Valérie Perrin skrev fjorårets mest solgte roman i Norge, Å vanne blomster om kvelden. Nå er hun tilbake med en ny, vakker roman om vennskap og kjærlighet.
| Forfatter: | Valérie Perrin |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2023 |
| Antall sider: | 608 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Trois |
| Oversatt av: | Heggli, Kristi Rédis |
| ISBN/EAN: | 9788202758707 |
| Kategori: | Romaner |
De tre er et gripende drama om Nina, Adrien og Etienne, som møtes i 1986 da de starter i 5. klasse i La Comelle i Frankrike.
De tre er uatskillelige, knytter raskt vennskapsbånd på tvers av familienes rang og posisjon i den lille landsbyen, er venner i tykt og tynt, og forteller hverandre alt. De legger planer, skal studere i Paris sammen, men så griper voksenlivet inn på dramatisk vis. Vi deltar i livene til de tre sammen og hver for seg frem til 2017, da et livsvarig mysterium plutselig kommer til overflaten, og avgjørende tråder fra livet til alle tre nøstes opp.
De tre spres for alle vinder
Men først puberteten. De tre hjelper hverandre når læreren er en tyrann og Etienne ikke klarer å gjøre leksene. Adrien sliter med å finne seg selv og bor med sin alenemor, og Nina bor hos bestefaren, både mor og far er fjerne. Etienne har både mor og far hjemme hos seg, og er den som først får seg kjæreste, og glir bort fra de to andre. Så blir bestefaren til Nina utsatt for en ulykke, og hun gifter seg i ung alder med en eldre mann, til vennenes fortvilelse. Adrien drar til Paris for å bli forfatter, Etienne til Lyon for å bli politimann, mens Nina blir værende i La Comelle i et ekteskap med dårlige odds.
Virginie – en fjerde stemme
Utenfor De tre er Virginie desperat etter å bli en del av dem, men den porten er stengt. Hun er den fjerde stemmen, som ser De tre utenfra, og kommer tilbake til La Comelle som journalist i lokalavisen i 2010. I 2017 blir en bil funnet i innsjøen ved byen, ryktene sier at det kan være rester av en jente som forsvant da hun var 18 år. Jenta var kjæresten til Etienne. Kan det være mulig at han har skjult en alvorlig hemmelighet for Nina og Adrien i alle disse årene? Funnet av bilen gjør at De tre møtes igjen etter å ha levd tre voksenliv på hver sin kant av Frankrike.
En oppvekst full av følelser
I oppveksten støttet De tre seg alltid på hverandre, og var en del av hverandres familieferier, men det var noe som aldri ble snakket om. Adriens innerste sannheter om seg selv, Etiennes tåkete minne om en biltur langs innsjøen som 18-åring og Ninas tidlige ekteskap er drivere i romanen, men den inneholder så mye mer, ikke minst hvor utfordrende, komplisert og full av følelser oppveksten vår kan være.
Flere traumatiske hendelser
Leseren kastes frem og tilbake i De tre, vi er ofte i 2017, der Virginie kommenterer det som skjer og har skjedd, vi er i ulike faser av voksenlivet til De tre, vi er i fortid, og vi er i nåtid. Komplisert? Nei, absolutt ikke, det kreves bare at du som leser er åpen for en annen måte å oppleve livet på enn den kronologiske. Traumatiske hendelser i voksenlivet til både Adrien, Etienne og Nina får deg dessuten til å lande ytterst på stolen. Hvorfor blir Nina innelåst i et senter for hjemløse dyr? Hvorfor dropper Adrien en lysende forfatterkarriere? Hvilken plan har Etienne når livet ikke lenger er en selvfølge? Mysteriene står i kø i romanen.
En historie som tar bolig i deg
De tre er en roman om relasjoner og tillit, om å ta avgjørelser og holde på hemmeligheter, om hvordan bånd som er knyttet i oppveksten kan bestå til tross for atskillelser, misforståelser og frykt. Her er havarerte og velstående familier, gode og slemme mennesker, kjærlighet og tap. Valerie Perrins forrige bok Å vanne blomster om kvelden ble en internasjonal bestselger, den var også mest lest i Norge i fjor. Oppfølgeren De tre er en murstein av en roman du garantert koser deg med. Og en fortelling som tar bolig i deg i lang tid etter at boken er lukket.
