Den gåtefulle Hilma
Vi tok en prat med Sofia Lundberg om hvordan det var å skrive kollektivt om fem kvinner i et helt spesielt kunstnermiljø i Stockholm. Underveis i arbeidet fikk forfatterne følelsen av at Hilma var med – da rare ting begynte å skje …
Hva inspirerte dere til å skrive Fredagsmøtene?
Alyson Richman besøkte Hilma-utstillingen på Guggenheim i New York i 2018, og ble fascinert av de vakre bildene. Der var det et foto av Hilma, og bildeteksten sa at hun samarbeidet med fire andre kvinner, og at de traff hverandre hver fredag på spirituelle møter. Alyson ville finne ut hvem de andre fire var, og hvilken betydning de hadde hatt for Hilmas kunst. Hun tok kontakt med MJ Rose, som har skrevet mye om spiritualisme, og så med meg. Vi hadde nettopp truffet hverandre på en litteraturfestival i Oslo. Jeg er også selv kunstinteressert. Min morfars onkel var den kjente kunstneren GAN, og det har selvfølgelig påvirket meg å ha en skikkelig kunstner i slekten.
Hva er det med Hilma som fascinerer deg?
Jeg opplever Hilma som en intelligent og begavet kvinne. Hun var interessert i både kunst, forskning og spiritualisme. En nysgjerrig sjel. Dessuten var hun utdannet kunstner med atelier i Stockholm. Hun befant seg i kunstens innerste krets, men som så mange kvinner på den tida fikk hun ikke like mye oppmerksomhet og erkjennelse som sine mannlige kollegaer. Men jeg er like fascinert av de andre fire kvinnene, og hvordan deres fredagsmøter inspirerte og utviklet den kunsten vi kjenner som Hilmas kunst i dag. Vi ville løfte frem kompetansen, kreativiteten og nysgjerrigheten til alle fem. Det ble jo sagt at Hilma arbeidet i det stille og gjemte unna sin egen kunst, men hun var i høyeste grad delaktig i Stockholms kunstverden. Mye tyder på at de mennene som regnes som de første abstrakte kunstnerne, ble inspirert av Hilmas kunst. Ta Kandinsky, for eksempel, noen av hans bilder er så like Hilmas at det neppe kan være tilfeldig.
Hvordan samarbeidet dere tre om skrivingen?
Vi skrev boken under Covid 19. Alt skjedde digitalt, vi hadde daglige samtaler, og utviklet manuset sammen. Jeg skrev mine deler på engelsk, og fikk litt hjelp til å finpusse språket. Til gjengjeld gjorde jeg mye research på svensk materiale. Samarbeidet fungerte utrolig bra, alle tre hadde samme visjon, og det var effektivt å arbeide over tidssoner. Jeg skrev mitt materiale, og sendte det over på ettermiddagen da amerikanerne våknet. Da jeg våknet dagen etter, hadde jeg mottatt deres tekst. Våre arbeidsdager ble rett og slett lengre! Vi leste mye av det som er skrevet om Hilma og utdrag av hennes notatbøker. Jeg snakket også med en slektning, og leste artikler i tidsskriftet Efteråt, som Mathilda var redaktør for. Slik fikk vi tilgang til Mathildas stemme, og Sigrids, hun skrev for tidsskriftet. Vi intervjuet også slektninger til Anna Cassel, Mathilda Nilsson og Cornelia Cederberg.
Romanen har også en kurator i nåtid?
Ja, å ha en karakter i nåtid gir mulighet til å betrakte fortiden med nåtidens kunnskap. I Hilmas notatbøker finnes det for eksempel skisser på et tempel, som minner mye om Guggenheim-museets bygning i New York, de runde spiralformene. Hilma hadde et ønske om at hennes bilder skulle vises i dette templet, og utstillingen som ble åpnet på Guggenheim i 2018 ble den best besøkte i museets historie. Hennes visjon var blitt virkelighet lenge etter hennes død. Det er utrolig at bygningen er så lik hennes skisser, for det er en veldig spesiell bygning.
Spesielle hendelser i skriveprosessen?
Da vi startet fikk vi høre at alle som har arbeidet med et prosjekt om Hilma på et eller annet vis fikk følelsen av at hun var med, og det lo vi godt av. Men etter en tid hendte det rare ting også i vårt prosjekt. Tekster dukket opp, som handlet om akkurat det vi lette etter. Det kunne være en bok som plutselig ble slått opp på en spesiell side der informasjonen var. En gang da vi skrev en scene vi ikke var fornøyd med, gikk skjermen i svart. Da vi fikk den i gang igjen, var hele scenen borte! Der fikk vi svaret, og det var som om det kom fra Hilma.
Hva slags opplevelse vil dere gi leseren med denne boka?
Vi håper at våre lesere blir inspirert av det fine samarbeidet disse kvinnene hadde, og hvordan store og viktige saker kan komme frem når man arbeider og utvikler kunst sammen på den måten. Vi håper også at leserne vil bli nysgjerrige på og oppsøke Hilmas magiske kunst. Den er virkelig en fryd for øynene.
Av Bernt Roald Nilsen
Til toppen
