Suksessforfatter Valérie Perrin: – Ta vare på de gylne øyeblikkene

Valérie Perrin fra Alsace i Frankrike var 48 år da hennes aller første bok ble gitt ut. Boken om Å vanne blomster om kvelden har inntatt bestselgerlister over hele verden.

Hun var bare fotograf. Nå er hun fotograf og forfatter. Hennes første roman kom i 2015. Tre år senere kom Å vanne blomster på kvelden. Den er gitt ut på 30 språk, og har vært en internasjonal, litterær sensasjon. Den tredje boken Trois (Tre) har nettopp kommet ut i Frankrike, og Perrin regnes nå som en lysende morgenstjerne på den litterære himmelen.

Gråte og le om hverandre

– Jeg håper leserne vil like alt, er det enkle svaret på spørsmålet om hva hun håper de vil like ved Å vanne blomster om kvelden. – Jeg håper du vil like den måten jeg hele tiden skifter plot og tidslinjer, at du vil gråte og le om hverandre, og at boken er så fengende at du må bruke nattetimene fordi du ikke kan legge den fra deg, sier hun. Mye tyder på at hun får oppfylt forhåpningene sine, hun har allerede solgt over en million eksemplarer.

Kvinne av et annet format

– Kanskje er det fordi jeg skriver om livet slik det er for mange av oss. Oppturer og nedturer, sorg og tap, håp og kjærlighet. Violette er den sentrale jeg-karakteren i boken, og den som på godt og vondt gjennomgår mye, men klarer å bevare den positive innstillingen til livet når det blåser. Mannen hennes, Philippe, er en bortskjemt magnet av en kvinnejeger, han tenker stort sett på kvinner, motorsykkeltur og playstation, mens Violette er en kvinne av et annet format, ifølge forfatter Valérie Perrin.

En telefon til en du er glad i

– Når du leser boken min, håper jeg du kan kjenne på at Violette er søsteren eller tanten eller moren din eller kanskje en venn. Og at du til syvende og sist vil forstå Philippe og hans måte å være og leve på. Han har, som oss alle, en oppvekst, et sett foreldre, en oppdragelse som er noe av årsaken til at han er blitt den han er. Det betyr ikke nødvendigvis at Philippe ikke vet hva kjærlighet er. Så håper jeg også at du som leser har møtt eller vil møte et menneske som Sasha eller Julien i det virkelige livet ditt. Og når du har lest Å vanne blomster om kvelden, er mitt høyeste ønske at du skal ta en telefon til en du kjenner og si at du er glad i vedkommende uten noen spesiell foranledning, smiler Valérie Perrin.

De gylne øyeblikkene

Forfatteren er glad i de gylne øyeblikkene, samtalene, det viser hun flere steder i romanen sin. Hun husker selv det øyeblikket da hun forlot den kvinnelige redaktørens kontor etter å ha fått beskjed om at de ønsket å signere en kontrakt med henne. Ikke bare det: Et enstemmig panel av testlesere elsket manuset. Veien hjem fra møtet med redaktøren var som en magisk tur på et flyvende teppe. For første gang i sitt 48-årige liv skulle hun gi ut bok og bli ekte forfatter!

Svært sjelden litterær kost

Å vanne blomster om kvelden var et manus både enkelt og genialt, hverdagslig, likevel en sjelden litterær kost. Hvor tar hun fortellingene sine fra der hun sitter og skriver, gjerne sammen med sin mann, i Normandie? Perrin leverte tross alt en bestselger i Frankrike i 2019 og årets mest solgte bok i Italia i 2020!

Kilde til permanent inspirasjon

– Det skjer noe når jeg setter meg til tastaturet. Da kommer plutselig noen av ordene som ble sagt i løpet av en dag, hverdagens øyeblikk, landskap og sanger som beveger meg, bøker jeg leser, TV-serier og filmer jeg ser. Kanskje jeg henter litt fra øynene til dem jeg elsker. Livet ditt kan i seg selv være en kilde til permanent inspirasjon hvis du kan kunsten å observere ...  

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Med en albue i bardisken kikket Philippe Toussaint på kompisene på dansegulvet mens han drakk på en whisky-cola uten is. Han så ut som en engel. Som sangeren Michel Berger, bare i farger. Lange, lyse krøller, blå øyne, lys i huden, ørnenese, en munn rød som et jordbær … klar til å bli fortært, et deilig, modent julijordbær. Han hadde på seg dongeribukse, en hvit T-skjorte og en svart skinnjakke. Han var stor, bredskuldret, perfekt. I det øyeblikket jeg så ham, sa hjertet mitt boum, som i sangen Mon coeur fait boum av min fantasifilleonkel, Charles Trenet. Hos meg fikk Philippe Toussaint alt gratis, til og med glassene med whisky-cola.
Han trengte ikke å gjøre noe for å få kysse de vakre blondinene som svermet rundt ham. Akkurat som fluer fløy de rundt et kjøttstykke fra grillen. Philippe Toussaint så ut til å gi blanke i det meste. Han strittet ikke imot. Han trengte ikke å løfte en finger for å få det han ville, annet enn for å løfte glasset for å ta en slurk fra tid til annen mellom to neonkyss. Han vendte meg ryggen. Jeg så bare de lyse krøllene hans, som vekslet fra rødt til grønt under lysprosjektørene. Blikket mitt hadde hengt fast i håret hans i en time. Av og til lente han seg mot munnen til en jente som mumlet noe i øret hans, og jeg studerte den perfekte profilen hans. Og så snudde han seg mot baren, blikket hans møtte mitt og slapp meg aldri mer. I selvsamme øyeblikk ble jeg favorittleken hans. (…)
Han smilte. Tennene hans var som mine, hvite og jevne. Da Philippe Toussaint stakk armen over bardisken for å stryke over min, tenkte jeg at livet mitt ville forandre seg. Jeg kunne kjenne hvordan huden ble hard, som om den hadde en forutanelse. Han var ti år eldre enn meg. Aldersforskjellen fikk ham til å kneise over meg. Jeg følte meg som en sommerfugl som kikket opp på en stjerne.
(…)
Jeg hadde knapt rukket å si ja, før vi satt på motorsykkelen hans, med en hjelm som var for stor, og hånden hans hvilende på mitt venstre kne. Jeg lukket øynene. Det begynte å regne. Jeg kunne kjenne dråpene mot ansiktet mitt. Foreldrene hans leide en hybel til ham i sentrum av Charleville-Mézières. Mens vi gikk opp trappen, fortsatte jeg å skjule de avbitte neglene mine i jakkeermene.
Idet vi kom inn av døren, kastet han seg over meg uten å si et ord. Jeg sa ikke noe, jeg heller. Philippe Toussaint var så vakker at det stoppet kjeften på meg.

Til toppen