Av Bernt Roald Nilsen
(...) en veldreid underholdningsroman, med alle ingredienser av fortielser, havarerte familier, velstående familier, gode og snille mennesker, hemmeligheter, kjærlighet og tap.VG
– Livserfaringen min gjør meg bedre til å lytte til min indre stemme. Å skrive handler mye om å ha lest, ha opplevd, ha drømt og ha levd seg inn i sitt eget og andres liv, sier Valérie Perrin.
Hun har tatt den litterære verden med storm i løpet av få år. Hun debuterte i 2014, men det var hennes andre roman som gjorde at karrieren tok fullstendig av. Å vanne blomster om kvelden var årets mest leste roman i Norge i fjor, og toppet bestselgerlister over hele verden. Nå er Valérie Perrin her med De tre, en stor roman om vennskap og fortielser, kjærlighet og sorg, som om hun aldri skulle gjort noe annet enn å skrive, men det har hun så visst ...
– Det tok meg litt over to og et halvt år å skrive De tre. Å holde orden på tid og karakterers liv når du strekker ut et lerret over 30 år, er en utfordring på flere måter. Jeg meislet ut hver eneste hendelse, forlangte en brutal presisjon og kraft av meg selv for å komme i mål. Det var viktig å fullføre fordi jeg henter mye fra mitt eget liv når jeg skriver. Og så er jeg veldig opptatt av at alt som skjer skal ha en mening, selv som det ofte ikke ser sånn ut, smiler Valérie Perrin.
En voksen debutant
Resultatet ble en fortelling om tre barndomsvenner, to gutter og en jente, som vi altså følger i 30 år. En fjerde person, en ukjent forteller, følger de tre i fortid og nåtid, hun avslører til slutt de tre skjebnene. Alt skjer i vakre Frankrike, fra 1986 til 2017, i en landsby i Burgund, i Saint Raphaël på Cote d’Azur, i Lyon og selvsagt i Paris. De tre eller Trois, som er romanens navn på fransk, har allerede erobret franskmennenes hjerter.
Valérie Perrin var 48 da hun debuterte. Om å debutere i høy alder sier hun: – Som 48-åring er vi ikke gamle, men heller ikke unge. Vi er erfarne. Jeg hadde to barn, og jeg hadde elsket. Jeg hadde lenge hatt en drøm om å skrive en roman, og fikk plutselig arbeidsfri et halvt år og skrev manuset ferdig. Jeg er sikker på at jeg ikke kunne ha skrevet en roman som 20-åring. Jeg manglet roen og en livserfaring som har vært avgjørende i arbeidet med alle mine tre romaner, ikke minst De tre, sier hun.
Til Paris som 19-åring
Hun er født i den franske fjellandsbyen Remiremont, og vokste opp i Burgund med en familie som stort sett var opptatt av fotball. Skolen brydde hun seg ikke så mye om, og hun droppet ut av gymnaset og flyttet til Paris som 19-åring, der hun levde av ulike småjobber, samtidig som hun levde livet og danset på nattklubber når jobben var gjort. Etter hvert ble hun fotograf, noe hun fortsatt holder på med ved siden av skrivingen.
– Jeg tror jeg drar stor nytte av livserfaring på flere fronter. Det har gjort meg bedre til å lytte til den indre stemmen min, ikke alle ytre påvirkninger som ofte kan stoppe deg fra å gjøre det du har lyst til. Tvil og frykt holder oss ofte tilbake, du klarer ikke å skrive en hel roman, du er ikke god nok på empati, glem det. Jeg måtte bli ordentlig voksen før jeg utfordret alle de ulike stemmene som advarte meg. Imens leste jeg vanvittig mye, skriving handler jo mye om å ha lest, ha opplevd, ha drømt, ha levd seg inn i sitt eget og andres liv.
