liv blant motemennesker på Manhattan. Kontrastene i Sofia Lundbergs nye roman Et spørsmålstegn er et halvt hjerte er store, og miljøene levende. Det merkes at forfatteren kan sine verdener.

Leseren får møte Elin Boals, fremgangsrik fotograf i New York, gift med Sam. Sammen har de den 17-årige datteren Alice. De synes å leve det perfekte livet. Men så en dag får Elin et brev fra barndomsvennen Fredrik. Han som sto henne nær under den fattige oppveksten på Gotland, den tiden hun aldri har fortalt om for sine nærmeste. Brevet vekker til live fortrengte, mørke minner. Til sutt blir det «perfekte» livet på Manhattan umulig å leve. Elin må dra tilbake til Gotland og møte fortiden sin, for å kunne bli hel igjen.

Barn tar på seg skylden

Barndommens betydning står sentralt i boka, og i livet, tror Sofia Lundberg. – Den fortsetter å påvirke hvordan vi har det, og hvordan vi knytter oss til andre, sier hun. Hennes egen oppvekst på Gotland, sitt barndoms paradis, var trygg, og foreldrene jordnære. Men hun så andre barn som ikke hadde det så bra. Barn som var i miljøer med misbruk, eller som bokas Elin, hadde foreldre som var deprimerte. Og Elin tar tidlig på seg ansvaret for familiens problem.
– Barn i dysfunksjonelle familier gjør gjerne det, tar på seg skylden. De forstår fort at de ikke kan være seg selv, men tror at de må gjøre alle til lags. Å ikke bli sett som liten kan være livsavgjørende. Vi mennesker er sårbare, spesielt barn. Å være i et miljø med uberegnelige voksne, der det skjer ting som er vanskelig å forstå, det kan påvirke resten av livet, uten at man kanskje selv forstår hvordan, tror Sofia.

Livet som modell

I tenårene blir bokas Elin oppdaget som modell. Nå kan hun omskape sin historie, bli en annen.  – Hun ser en mulighet til å radere ut bakgrunnen sin, noe jeg synes er veldig fascinerende når folk forsøker å gjøre, sier Sofia.
Hun ble selv oppdaget på gata som 14-åring. Deretter fulgte flere år der hun jobbet som fotomodell over hele verden.
–Ville du selv skape et nytt liv, som Elin i boka?
– Nei, jeg lengtet bare hjem. Det eneste jeg ville var å gå barfot på Gotland, ler hun. For Sofia innebar modellyrket «mye skrekk». – Det er sikkert veldig gøy for sånne som elsker å showe og underholde. Men jeg var for ung og sjenert, jeg var nok mest redd for alt. Men noe som var positivt med modellkarrieren, var all ventingen og reisingen. Da fikk Sofia sjansen til å lese. – Jeg hadde alltid en bok med meg, det var jeg ganske alene om.

Kan man flykte fra fortiden?

Blant modellkollegene hennes var det mange som brøt med fortiden sin, som forsøkte å starte nye liv. Sofia iakttok dem med fascinasjon. – Men jeg tror ikke at man kan flykte fra fortiden sin. Med denne boka ville jeg utforske hvilke konsekvenser det kan få. Elin i boka bærer på hemmeligheter som skaper skam og skyld. Noe som blir vanskelig å håndtere.
– Hun blir ekstremt prestasjonsrettet i stedet. Hun har vanskelig for å være trygg i relasjoner og strever etter å være perfekt, for å bli elsket. Men det skaper bare distanse og gjør at hennes nærmeste ikke kommer henne ordentlig nær.

Det er vanskelig å være perfekt …

– Ja, det er jo helt umulig å ikke gjøre feil som menneske! Men likevel er det så mange som prøver å være perfekte, som kjenner den der angsten for noe de har gjort eller opplevd tidligere i livet, eller kanskje bare for noe de har sagt i møte med andre. Som er livredde for å snuble og å miste grepet.
– Og lider i stillhet?
– Ja, og ofte føler man skam og skyld for sånne ting som ingen andre husker eller har lagt merke til. Det kan være noe lite, kanskje noe man selv har gjort eller sagt, detaljer som kan plage oss i årevis, helt unødvendig, sier Sofia.

Basert på et utdrag fra et intervju i Selma Stories.
 

Til toppen

I bilen sitter de tause på hvert sitt sete. Sam drikker av et glass vin og har blikket rettet mot gatelivet utenfor. Elin fikler med telefonen. Da limousinen stopper, og de går ut, smiler hun og glatter på kjolen. Han holder høflig fram armen, og sammen skrider de bortover den røde løperen. De skarpe, hvite kamerablitsene gjør vondt i øynene. Likevel snur de seg tålmodig i forskjellige retninger og poserer for de fotografene som roper høyest. Sam holder rundt henne, de har hodene tett sammen, og ser på hverandre og ler.
«Ikke mer enn en halvtime, så går vi et sted og spiser.
Det er bare noen få mennesker jeg må hilse på,» hvisker Elin idet de kommer inn og får hvert sitt glass med champagne.
«Det sier du alltid.»
«Det er du som er forretningsmannen. Du burde jo vite hvor viktig det er med riktig nettverk.»
Sam fnyser.
«Si det heller som det er, at du elsker dette. Luksusen, oppmerksomheten.»
Elin slipper armen hans uten å kommentere det han nettopp sa. Hun hilser smilende på folk som sirkulerer i lokalet. Sam trasker etter henne og holder mobilen i hånden, som om den er et våpen som kan beskytte ham.
Elin finner ham til slutt ute på gaten, etter å ha vandret lenge rundt og lett etter ham innendørs. Det har gått flere timer siden de så hverandre. Sam går fram og tilbake med mobilen mot øret, og skjorten hans er knappet opp i halsen. Den røde løperen er ikke lenger omgitt av fotografer. Lyskasterne er demontert. Folk begynner å forlate festen, og ute på fortauet har livet vendt tilbake til det normale. Sams stemme er opprørt og stresset igjen. Hun stopper foran ham. Føttene verker etter timer i de vonde skoene. Sam forandrer retning uten å vedkjenne seg henne, og hun ser ham forsvinne og komme tilbake igjen gang på gang. Til slutt tar hun tak i armen hans og nikker mot gaten. Han rister på hodet, legger den ene hånden over høyttaleren på telefonen og hvisker: «Jeg må en tur innom kontoret. Du får dra hjem alene.»
«Skulle ikke vi gå og spise? Var det ikke derfor vi skulle dra tidlig?»
Med et sukk snur Elin seg bort. Han kommer etter og hvisker hvesende: «Du har kanskje ikke lagt merke til det, men jeg har en krise på jobben som må løses! Vi får bare ses i morgen.»
«Jeg begynner tidlig,» sier hun, men stemmen hennes treffer bare ryggen hans, og preller av idet han lar henne stå igjen på fortauet og går. Han fortsetter å snakke høyt og intenst med personen i den andre enden.
Hun tar et skritt ut i gaten og vinker til seg en drosje. Da sjåføren spør hvor hun skal, nøler hun.
«Jeg vil kjøres til et sted hvor det er stille og mørkt. Jeg er så lei av dette her,» sier hun.
Mannen ler høyt og snur seg mot henne, så åpner han luken i skilleveggen.
«Du er i New York, lady. Feil sted for stillhet.»

Til toppen