En skiløper legger ut på siste etappe i stafetten i Holmenkollen. Inne i skogen venter en morder. Skiløperen dør i løypa. Ingen vitner. Ingen spor etter gjerningsmannen.
| Forfatter: | Hans Olav Lahlum |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 432 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | K2 og Patricia |
| Serienummer: | 7 |
| ISBN/EAN: | 9788202522100 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
Det handler mye om spor i Sporvekslingsmordet. Mordet på den unge skiløperen Ingeborg i 1973 veves sømløst sammen med et uoppløst drap i 1941 og en kvinne som forsvinner helt sporløst i Østfold i 1957. Og etterforsker Kolbjørn K2 Kristiansen er som alltid avhengig hjelp fra kloke Patricia i jakten på morderne.
Sytten år gamle Ingeborg Hole Samuelsen blir skutt når hun skifter spor i skiløypa, men lite tyder på at hun hadde fiender. Hvorfor drepe en ung skiløper på tur?
Flink på ski og flink på skolen. Som adoptert levde hun et overflatisk liv med sin adoptivmor, som har en kjæreste som var NS- og frontkjemper og var i søkelyset i forbindelse med mordet på en kvinne i 1941. Da krigen nærmet seg slutten, stakk han av til Argentina, nå er han tilbake i Norge. Ingeborg på sin side var på sporet etter sitt biologiske opphav da hun ble skutt i skisporet. Det skal vise seg at faren har en ny familie, mens moren derimot forsvant sporløst da Ingeborg var to år gammel.
Lese- og løseopplevelse
På klassisk vis tar Lahlum oss med på tre drapsspor i en intrikat intrige, og hvert spor har opptil flere stasjoner hvor ulike aktører befinner seg. Det gjelder å følge godt med når det sinnrike plottet brettes ut med sine detaljer, dette er en fantastisk lese- og løseopplevelse for deg som leter etter løsninger med lupe og pinsett. Ved hjelp av avhør og samtaler med alle mistenkte i alle tre saker samler K2 trådene, og Patricia får han på rett spor hver gang han sporer av.
Problemer for Patricia
Apropos Patricia er ikke alt slik det skal. Hun ble skutt i forrige roman, Haimennesket, og har ikke kommet seg etter skadene. I tillegg er hun mer hemmelighetsfull og mystisk enn noen gang, det får konsekvenser for forholdet mellom K2 og henne. Det fører også til at K2 søker hjelp hos andre, og en av disse er en søt og hjelpsom bibliotekar. Enda en gang kommer han i skvis mellom to kvinner, og i denne boken får vi større tilgang til følelsene hans enn noen gang før.
Klassisk kvalitetskrim
Når du leser Sporvekslingsmordet flyr tankene lett til sjakkbrettet, der hvert eneste trekk er avgjørende for resultatet. Lahlum bringer her for første gang sjakkspillets finesser inn i handlingen, uten at dette kan kalles en sjakkroman. Den språklige signaturen hans er som vanlig ikke til å ta feil av, lett avmålt, behersket, til tider morsom, til dels en akademisk måte å formulere seg på. Nye fortellergrep tar han også, for første gang lar han Patricia være fortelleren i et kapittel. Men – først og fremst er dette klassisk kvalitetskrim med et historisk bakteppe og imponerende persongalleri. For å holde oss til langrennssjangeren: Ingen tvil om at Hans Olav Lahlum har truffet hundre prosent med sin litterære smøring i Sporvekslingsmordet.
Så langt hans beste kriminalroman.Tvedestrandsposten
| Sporvekslingsmordet | |||
| Bokmål | Ebok | 2016 | |
| Sporvekslingsmordet | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| Sporvekslingsmordet | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
«Så langt hans beste kriminalroman.»
Terningkast 6, Tvedestrandsposten
«Det er en god historie Lahlum har snkret sammen, mer organisk sammensatt og med mer genuin menneskelig smerte enn i hans tidligere bøker.»
Adresseavisen
«(...)klokker i mål med sin beste K2-bok hittil.»
Stavanger Aftenblad
Han er et oppegående eksempel på at det analytiske og kreative kan gå hånd i hånd. I Sporvekslingsmordet tar han et nytt syvmilssteg i krimlitteraturens verden.
Pablo Picasso sa en gang at gode kunstnere kopierer, mens store kunstnere stjeler, da han ble anklaget for å ha kopiert et kunstverk. Mye kan stjeles i kulturens verden, ideen til en krimroman for eksempel. Bare spør tusenkunstner Hans Olav Lahlum.
Startet på Reykjavik
– Det startet med at Menneskefluene ble nominert til den britiske Petronaprisen for beste nordiske krimbok oversatt til engelsk. Arnaldur Indridason var også nominert, og i løpet av tre måneder hadde jeg lest elleve romaner av min nye islandske favoritt. I Tvekampen, en av disse romanene, blir en 17-årig gutt funnet drept i en kinosal i Reykjavik. Gutten har tilsynelatende ingen fiender, det er et mysterium at han er et drapsoffer. Jeg ble grepet av starten, men hadde ingen anelse om hvordan jeg kunne bruke ideen, sier Lahlum.
Ambisiøst prosjekt
Under en middag med Lahlums gode venn og rådgiver, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som Sporvekslingsmordet for øvrig er tilegnet, blir drapet i kinosalen grunnlaget for ideen om å starte en krimroman med drapet på en ukontroversiell 17-årig jente i et skispor. Lahlum plotter en roman på 250-300 sider, men før han starter å skrive har ideen fra Tvekampen vokst til hans mest ambisiøse krimprosjekt.