De tre er et godt eksempel på det hun forfekter. Du er Nina, Adrien eller Etienne når du leser, innlevelsen herjer med deg slik den bare gjør i romaner der forfatteren selv har blitt berørt da fortellingen ble skapt. Valérie forteller at innlevelsen kom for fullt da hun forsto hvorfor hun skrev om å vanne blomster på en kirkegård, eller hvorfor tre tenåringer knytter uatskillelige bånd resten av livet. Først da kunne hun by på hele seg selv i skrivingen og la skrivegleden flomme over, til og med i triste kapitler.
Gis ut i hele 35 land
– Jeg blir like rørt hver eneste gang jeg går til topps i et nytt land, og det som rører meg mest er boksigneringer der en kø av folk gjerne vil møte meg. Det går virkelig innpå meg, og livet er totalt forandret etter at bok nummer 2 kom ut i 2019, sier Perrin som nå har flere reisedøgn enn hjemmedøgn og akkurat har kjøpt seg en villa i Bourgogne. Men hun blir ikke blendet av å bli gitt ut i hele 35 land.
– Nå vet jeg at jeg sannsynligvis kan leve resten av mitt liv som forfatter, det vakreste yrket av alle. Det er noe magisk ved det: Jeg sitter og skriver i pysjen tidlig om morgenen, en espresso, ser ut på kattene mine, er ellers alene i mitt lille hus. Gjerne akkompagnert av musikk, Chopin eller Bach. Det er som å ha en dyrebar hemmelighet som alle snakker om et år senere. Uansett vet jeg at det er de små hverdagslige tingene som utgjør livet: Å få en klem. Smake på en god pasta. Nyte duften av en spesiell parfyme. Alt dreier seg jo ikke bare om å ha mer, eller få mer.
Av Bernt Roald Nilsen
«Neste år blir dere med,» sier Étienne entusiastisk. «Foreldrene mine har nesten sagt ja. Jeg må bare forbedre snittkarakteren min med to poeng …»
Det er en evighet til neste år når man er tolv. Men Nina har lyst til å se havet. Så hun håper at hun om en evighet endelig skal få se det. Hun skal hjelpe Étienne så drømmen hennes går i oppfyllelse.
«Jeg er dritsulten!» sier Étienne idet han kommer opp av vannet.
De går mot terrassen alle tre, setter seg på håndkleet for å ikke brenne seg på stolene i metall.
Étienne bestiller og betaler for tre porsjoner med pommes frites, som de dypper i ketchup.
Det er stille i bassenget. Morgensvømmerne, voksne og pensjonister, har gått hjem. Barna som svømmer om ettermiddagen, kommer ikke før klokken to. De eneste som er igjen, er ungdommer som dem, som dorskt smører seg med solkrem og kikker på hverandre i smug. Jentene ler høyt på solsengene i plast, mens guttene stuper fra stupebrettene.
Kroppene deres har forandret seg. De har vokst, blitt fyldigere. Da Étienne og Adrien så Ninas bryster under brystholderen på badedrakten, sperret de opp øynene.
«Gjør det vondt?» spurte Adrien.
«Litt,» svarte Nina kort.
Étienne sa ingenting. Han har begynt å flørte med jentene, men det varer aldri lenge. I snitt går han ut med en jente i to dager. Den første dagen virker han forelsket, den neste ikke i det hele tatt.
Nina har forelsket seg i en gutt i niende klasse. En som heter Gilles Besnard. En svær, ulenkelig type som røyker og går på nattklubb. Nina synes han ligner på Richard Anconina. Hun er den eneste. De har aldri snakket sammen. Bare ser på hverandre når de møtes i gangene på skolen eller i kantinen. Neste år vil hun ikke se ham mer, han skal begynne på yrkeslinjen på videregående. Så hun reker gatelangs i La Comelle i håp om å treffe på ham. Hun følger med på brevene han og foreldrene mottar. Gilles Besnard mottar aldri noe. Og foreldrene får regninger uten interesse. Hun føler seg som en gullgraver som bare finner sand og aldri gullklumper i stablene med post.
Étienne vet ikke at Nina åpner noen av brevene som bestefaren leverer. Det er det bare Adrien som vet. Det er hemmeligheten som knytter dem sammen.
