| Forfatter: | Anna Grue |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 480 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Italiensvej |
| Oversatt av: | Windt-Val, Benedicta |
| ISBN/EAN: | 9788202519490 |
| Kategori: | Romaner |
Et spedbarn, en Madonna-figur og en tykk konvolutt. Det er alt italienske Vittoria Contini har med seg da hun en kjølig marsdag i 1958 ankommer det billige hotellet i en av Københavns bakgater. Hun er på rømmen og livredd for å bli innhentet av fortiden. Likevel er hun fast bestemt på å begynne på nytt.
Vittoria er utmattet av den lange kjøreturen og barnestellet – og kaster hele tiden blikk over skulderen. Har noen fulgt etter henne?
Kvinnen på naborommet, den livsglade servitrisen Conny, forbarmer seg over Vittoria og vesle Massimo, og hjelper henne med barnepass og se etter passende arbeid. Selv om hun er utmattet av de lange vaktene på nattklubben og stadig har herrebesøk om natten. For en kvinne med et spebarn er det ikke mye som passer, og Vittoria er i ferd med å bli desperat.
En dag leser de i avisen at en lege ser etter husholderske og barnepasser for sine to barn. Adressen er Italiensvej, og det tar Vittoria som et tegn. Vittoria får jobben hos enkemannen Ejnar, og etterhvert slutter Vittoria og speide etter biler med italienske skilter. Hun lærer seg å sette pris på det nye landet, for selv om Vittoria er halvt dansk og snakker flytende, erdet mye hun ikke forstår. For eksempel den smakløse maten. Vittoria er vokst opp på en familieeid restaurant i Roma, og elsker matlaging. Vittoria har et blått og et brunt øye, og selv om hun har enkel bekledning har hun en eksotisk eleganse, som gjør at hun skiller seg ut.
Ejnar og barna hans setter etterhvert enormt pris på Vittoria og Massimo. Men han klarer ikke helt stole på henne. Det er noe hun holder tilbake. Hvorfor har ikke Massimo fødselspapierer, og hvorfor blir Vittoria rasende når han tilbyr seg å hjelpe henne med å skaffe dem fra ministeriet i Roma?
Vittoria tynges av et følelesmessig kaos. Conny er hennes beste venn, men hun klarer ikke åpne seg for noen om fortiden. Eller om følelsene hun er i ferd med å utvikle for Ejnar.
Vil fortiden innhente henne, er det mulig å hengi seg til noen hvis en viktig og stor del av livet er nødt til å forbli et mysterium?
| Veien fra Italia | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| Veien fra Italia | |||
| Bokmål | Ebok | 2016 | |
| Veien fra Italia | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
Romantiske forviklinger, dunkle hemmeligheder og et herlig persongalleri fyller sidene i denne velkomponerteog medrivende kjærlighedsromanen.
Litteratursiden.dk
Kulturkollisjon
Ideen til dette italiensk-danske dramaet fikk Anna Grue da hun lot seg overraske av en rekke italienske gatenavn i Amagerområdet. Veinavn som Napolivej og Sorrentovej fikk de danske navnene til å fremstå som kjedelige. Og plutselig var tanken på et drama, et kultursammenstøt mellom to tidsepoker og to land født. – Men jeg kan nok ikke helt la være å bruke de knepene jeg kjenner fra krimsjangeren, ler forfatteren som for mange er kjent for sine krimromaner om privatdetektiven Dan Sommerdahl.
En spesiell tid Handlingen er lagt til slutten av femtitallet fordi det er en epoke som markerer avslutnignen på en tid hvor man tok sin rolle i tilværelsen for gitt. – Få satte spørsmålstegn ved rimeligheten i at kvinnene hadde eneansvaret der hjemme og barn ble stadig slått uten av noen reagerte, sier Grue og forklarer at det er fascinerende at disse årene markerer et viktig skille for kvinner og barn, de ble plutselig til en synlig og viktig gruppe mennesker. Det er også en epoke som er lett å inspireres av visuelt. – Det var så mange vakre ting på denne tiden. Biler, kjøkkenutstyr, mode og stoffer. Ikke minst var dette en tid hvor man hadde respekt for håndverk og husmorsyrket. I dag er det nesten pinlig å være en som elsker å dekke bord og passe barn. Men Grue legger til alvorlig at hun er glad for at vi har kvittet oss med forventningspresset som kvinnene levde med før. – Det var nok ikke lett å være en kvinne som Conny, som elsket å leve livet ute blant folk, ikke hjemme på et kjøkken.
