En folkets forfatter

–Kontakten med leserne mine betyr veldig mye for meg, sier Tracy Rees. Møt stjerneskuddet fra Wales som roses opp i skyene av både lesere og etablerte forfattere!

Hun har prøvd det meste. Kelner. Bartender. Ekspeditør. Eiendomsagent. Universitetslektor. Lærer. Coach for kreftsyke. Så begynte hun å skrive bøker. Først fagbøker. Drømmen om et forfatterliv har vært der hele livet. Tracy Rees skrev sin første roman da hun var fire år! Nå er hun en av de nye stjernene på himmelen for historiske underholdningsromaner. Lucinda Riley har uttalt at Tracy Rees fra Wales er den desidert mest spennende nye stemmen i denne sjangeren. Hun ligger også øverst på norske bestselgerlister, med 100.000 solgte bøker så langt.

Skriver om livet

–Det er fantastisk når du får høre at det jeg har skrevet betyr noe for en av leserne mine. Bare én er nok, og når bøkene tar plass på bestselgerlistene har jeg ikke ord for det. Når en av dere sier at boken min har hjulpet deg gjennom en vanskelig uke, eller at den rett og slett har gledet og underholdt deg, så er det alene verdt alt arbeidet med en roman. Jeg prøver å skrive om livet, hva det gjør med oss på godt og vondt, hva det å være menneske handler om, ikke minst i min siste bok, Timeglasset, sier Tracy Rees.

Bare elsker karakterene

Superlativene har haglet etter at hun slo gjennom for noen år siden, anmelderne er begeistret for den måten hun smelter sammen karakterer og miljø på. Hun er vant til å gjøre solid research bak tid og sted for romanene sine. Men, det som kanskje gleder Rees aller mest, er all rosen hun får fra leserne om karakterene sine: – Vi bare elsker måten karakterene lever og reagerer på – uansett om de har medvind eller motvind, sier de.

En privat, emosjonell tsunami

–Men hva hvis du virkelig møter motstand i livet? spør Tracy Rees. Da snakker hun ikke om restskatt eller et tak som lekker. Hun snakker om det hun kaller en emosjonell tsunami. Hun opplevde selv det for ikke så lenge siden da moren hennes lå på sykehus i flere måneder, og faren også ble syk. Alle planer om fremdrift måtte justeres, livet handlet om noe helt annet, men selv da fant hun trøst og styrke i en times skriving om morgenen, og research. Skrivingen ellers måtte vike, det viktigste var at foreldrene heldigvis kom seg til hektene igjen.

Handler om å ha tro på seg selv

–Hvis du stripper ned alle tanker om det å skrive en bok til det grunnleggende, tror jeg at det du virkelig trenger er å tro på deg selv. Talent er selvsagt greit, men du må også tro at du tar de avgjørelsene som får fortellingen til å bevege seg steg for steg framover. Tro på historien, og regn med masse skrivemotstand underveis. Og så må du ha tro på de mystiske prosessene som handler om kombinasjonen skriving og livet, den måten de to danser sammen på. Noen ganger tar skriving føringen, andre ganger livet, men uansett må du gjøre det du kan for å få tak i bevegelsen og flyten i nettopp denne vidunderlige kombinasjonen, sier Tracy Rees.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Tenby! Bare navnet fylte henne med ren og skjær lykke. Det smakte av eventyr, av endeløse solskinnsdager på strendene, av romantikk og skjulte skatter … Hun ville treffe sin glamorøse tante Susan og onkel Harry, som de kalte ham nå. Og hun ville treffe kusinen Megan og fetteren Richard, som var seksten og atten. Alderen deres alene kastet et slør av glamour over henne også, og hun trakk det på seg som et par nye hansker når hun dro hjem igjen. Hun ville møte Mr. Walters i iskrembutikken og Mrs. Isaacs i papirforretningen. Hun ville gå på Fountains kafé og kinoen og grottene og musikkpaviljongen. Og fremfor alt – å! Fremfor alt ville hun treffe Llew.

(…)
Chloe og Llew var venner igjen. Han sa unnskyld, og hun sa unnskyld, så skiftet hun til shorts, og snart var de på vei ut. Etter det refererte de ikke til krangelen, med unntak av én gang, da de kom opp fra sjøen, dryppende og glitrende, og Llew spurte: «Liker du ham, Chlo?»
Hun trengte ikke å spørre hvem han siktet til. «Ja, det gjør jeg,» sa hun. Hun kunne ikke være annet enn ærlig mot Llew.
«Så han er kjæresten din nå?»
«Nei, i det minste ikke ennå. Men jeg tror han er … interessert.»
«Selvsagt er han det! Han er ikke blind. Og du? Er du interessert?»
«Jeg vet ikke. Eller, det er klart jeg er interessert. Jeg er ikke blind, jeg heller, og han er veldig galant og snill og interessant. Men jeg vet ikke om jeg er klar for … å, jeg vet det bare ikke, Llew. Det er forvirrende. Han er jo alt jeg noen gang har drømt om. Men …»
«Bare det er et men der!» smilte Llew og tok hånden hennes. «Kom igjen, jeg trenger noen sandwicher. Bare … gjør det du trenger å gjøre, Chloe, men spør deg selv om han er god nok for deg, hvert minutt du er sammen med ham.»

Til toppen