Å skrive frem det gode

– Empatien er det som gjør at vi som samfunn overlever, at vi løper tilbake og redder de svake, løfter dem og bærer dem med oss, sier Sofia Lundberg.

Den svenske stjerneforfatteren får fantastiske tilbakemeldinger fra lesere verden over, enten de bor i Korea, Russland, Kina, USA, eller et annet land.
– Det liker jeg, for det viser at vi mennesker er veldig like, uansett kulturell bakgrunn. Kanskje har det med at fortellingene mine berører livets kjerne, viljen til å bli elsket, det å ha nære relasjoner, og lære seg å håndtere vanskelige ting fra fortiden. Jeg synes at verden, slik den ser ut i dag, trenger mer ettertenksomhet og varme, sier Lundberg.

Helbredende vennskap

Hun har noe hun vil fortelle i hver bok, et sentralt tema. Hennes nyeste roman Eiketreet er en fortelling om vennskap mellom ulike generasjoner, og om hvor helbredende det kan være. Boken handler om to kvinner som begge har hatt det tøft. De forsøker å leve videre etter destruktive relasjoner, og bærer på sorg, skyld og skam. Eika, der Esther og Rut møtes annenhver lørdag, betyr mye for dem begge, og de har begge minner knyttet til det.
– Det vakre treet står der som en påminnelse om at det aldri går an å flykte fra fortiden. Men gjennom Ruts livshistorie får Esther, og forhåpentlig også leseren, oppdage at det går an å leve med den, sier forfatteren.

Egen skilsmisse

Forfatteren bruker også egne erfaringer og utfordringer hun har hatt gjennom livet, og legger igjen en del av seg selv i hver eneste bok.
– De tøffe årene som modell i Milano og Paris, de sorgløse årene i Chamonix, alle reisene med ryggsekk, min egen skilsmisse. Det gjør meg litt utmattet, innrømmer Lundberg.
Esther i romanen Eiketreet er nylig skilt, og sliter med sorgen og savnet etter sønnen når han er hos pappaen sin. Forfatteren har selv vært i samme situasjon.   
– Jeg syntes det var forferdelig de dagene jeg ikke hadde noen å være mamma for. Jeg ville være mamma selv når sønnen min var borte, så jeg begynte å skrive fortellinger for ham på kveldene.

Internasjonal suksess
Lundberg hadde jobbet som journalist i mange år, men i forbindelse med skilsmissen begynte hun å skrive mer regelmessig. Det førte noe godt med seg. Både Den røde adresseboken og Et spørsmålstegn er et halvt hjerte ble store internasjonale suksesser. Nå er det Eiketreet som reiser ut i verden, også den har fått fantastisk mottakelse.

Vakre Lidingö
Når hun ikke skriver – og skrivingen handler i Lundbergs verden først og fremst om hardt arbeid og disiplin – elsker hun å være ute i naturen, stå på ski, løpe, padle og gå turer i skogen med hunden, gå på kunstmuseer – og brodere. Hun bor på vakre Lidingö i Stockholms skjærgård, akkurat som Esther og Rut i boka. Lundberg synes også det er trivelig å treffe lesere, og hun får mange leserbrev hver dag.
– Det varmer mitt hjerte at det finnes så veldig mange gode, fine mennesker der ute i verden, sier hun.

Redaksjonen
(basert på intervjuer med Nilmas bokhylla og Västerås Tidning)

Til toppen

Esther tygger ut og kremter, så bøyer hun seg ned og finner tegningen av Rut. Hun legger den på bordet.
«Kan dere hjelpe meg? Dette er Rut. Jeg har ikke mer enn to dager på meg, og jeg må bare finne henne. Jeg må snakke med henne igjen, for vi har ikke snakket ferdig. Det er …» Esther tier og tenker på Rut, på hvordan hun har fylt livet hennes med mening. Øynene blir fuktige, og hun biter seg i kinnet for å undertrykke gråten. «Det er livsviktig at jeg finner henne,» sier hun til slutt.
«Oi. Livsviktig? Som i at livet ditt avhenger av det? Ja, da har vi vel ikke noe valg,» sier Sergio og trommer med fingrene i bordet samtidig som han betrakter tegningen.
«Hva heter hun til etternavn?» spør Chloé.
«Jeg tror det er Ricci. Og hun var gift med en mann som het Rinaldo. De hadde en datter som het Grace. Dessuten hadde Rut en venninne ved navn Fiona. Og hun ser ut omtrent som dette. Jeg har gjort mitt beste.»
Sergio lener seg fram for å studere tegningen nøyere.
«Kanskje. Det er noe kjent ved henne. Men jeg er ikke sikker,» sier han. «Har du noen anelse om hvor hun bor?»
«Jeg vet hvordan det ser ut der, at det er et lysegult firkantet hus med blå vinduslemmer. Og at det ligger rett ved sjøen. Comosjøen, altså.»
«Ja, men da så,» sier Sergio og snur seg mot de andre. «Da vet vi hva vi skal lete etter.»
Han fyller opp alles vinglass. Simona drar til seg tegningen og ser på den gamle damen.
«Fiona,» mumler hun.
Esther flytter seg nærmere og peker på ansiktet hun har tegnet.
«Nei, det der er Rut,» sier hun bestemt.
«Ja, det skjønner jeg, og henne kjenner jeg ikke. Men hvis Fiona er på samme alder som Rut, tror jeg at jeg vet hvem det er, og du vet det også, Sergio. Det er hun med fjærene. Vi traff henne på en fest en gang. Jeg skal forsøke å finne ut hvor hun bor.»
Sergio lyser opp.
«Vi drar dit i morgen. Og redder livet til Esther. Akkurat nå er det vel ingenting som er viktigere enn nettopp det.»

Til toppen