Søker alltid fornyelse
– Det er meningsfylt å gjøre noe jeg ikke har gjort før, hvis ikke er faren til stede for at en krimromanserie fort kan bli en tvangstrøye. I Haimennesket plasserte jeg det lukkede rom på kysten av Sørlandet, nå har jeg valgt et sportsmiljø som utgangspunkt for handlingen. Jeg har også gjort et nytt fortellergrep ved å la Patricia komme til orde, og fortsetter å la forholdet mellom K2 og Patricia utvikle seg i nye retninger. K2s samarbeid med Patricia kommer dessuten under press, og jeg etablerer en dobbel forhistorie.
Balansert krimroman
Et uoppklart drapsmysterium fra 1941 og et forsvinningsmysterium fra 1957 er plutselig i søkelyset igjen når K2 starter etterforskningen av langrennsmordet i januar 1973. Lahlum kan fortelle at det utviklet seg gradvis. Det startet med drapet på langrennsjenta, så kom forsvinningen i Østfold i 1957, og så drapsmysteriet under krigen. Han hadde i tillegg et drapsforsøk, men valgte å ta det vekk, vel vitende om at romanen hans allerede balanserte på grensen mellom det storslåtte og det overambisiøse.
Et gigantisk puslespill
– Denne romanen er et stort puslespill, og jeg mener absolutt at kontrakten med leseren går opp til slutt. Når jeg begynner har jeg plottet til en viss grad, men jeg tillater selvsagt spontaniteten å råde underveis. Jeg er jo vant til å ikke ha kontroll på absolutt alt når jeg skriver, men vet alltid hvor målet er og cirka hvor langt manuset skal bli. Etter hvert har jeg også blitt svært fortrolig med syttitallets tidskoloritt og det historiske bakteppet. Sånn sett kommer min historiske kunnskap og interesse til god nytte, fastslår Lahlum.
Hans gode venn Astrid
Han skriver kjapt, men leser korrektur sakte. Han brukte 35 skrivedager på 450 boksider, og maksdagen kan være på opptil 14-15 timer. Det er ikke skrivefasen som tar tid når han lager bok, det er planleggings- og korrekturfasen, særlig den siste. Steder, klokkeslett og avstander må stemme, og logiske brister i plottet unngås. En horde av venner leser med underveis, og selvsagt søker han råd hos eksperter, det være seg medisin, språk eller krig. Hans gode venn Astrid var selvsagt gull verdt med sin kunnskap om langrenn, og lå dessuten tett på hjul gjennom de siste strafferundene med korrektur.
Internasjonal spenning
– Det blir nok et par år før neste roman med K2 og Patricia. Jeg holder på med et annet krimprosjekt nå, og har skrevet cirka en tredel på dette. Lahlum nevner et par andre prosjekter han holder på med sånn på si. Biografien om Reiulf Steen skal gjøres ferdig i 2017, og fordi vi er i slutten av oktober og det snart er valg i USA når dette intervjuet gjøres, fyker han rundt og forteller det norske folk hva et amerikansk presidentvalg handler om. Selvsagt har han skrevet bok om 43 amerikanske presidenter. Og tar jeg ikke feil, er han sikkert i gang med 2-3 andre bokprosjekter, også.
Hun skulle for halvannen time siden ha fortsatt frem langs skogkanten, tatt av til høyre inn gjennom skogen, gått over målstreken inne på stadion og tatt imot gullmedaljen
sammen med lagvenninnene. I stedet hadde startnummer 9 Ingeborg Hole Samuelsen blitt skutt her ute i løypa og dødd alene i snøen. Morderen hadde ikke tatt noen sjanse på at offeret skulle overleve. Jenta i sporet var truffet av et skudd
ved det venstre brystet. Blodet hadde rent utover drakten der. Den hvite lappen med startnummeret hadde løsnet og fløyet noen meter bakover i sporet. Et annet skudd var gått inn mellom øynene, under den småkrøllete brune
panneluggen. Hun hadde falt bakover og var blitt liggende over det ytterste av skisporene, fortsatt med stavene reimet fast til hendene.
Jeg så ned på jenta i snøen, og håpet at hun hadde fått dø raskt og uten smerter. Samtidig undret jeg meg over om hun hadde rukket å kjenne igjen den eller de som hadde
ventet her for å skyte henne.
Et par hundre meter unna den døde jenta, ventet tre hutrende menneskeskygger sammen med en konstabel.
«Dette er så fullstendig meningsløst og uforståelig. Hun var bare 17 år og en av landets mest talentfulle skiløpersker.
Ingeborg var godt likt av alle. Hvem i all verden kan ha ønsket å drepe henne?» utbrøt den største av de tre.
Han het Reidar Hansen og var en lyshåret mann rundt 50.
Hansen hadde vært både rennleder og formann for klubben som avdøde hadde gått for. Jeg hadde vanskelig for å avgjøre om håret hans under den røde toppluen var gult eller hvitt.
«Ingeborg sa at hun egentlig ikke ønsket å gå denne stafetten
da jeg kjørte henne hit i dag, men at hun ville stille opp for klubben og lagvenninnene. Hun viftet det bare bort da jeg spurte hvorfor hun ikke ønsket å gå. Ingeborg har alltid vært en litt annerledes ungdom og har vært hemmelighetsfull
av seg nå i vinter. Jeg kjente ikke til at hun
hadde uvenner av noe slag, verken på skolen, i idrettsmiljøet eller noen andre steder. Dette er helt uforståelig også for meg», sa kvinnen som sto nærmest klubbformannen.
