| Forfatter: | Kristin Harmel |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 384 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Sweetness of Forgetting |
| Oversatt av: | Windt-Val, Benedicta |
| ISBN/EAN: | 9788202385873 |
| Kategori: | Romaner |
Hope har lang erfaring med dårlige nyheter. Ektemannen har forlatt henne, bankkontoen er så godt som tom og drømmene om å bli advokat er for lengst lagt på hylla. I stedet driver hun et ganske mislykket familiebakeri på Cape Cod, samtidig som hun forsøker å oppdra den tolv år gamle datteren.
Det var Hopes bestemor, den franskfødte Rose, som startet bakeriet og laget de mest fantastiske kaker. Nå er hun på vei inn i glemselen, men i noen klare øyeblikk gir hun familien innblikk i en fortid som frem til nå har vært ukjent. Rose gir Hope en liste med navn over familiemedlemmer og ber henne reise til Paris for å forsøke å finne ut hva som skjedde med dem under krigen.
En uforglemmelig historie
Så lenge det er stjerner på himmelen er en bok som ikke slipper taket. Den er rik på både sorg og glede, og så spennende at det nesten ikke er til å holde ut. Jeg lover deg at dette er en historie du sent vil glemme.
Noen romaner bergtar deg allerede fra de første sidene, og det eneste du vil er å tilbringe tid sammen med romanpersonene. Det er lett for deg som leser å kjenne seg igjen i Hope der hun sliter med å få orden på livet sitt. Hun driver det gamle familiebakeriet på Cape Cod som bestemoren Rose startet opp for seksti år siden, og som alenemor sliter hun med forholdet til den tolv år gamle datteren Annie.
Hope har alltid hatt et nært forhold til bestemoren, men er nå i ferd med å miste henne i Alzheimer. Det er ikke mye familien har visst om bakgrunnen hennes, annet enn at hun opprinnelig er fransk og kom til Amerika under krigen. Men nå, når glemselens slør er i ferd med å legge seg over livet hennes, da er det fortiden som plutselig står klarest for henne.
Rose har alltid vært opptatt av stjernehimmelen, og en dag ber hun Hope og Annie om å ta henne med ut til stranden. De har med seg Roses spesialitet fra bakeriet, stjernepaien. Når hun begynner å kaste biter av paien ut i vannet, tror de sykdommen har gjort henne enda mer forvirret. Men så tar hun fram en liste med ukjente navn, og ber Hope reise til Paris for å forsøke å finne familien hennes.
Den store kjærligheten
I Paris begynner Hope å nøste i en historie som viser en Rose som er helt annerledes enn den de trodde de kjente. De har hele tiden regnet med at bestemoren var katolikk, men nå viser det seg at hun opprinnelig var jødisk. Hope finner alle navnene på listen i registrene over holocaust-ofre, med unntak av et navn: Alain. Han er Roses lillebror, og greide å flykte unna nazistene. Hope finner til slutt Alain, og det er han som forteller Hope om Jacob, Roses store kjærlighet. De møttes som svært unge, og lovte hverandre evig troskap. Er det mulig at han fortsatt er i live? De undersøker på alle tenkelige måter uten resultat, helt til de en dag får en telefon fra en dame som opprinnelig er albansk. Har hun svaret på gåten?
I mellomtiden har Rose hatt slag og ligger bevisstløs på sykehuset. De vet ikke om hun kommer til å våkne opp igjen.
Fortidens mysterier
Det er vanskelig ikke å la seg berøre av historien om Rose, som gjennom mesteparten av livet sitt har holdt skjult hvem hun egentlig var. Ikke av hensyn til seg selv, men av hensyn til menneskene rundt seg. Samtidig gjør familiens jakt på bestemorens historie og hennes gjenlevende familie dette til en spenningsbok som det er umulig å legge fra seg. De må rekke å løse gåten før Rose kanskje dør!
Jeg tror på personene og lever meg inn i handlingen som om de skulle være av kjøtt og blod. Dessuten forteller Kristin Harmel en historie fra andre verdenskrig som vel de færreste av oss har hørt om før: den om hvordan muslimene i Paris hjalp jøder med å flykte fra nazistene. Forfatteren viser også at det er mer som forener oss enn som skiller oss når det gjelder ulike religiøse tradisjoner.
Av Jorid Mathiassen
| Så lenge det er stjerner på himmelen | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| Så lenge det er stjerner på himmelen | |||
| Bokmål | Heftet | 2014 | |
| Så lenge det er stjerner på himmelen | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2015 | |
«Kristin Harmel skriver med så stor innsikt og innlevelse at personene hennes blir værende hos deg lenge etter at du er ferdig med boken.»
- Emily Giffin, forfatter
«Harmel har levert en engasjerende og meningsfylt fortelling om flere generasjoners kamp for å overleve.»
- Publishers Weekly
«Ha lommetørkleet klart. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gråt i løpet av denne boken.»
- Woman's Day
Magasinet Marie Claire kåret Så lenge det er stjerner på himmelen til en av de beste sommerbøkene i 2012.
Gavin banker på døren igjen, denne gangen så høyt at døren rett over gangen blir åpnet. En gammel kvinne står der og stirrer på oss.
"Hva er dette for noe bråk?" spør hun.
"Jeg beklager, frue," sier Gavin. "Vi prøver å finne Jacob Levy."
"Og dere kan ikke banke som alminnelige mennesker?" spør hun. "Dere må prøve å slå hull i døren?"
"Han lukker ikke opp," sier jeg fortvilet. "Bor han her ennå? Er han fremdeles ...?" Stemmen min ebber ut, men det jeg mener å spørre om, er om han fortsatt er i live. Det er en fryktelig ting å lure på.
"Ro dere ned," sier kvinnen. "Jeg vet ikke hvor han er. Jeg kjenner ham ikke engang. Og hvis dere nå kan være så vennlig å dempe dere? Jeg prøver å se på fjernsyn her inne."
Døren smeller igjen før vi får sagt noe mer. Jeg føler meg skjelven i knærne og må støtte meg mot veggen et øyeblikk. Gavin stiller seg ved siden av meg og legger armen rundt skuldrene mine. "Vi skal klare å finne ham, Hope. Han er her. Jeg vet det."
Jeg nikker, men jeg kan ikke få meg til å tro på det. Tenk om vi har kommet hele denne veien bare for å finne ut at vi er noen måneder for sent ute? Jeg ser ut av vinduet i enden av korridoren igjen og tar inn den vakre utsikten før tårene gjør konturene uskarpe. Under oss har vi noen korte kvartaler av Manhattan som munner ut i den grønne spissen av Battery Park. Bakenfor der igjen, på den andre siden av det dype, blå vannet i New York Harbor, ligger Governors Island til venstre og Ellis Island til høyre. Jeg lurer på om det var det første stedet Jacob og bestemoren min kom til her i dette landet. Rett bak Ellis Island ligger Liberty Island, der jeg ser Frihetsstatuen som holder fakkelen sin i været. Den glinser i solskinnet, og et øyeblikk tenker jeg på den friheten den representerer. Hvordan må det ha vært å komme til dette landet for første gang, via Ellis Island, og passere et så sterkt symbol på alt denne nasjonen står for?
Og da, akkurat i det øyeblikket, er det noe som faller på plass, og jeg kjenner at jeg måper.
"Gavin," sier jeg og griper armen hans. "Jeg vet hvor han er."
"Hva?" sier han uforstående.
"Jeg vet hvor Jacob er," sier jeg. "Dronningen. Dronningen med fakkelen. Å, herregud, jeg vet hvor han er!"
