Livet er både lykke og sorg – og drømmer

– Hvilke drømmer og ambisjoner man har varierer mye fra person til person. Men jeg tror opplevelsen av å pleie og forfølge en drøm i livet er universell, sier bestselgerforfatter Nicholas Sparks.

Han er en av verdens mest populære forfattere. Alle bøkene hans har vært på bestselgerlisten til New York Times, hele 115 millioner eksemplarer er solgt på 55 ulike språk. Bare i USA har 75 millioner Nicholas Sparks-bøker gledet leselystne amerikanere. 11 av bøkene hans er filmatisert. Nå er han aktuell med sin 27. roman, Drømmeland, som har fått flott mottakelse.

I Drømmeland ønsket Sparks å skrive om hvor sterkt ønsket om å følge hjertet sitt kan oppleves. Men også om at det innimellom kan være smertefullt. – Mest av alt ville jeg belyse hvordan vår egen versjon av «Drømmeland» kan finnes i oss selv, og i våre mest dyrebare relasjoner.

Personlig tematikk

Temaet som utforskes i Drømmeland har interessert Nicholas Sparks lenge, også på et personlig plan.
– Jeg har bygget en karriere som forfatter og har derfor mye erfaring i å forfølge en drøm som ikke alltid føltes oppnåelig. Før jeg forpliktet meg til drømmen min prøvde jeg meg i andre jobber og bransjer, i likhet med Colby i boka. Men jeg ble alltid trukket tilbake til lidenskapen min, sier Sparks.
Og som vanlig hos Sparks skorter det verken på dramatikk eller vendepunkter i fortellingen. 

Opplevd både lykke og sorg

–Som mange av de andre bøkene mine inkluderer også Drømmeland triste elementer. For meg er det tragiske en opplagt del av livet. Jeg vil at leserne mine skal føle mye forskjellig, derfor er romanene mine fulle av empati, håp, lykke, kjærlighet, anger og tristhet. I tillegg er mange av bøkene mine inspirert av hendelser i min egen familie. Vi har – som mange andre familier – opplevd både lykke og sorg, sier Nicholas Sparks i et intervju.

Engasjert i veldedighetsarbeid

I tillegg til å skrive bruker Nicholas Sparks veldig mye tid på å engasjere seg i veldedighetsarbeid lokalt, nasjonalt og globalt. Familien Sparks har stiftet The Nicholas Sparks Foundation, en stiftelse som arbeider for kulturell og internasjonal forståelse hos studenter ved å finansiere deres studieopphold utenlands. Han bidrar dessuten økonomisk til et eget studium innen skriveopplæring, der stiftelsen finansierer både drift og stipendier til studenter ved The University of Notre Dame i Nord-Carolina.

Sport, litteratur og fembarnsfar

Sparks er sporty. Så sporty at han har svært gode tider å vise til på 400 og 800 meter løping. Også her driver han veldedig arbeid, og har blant annet vært trener for lovende løpetalenter. Han løper selv 5 mil i uka, driver med styrketrening 4 ganger i uka og har også svart belte i Tae Kwon Do. Han er opptatt av å ha kontakt med leserne, elsker å være på bokturneer når det ikke er koronatid, og beklager at mailmassen er blitt så massiv at han ikke klarer å svare på alle mailene fra sine lesere. Som om ikke alt dette er nok, tilbringer han mye tid sammen med sine fem barn og sin elskede kone.

Av redaksjonen

Til toppen

En av jentene må ha hørt meg, for plutselig kikket hun i min retning. Jeg passet på å unngå blikkontakt og fokuserte på delfinene som gled forbi. Da de til slutt dreide ut mot dypere vann, tenkte jeg det var på tide å komme seg tilbake. Jeg styrte utenom jentene – tre av dem holdt fortsatt på med å ta selfier og se på dem etterpå – men den samme som hadde kikket bort mot meg, fanget og holdt blikket mitt.
«Fine tatoveringer,» sa hun da jeg kom nærmere, og jeg skal innrømme at kommentaren hennes overrumplet meg. Det var ikke akkurat flørting, men det virket som hun moret seg litt. Et øyeblikk vurderte jeg om jeg skulle stoppe og presentere meg, men den følelsen varte bare et sekund. Man behøvde ikke å være rakettforsker for å skjønne at hun var uoppnåelig for meg, så jeg smilte raskt og gikk forbi.
Da hun hevet et øyenbryn over min mangel på reaksjon, fikk jeg plutselig en følelse av at hun hadde visst nøyaktig hva jeg tenkte. Hun rettet oppmerksomheten mot vennene sine igjen, og jeg gikk videre mens jeg kjempet mot trangen til å snu meg. Jo mer jeg prøvde ikke å se, desto vanskeligere ble det; til slutt tillot jeg meg en rask kikk.
Tydeligvis hadde jenta ventet på at jeg skulle gjøre akkurat det. Hun hadde fortsatt det samme lattermilde uttrykket, og da hun smilte lurt, snudde jeg meg tilbake og gikk videre mens jeg kjente en rødme som ikke hadde noe med sola å gjøre, krype oppover halsen.
(…)
Hun pekte mot stolen min. «Kan jeg låne håndkleet ditt?»
«Håndkleet mitt?»
«Ja takk.»
Jeg kunne ha spurt hvorfor, men isteden reiste jeg meg bare, dro det av strandstolen og ga henne det.
«Takk.» Hun ristet det, så bredte hun det ut på sanden ved siden av stolen min før hun satte seg. Jeg satte meg igjen og så på henne mens hun lente seg tilbake på albuene med de lange, solbrune beina strakt ut foran seg. I noen sekunder var vi tause begge to. «Jeg heter Morgan Lee, forresten,» sa hun til slutt. «Colby Mills,» svarte jeg.
«Jeg vet det,» sa hun. «Jeg så deg opptre.»

Til toppen