| Forfatter: | Nicholas Sparks |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 416 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Longest Ride |
| Oversatt av: | Frogner, Elsa |
| ISBN/EAN: | 9788202437398 |
| Kategori: | Romaner |
Ira og Ruth, Sophia og Luke. To par som har lite til felles både når det gjelder alder og erfaringer. Likevel kommer deres veier til å krysses på et overraskende vis.
Ira Levinson er i trøbbel. Han er 91 år og har kjørt av veien. Nå sitter han innesperret i bilen, uten mulighet til å varsle noen. Ute er det iskaldt og han er så hardt skadet at det er så vidt han greier å holde seg ved bevissthet. Men så oppdager han at det sitter noen ved siden av ham: kona Ruth, som døde for ni år siden. Hun formaner ham om at han må forsøke å holde ut, og for å holde motet hans oppe, gjenforteller hun historier fra livet deres sammen. Hvordan de møttes, kunstsamlingen de har bygd opp sammen, de dystre årene under andre verdenskrig, men mest om den store kjærligheten de fikk oppleve sammen gjennom 55 år.
Lukes hemmelighet
Et stykke unna, på en lokal rodeo, er Sophias liv i ferd med å endre seg når hun møter den unge cowboyen Luke. Gjennom ham blir Sophia kjent med en totalt fremmed verden, der evnen til å overleve preger hverdagen. Selv har hun levd et privilegert liv som student på et kunstcollege. Når hun og Luke blir forelsket, må Sophia forandre fremtidplanene sine. Mens Luke bærer på en hemmelighet som setter forholdet deres på en hard prøve.
Den store kjærligheten
Det er Sophia og Luke som finner den hardt skadde Ira og får ham fraktet til sykehuset. Men han er svært alvorlig skadet, og det er ingenting legene kan gjøre for å redde livet hans. Sophia sitter ved sykesengen til Ira og ser hvordan livet hans er i ferd med å ebbe ut da han tar frem et brev og gir det til Sophia og ber henne lese det. Han har betraktet det unge paret og ønsker at de skal få oppleve den store kjærligheten slik han og hans kjære Ruth gjorde.
Ingen himmel uten deg
Brevet avsluttes med denne setningen: "For hvis det finnes en himmel, vil vi finne hverandre igjen, for det eksisterer ingen himmel uten deg." Og Sophia skjønner at det er et avskjedsbrev hun holder i hendene, og at Ira er godt forberedt på å forlate denne verden. Han har fred i sinnet fordi han tror på en gjenforening med sin elskede Ruth. Med denne vissheten forlater Sophia og Luke sykehuset og kan endelig reise hjem. Det de ikke vet er at Ira også etter sin død vil krysse deres veier på svært overraskende vis.
«Du kan alltid stole på at Nicholas Sparks greier å trylle frem en fengslende historie.»
- The Boston Globe
«Du vil bli fanget av fortellingen om den gamle mannen og det unge paret.»
- Huffington Post
«Sparks skriver kjærlighetsromaner som gjør leserne mo i knærne.»
- Daily Mirror
«Nicholas Sparks skriver bøker som får deg til å gråte av glede og sorg.»
- Daily Mail
"Ira."
Først hører jeg det i drømmen, sløret og uten form, en undervannslyd. Det tar et øyeblikk før jeg blir klar over at noen sier navnet mitt. Men det er ikke mulig.
"Du må våkne, Ira."
Øyelokkene mine farer opp. I setet ved siden av meg ser jeg Ruth, min kone.
"Jeg er våken," sier jeg, fortsatt med hodet inn mot rattet. Uten brillene, som forsvant i sammenstøtet, mangler ansiktet hennes klarhet, er som et spøkelse.
"Du kjørte rett ut av veien."
Jeg blunker. "En galning tvang meg av veien, og jeg traff en issvull. Hadde ikke refleksene mine vært som på en katt, ville det ha vært enda verre."
"Du kjørte av veien fordi du er blind som en flaggermus og altfor gammel til å kjøre bil. Hvor mange ganger har jeg fortalt deg at du er en trussel bak rattet?"
"Det har du aldri sagt."
"Det burde jeg ha gjort. Du la ikke engang merke til svingen." Hun tier litt. "Du blør."
Jeg løfter hodet, tørker pannen med den friske hånden og ser at den blir rød. Det er blod på rattet og på instrumentbordet, det er blodkliss overalt. Jeg undres på hvor mye blod jeg har mistet. "Jeg vet det."
"Armen din er brukket. Og kragebeinet. Og det er noe galt med skulderen din."
"Jeg vet det," gjentar jeg. Mens jeg blunker, skrur bildet av Ruth seg av og på.
"Du må komme deg til sykehuset."
"Helt enig," sier jeg.
"Jeg er bekymret for deg."
Jeg puster inn og ut før jeg svarer. Lange åndedrag. "Jeg er også bekymret for meg," sier jeg til slutt.
Egentlig er ikke Ruth, som er min kone, i bilen hos meg. Jeg er klar over det. Hun døde for ni år siden, den dagen jeg følte at livet mitt bråstoppet. Jeg hadde ropt på henne fra stuen, og da hun ikke svarte, reiste jeg meg fra stolen. Den gangen kunne jeg bevege meg uten rullator, selv om det gikk nokså langsomt, og da jeg kom til soverommet, så jeg henne på gulvet, like ved sengen. Hun lå der på høyre side. Jeg ringte etter ambulanse, og bøyde meg ned ved siden hennes. Så rullet jeg henne over på ryggen og kjente på halsen, men merket ingenting. Jeg la munnen mot hennes og pustet inn og ut, slik jeg hadde sett på TV. Brystet hennes hevet og senket seg, og jeg pustet helt til verden ble svart i kantene. Men det kom ingen reaksjon. Jeg kysset henne på munnen og kinnene, og holdt henne tett inntil meg helt til ambulansen kom. Ruth, min kone i mer enn 55 år, var død, og på et blunk var alt jeg hadde elsket, også borte.
