| Forfatter: | Kristin Harmel |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Room on Rue Amelie |
| Oversatt av: | Windt-Val, Benedicta |
| ISBN/EAN: | 9788202553685 |
| Kategori: | Romaner |
Amerikanske Ruby flytter til Paris i 1939 sammen med sin franske ektemann, Marcel. Hun gleder seg til hun og Marcel skal spasere arm i arm langs de store bulevardene i den romantiske franske hovedstaden. Men så kommer krigen...
Når nazistene inntar Frankrike, blir Marcel stadig mer fjern, og Ruby skjønner ikke hvorfor han unngår henne. Hun føler seg ensom og forlatt, men en dag kommer hun i prat med jenta i naboleiligheten, elleve år gamle Charlotte. Det oppstår et helt spesielt vennskap mellom de to, og vennskapet får en ekstra dimensjon når den lille jødiske nabofamilien må innse at forfølgelsene snart er et faktum. Charlotte går fra å være en redd liten jentunge til å bli en tapper og sterk kvinne som sammen med Ruby gjør sitt for å vinne krigen.
Tapre kvinner
Ruby klarer ikke å sitte stille og se på alt det vonde som skjer rundt henne, og hun utfordrer alle konvensjoner om hva en kvinne – og en amerikaner – kan bidra med i motstandsarbeidet. Etter hvert forstår hun også at ektemannens stadige fravær ikke skyldes at han har sluttet å elske henne. Romanens Ruby er løselig basert på en virkelig person, Virginia d’Albert-Lake, som var sterkt involvert i fluktrutene som ble etablert under andre verdenskrig.
Nye vennskap
Den tredje personen som trer inn i fortellingen er Thomas, som er flyver i Royal Air Force. Han gjør alt for å forsvare landet sitt, men etter at moren dør under et bombeangrep på London, er han i ferd med å miste motet og begynner å tvile på om han kan gjøre noen forskjell. I en tid der alt snus på hodet og alle opplever tap, flettes disse tre menneskenes skjebne sammen på finurlig vis. Det oppstår nære bånd mellom dem, bånd som hele tiden trues med å rives i stykker av onde krefter. Og det vokser fram kjærlighet i ulike varianter og på forskjellige nivåer, for på forunderlig vis kan krig også få fram det beste i mennesker. Dessuten er boken en kjærlighetserklæring til Paris, en by forfatter Kristin Harmel selv har et nært forhold til, noe som gjenspeiler seg i de levende skildringene.
En vakker historie
Å spinne vakre historier ut av et materiale der mange av oss bare ser nød og lidelse, er blitt et kjennetegn for Kristin Harmel i hennes romaner med handling fra andre verdenskrig. Ved å pensle fram enkeltskjebner på det store lerretet, viser hun også sannheten i Sigrid Undsets velkjente ord om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Forfatteren skriver så godt at det føles som om ingenting står mellom meg og romanpersonene, det er som om de trer ut av boksidene og blir en del av livet mitt.
Gjennom hele historien bygger Kristin Harmel gradvis opp en forventning som til slutt innfris i fullt monn. Å lese Der valmuene vokser er som å pakke opp en presang innhyllet i lag på lag med det vakreste silkepapir, og som viser seg å skjule en dyrebar skatt.
Av Jorid Mathiassen| Der valmuene vokser | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Der valmuene vokser | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2018 | |
| Der valmuene vokser | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
I Der valmuene vokser oppstår det vennskap mellom personer som aldri ville ha blitt kjent med hverandre under normale omstendigheter. For Kristin Harmel er det viktig å vise at det fins mange former for kjærlighet.
– Jeg syns mange romaner fokuserer nesten bare på den klassiske romantiske kjærligheten. Det er selvsagt ikke noe galt i det, men da utelater man en stor del av tilværelsen. De vennskapene som oppstår i løpet av livet er også en form for kjærlighetshistorier, og jeg syns en fortelling blir både rikere og mer fullstendig når kjærligheten i alle dens former er til stede, mener hun. Hun karakteriserer en ekte venn som en du kan le og gråte sammen med, dra på eventyr med og som du kan ringe til når som helst selv om dere ikke har hatt kontakt på en stund.
– Jeg tror at virkelig gode venner bare dukker opp noen få ganger i løpet av livet, og bare hvis vi er veldig heldige, sier hun.
