«Jeg satt inneklemt mellom de to brødrene – den ene spiste
maten sin som en slags menneskelig søppelkvern, slik han alltid
gjorde, og den andre viste knapt nok interesse for prosessen.
Da jeg kastet et blikk rundt på selskapet, som allerede var
i høy stemning på grunn av vinen og maten, opplevde jeg en
plutselig bølge av tilfredshet. Det var utrolig hvor langt jeg var
kommet i månedene etter Pas død, tenkte jeg. At jeg nå satt
her ved et lunsjbord, omgitt av fremmede mennesker, var intet
mindre enn et mirakel.
Små skritt, Star, små skritt …
Jeg måtte tenke tilbake på de mange søndagslunsjene på Atlantis
sammen med Pa Salt, mens vi alle var yngre og fremdeles
bodde hjemme. Jeg kunne ikke huske at det hadde vært noen
fremmede til stede, men Ma, Pa og vi seks jentene utgjorde åtte
mennesker til sammen – vi var absolutt mange nok til å skape
den varme og livlige stemningen jeg opplevde her. Jeg hadde
savnet å være del av en familie.
Plutselig gikk det opp for meg at Ismannen på min høyre
side snakket til meg.
«Orlando sier at du arbeider for ham.»
«Ja, det gjør jeg.»
«Jeg tviler på at du kommer til å holde ut særlig lenge. De
gjør som regel ikke det.»
«Rolig nå, gamle gutt,» kommenterte Orlando godmodig.
«Star og jeg kommer riktig godt ut av det med hverandre, ikke
sant, Star?»
«Det gjør vi absolutt,» sa jeg i en tone som var både høyere
og mer bestemt enn normalt for meg. Jeg ville gjerne forsvare
den underlige, men på alle måter sympatiske arbeidsgiveren
«Nå ja, han trenger noen som kan holde orden på ham. Butikken
har gått med underskudd i årevis nå, men han nekter
å høre på det øret. Du vet at vi må kvitte oss med butikken
snart, Orlando. Den ligger i en av de dyreste gatene i London.
Den ville innbringe en svært god pris på det åpne markedet.»
Til toppen