To forskjellige venninner Bakgrunnen for de to kvinneskikkelsene Vittoria og Conny er at de er et bildet på møtet mellom den frigjorte karrierekvinnen og den tradisjonsbundne moren. Historien handler om det de to kan gjøre for hverandre nettopp fordi de er så forskjellige – og alt de ikke kan si til hverandre, for å bevare vennskapet. – Jeg er blitt veldig glad i dem begge, sier Grue og smiler varmt.
Ferrante og Ragde Når hun konfronteres med at hun allerede nå sammenlignes med Elena Ferrante, skoggler hun. – Kom igjen, det er da utrolig smigrende! Jeg elsker hennes Napoliromaner. Samtidig poengterer hun at en forfatter hun i stor grad inspireres av, er vår egen Anne B. Ragde, så det er ikke overraskende at Grues bøker også byr på varme, psykologisk innsikt – og god underholdning.
Når siste side om Vittoria, Conny, Ejnar og familien i Italiensvej er lest, er det godt å vite at det ikke er siste ord som er skrevet om dem. Anna Grue er allerede i gang med oppfølgeren. – Jeg har en fest der hjemme foran computeren, sier den hjertevarme forfatteren entusiastisk.
Det er bare å glede seg til invitasjon til Italiensvej-festen kommer til norske lesere!
Tro hvor lang tid det ville ta å kjøre herfra til København med alle de nødvendige avbrytelsene? tenkte Vittoria og helte den lunkne melken over på en tåteflaske. To uker? Tre? Ganske visst var bilen ny, men en Fiat 500 var ikke akkurat konstruert for lange strekninger. Det var enda godt hun hadde rikelig med kontanter, for det ville bli nødvendig med en del overnattinger underveis. Hun måtte veksle til seg utenlandsk valuta så fort hun fant en bank.
Mens hun satt og ga barnet flaske, betraktet hun guttens ansikt. Øynene hennes hadde vennet seg såpass til det svake lyset at hun kunne se ham tydelig. De lange, buede øyevippene, den ufattelig perfekte lille nesen, de mørke dunene på hodet, som allerede var i ferd med å forme seg til myke krøller. Grepet hans rundt pekefingeren hennes var forbløffende fast. Han var så sterk, og samtidig så hjelpeløs. Vittoria bøyde seg ned over ham og snuste inn duften av ham. Salt, søt, et streif av fet olivensåpe.
Som jeg elsker dette barnet, tenkte hun, og i det samme gikk det opp for henne at hun konsekvent lot være å bruke navnet hans – hun gjorde det ikke engang i sine egne tanker. Hun tenkte på ham som gutten, barnet, den lille, skatten min ... Aldri det navnet han hadde fått i dåpen. Kanskje hun burde gi ham et nytt? Egentlig var guttungen oppkalt etter faren sin, men det hadde hun alltid vært voldsomt imot. Hun ville helst glemme den mannen, og det gikk ikke hvis hun måtte rippe opp i fortiden hver gang hun skulle rope på barnet sitt. De hadde flyktet for å få et nytt liv. Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og kappe den siste fortøyningen?
I det samme visste hun hva han skulle hete fra nå av. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det før? Gutten skulle selvfølgelig oppkalles etter hennes egen sterke, morsomme, omsorgsfulle far, som ville ha blitt en fremragende morfar.
«Massimo,» sa hun prøvende og strøk med fingertuppen tvers over barnets hvelvede panne. «Massimo Contini, bambino mio. Jeg skal passe på deg, alltid, alltid.»