Sorg og glede sammen
- Der valmuene vokser er på samme tid både hjerteskjærende og oppløftende, hvordan får du til denne hårfine balansen? - Jeg tror det er fordi livet selv er sånn. Når vi sørger over noe, slipper det som regel alltid igjennom strimer av lys som blir en del av prosessen med å lege sorgen. Og i våre lykkeligste øyeblikk er det gjerne sånn at vi stopper opp og tenker på dem som ikke er der sammen med oss. Sorgen og gleden eksisterer ved siden av hverandre, og jeg tror at det å fange denne følelsen av både bitterhet og sødme, er en del av det som gjør en fortelling levende.
Symbolske blomster
Med tittelen Der valmuene vokser er det lett å forestille seg at blomster betyr noe også for forfatteren av romanen. Og ganske riktig. – Blomster har noe av den samme magien for meg som den har for Ruby i romanen, sier hun, og forklarer nærmere. – Vi setter begge pris på dem mest på grunn av meningen som ligger bak. For Ruby representer valmuene hjemme, og hennes drøm om en gang å kunne vende hjem igjen. Selv blir jeg alltid rørt når mannen min og sønnen vår på to kommer hjem med roser til meg, og jeg gleder meg over å se på de vakre rosene på kjøkkenbordet og tenke på at de er valgt ut av de to personene jeg er mest glad i. Jeg liker at hverdagslige ting, som blomster, har en dypere mening.
Romantiske Paris
Store deler av Der valmuene vokser foregår i Paris, og dette er en by som etter forfatterens eget utsagn forandret livet hennes. Det var her hun som 23-åring begynte å skrive på det som skulle bli hennes debutroman, og det var her – ni romaner senere – at han som nå er hennes ektemann fridde til henne. Dessuten er fortiden fortsatt høyst levende i denne historiske og inspirerende byen som Kristin Harmel karakteriserer som «en eneste stor sanseopplevelse».
I sin neste roman tar hun et lite steg ut av Paris, til Champagne-regionen. – Historien til Champagne er utrolig, og under krigen ble mange av hulene her brukt til å lagre krigsmateriell for motstandsbevegelsen og til å skjule flyktninger. Jeg gleder meg til å dele historien om to kvinner og de valgene de må foreta idet de står ansikt til ansikt med krigens farer, sier Kristin Harmel.
Tekst: Jorid Mathiassen
«Hør nå her,» sa han da hun hadde fått ham ned på sengekanten. «Jeg vil virkelig ikke være til bry.»
«Det er du ikke heller,» sa hun rolig. «Legg deg nå ned, så skal jeg hente det jeg trenger for å stelle såret ditt.»
«Miss?» sa han matt da hun gikk mot døren.
Hun snudde seg. «Ja?»
«Du har ikke sagt hva du heter.»
«Ruby.»
«Ruby,» gjentok han, og det var noe ved måten han uttalte navnet hennes på som fikk hjertet hennes til å slå fortere.
«Takk, Ruby. Takk for at du hjelper meg.»
«Ingenting å takke for, Thomas,» svarte hun etter et øyeblikk, men han sov allerede – brystkassen hans steg og sank med hvert av de overfladiske, ujevne åndedragene.
Thomas krympet seg og ynket seg da Ruby renset såret hans, men han våknet ikke. Gjennom de neste to døgnene pleide hun ham så godt hun kunne, matet ham med suppe og etter hvert også med tørt brød da hun så at han klarte å holde på maten. Hun ønsket at hun hadde hatt mer å dele med ham, men det virket som han responderte bra på det lille hun hadde å tilby. Den tredje kvelden var pannen hans ikke på langt nær så varm lenger, og han hadde fått litt farge i kinnene igjen.
«Jeg føler meg mye bedre nå,» sa han da hun kom inn med et sparsomt måltid bestående av brød og tynn kaffe.
«Jeg bør vel komme meg ut av sengen din snart nå. Jeg er flau over at jeg har lagt beslag på den så lenge.»
«Ikke vær dum. Du har vært syk. Jeg er bare glad for at du er på bedringens vei.»
«Det må da være farlig for deg å ha meg her.»
Ruby unngikk å møte blikket hans. «Nå skal du bare konsentrere deg om å få tilbake kreftene.»
«Du er en engel, du vet det?» sa han da hun rakte ham et glass vann. Han drakk grådig. «En engel tvers igjennom, Ruby.»
Hun merket at hun rødmet. «Tenk at du husker navnet mitt. Jeg regnet med at du hadde glemt det nå – du var helt i ørske da du kom hit.»
Øyelokkene hans begynte allerede å bli tunge. «Jeg kommer aldri til å glemme en eneste ting som angår deg.»
Han sov før Ruby klarte å komme på et svar. Og for første gang siden han kom, følte hun seg trygg på at han kom til å overleve, så hun ga seg selv lov til å legge seg på gulvet ved siden av sengen og lukke øynene, bare for en liten stund.
