En ny perle fra Lucinda Riley: Forelsket seg i Australia

-Jeg var engstelig for de store, giftige edderkoppene, men hadde ikke noe valg. Jeg måtte til Australia for å finne det jeg hadde bruk for. Og falt pladask for dette utrolige landet, sier Lucinda Riley om arbeidet med Perlesøsteren.

Hun bruker gjerne steder hun forelsker seg i som utgangspunkt for bøkene sine, og i den episke serien om de syv søstrene har vi tidligere vært i Norge, Tyskland, Brasil og vakre grevlandskap i England. Nå er det Australias tur, men vi skal ikke til Sydney og Melbourne på sørkysten, vi skal dit de første engelskmennene gikk i land, til vestkysten og det som kalles the Red Centre of Australia, med rødt landskap og brennende varme. Hit kommer kunstnersjelen CeCe i Perlesøsteren for å finne opphavet sitt. Hundre år tidligere gikk Kitty McBride i land samme sted.

Jakten på perlene

Det var på Australias nordvestkyst det sagnomsuste perlefisket fant sted første halvdel av det tjuende århundre. Jakten på perlene er virkelig et fascinerende bakteppe for Perlesøsteren.
– Jeg leste mange historiske bøker og snakket med flere kilder da jeg reiste rundt. Slik fikk jeg de nødvendige detaljene om perlefiskeindustrien i Broome. Og i likhet med CeCe ble jeg dypt påvirket av energien i området og ikke minst den gamle aboriginkulturen, forteller Lucinda Riley.  

Blir TV-serie

Hun er blitt en av de mest leste forfatterne i Norge, de siste seks årene har hun solgt over en million bøker her i landet. Hun er en gjenganger på bestselgerlisten til New York Times, og har solgt åtte millioner eksemplarer på verdensbasis av boken som ble hennes internasjonale gjennombrudd, Orkideens hemmelighet. Rettighetene til TV-serien om de syv søstre er nå solgt til Hollywood. Riley kalles ofte dronningen av romantikk, noe hun ikke er særlig komfortabel med. I en TV-sending fleipet med at hun heller vil være keiserinne. Kanskje fortjener Riley keisertittelen, for hun tar virkelig jobben som forfatter på alvor.

Skriving som terapi

– Det koster å tilbringe så mye tid borte fra familien. Jeg er på reise både når jeg gjør forundersøkelser og når bøkene skal lanseres. Men mest av alt føler jeg meg velsignet og privilegert som kan dykke ned i det jeg elsker mest av alt, sier Lucinda Riley, og legger til at skriving også er terapi for henne. Dukker det opp et problem, skriver hun på en måte problemet ut av verden.

Stolt over kvinneskikkelsene

Lucinda Riley er stolt av kvinneskikkelsene i De syv søstrene, og med svært god grunn. Alle har kvaliteter som gjør at de takler de fleste utfordringer, de er kort og godt karakterer å tro på og bli glad i. Etter å ha lest inn historiene med diktafon, går hun i gang med selve skrivingen. Hun er kjent for å være en perfeksjonist, med skrivedager på opptil 14-15 timer, og har flere romanideer på vent når serien om søstrene er ferdig. Før det kan vi glede oss til fortellingen om neste søster, Tiggy. Det går ett år mellom hver bok, det er bare å smøre seg med tålmodighet. Bestselgerlister verden over er gode bevis på at ventingen er verdt det når du kaster deg over en nyroman av den litterære keiserinnen Lucinda Riley. 

Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Samtalen som vanligvis fløt så lett over middagsbordet, var oppstyltet og unaturlig den kvelden, og jeg funderte over om det var jeg som ikke var som jeg pleide. Ace var underlig stille, og han lo ikke av morsomhetene mine engang, noe han vanligvis gjorde, uansett hvor dårlige de var. Straks jeg la fra meg kniv og gaffel, gjespet han og sa at han syntes vi skulle ta en tidlig kveld, og jeg nikket. Da vi hadde lagt oss og slukket lyset, trakk han meg inntil seg uten ord, og vi elsket.
«God natt, CeCe,» sa han da vi la oss til rette etterpå, han for å sove, jeg for å ligge våken.
«God natt.»
Jeg lyttet etter endringen i pusten hans som fortalte meg at han hadde sovnet, men den kom ikke. Til slutt hørte jeg at han sukket, og en famlende hånd strakte seg ut i mørket for å finne meg.
«Sover du?» hvisket han.
«Det vet du jeg sjelden gjør.»
«Kom hit, jeg trenger en klem.»
Jeg snudde meg mot ham, og han holdt meg så tett at nesen min ble presset mot brystet hans så jeg nesten ikke fikk puste.
«Jeg mente virkelig det jeg sa tidligere. Jeg kommer til å savne deg,» hvisket han. «Kanskje jeg kommer til deg i Australia. Jeg skal gi deg mobilnummeret mitt. Lover du å sende meg en adresse jeg kan bruke?»
«Ja, selvfølgelig.»
«Vi er litt av et par, vi to.»
«Er vi det?»
«Ja. Vi står ved korsveier begge to, uten å vite hvor veien går videre.»
«Ja, det stemmer vel.»
«Det stemmer for ditt vedkommende, i det minste. Dessverre vet jeg akkurat hvor jeg kommer til å havne. Til slutt …»
«Hvor da?»
«Det spiller ingen rolle, men jeg vil du skal vite at hvis bare alt hadde vært annerledes …» Leppene hans strøk over pannen min. «Du er den mest ekte personen jeg har truffet noen gang, Celaeno D’Aplièse. Du må aldri forandre deg.»
«Jeg tror ikke jeg kunne det om jeg ville.»
«Nei.» Han lo litt. «Antagelig ikke. Jeg vil bare at du skal love meg én ting.»
«Og hva er det?»
«Hvis du … hører noe om meg senere, så ikke døm meg, er du snill. Du vet at alt ikke bestandig er slik det ser ut til. Og …» Jeg skjønte at han strevde med å finne ordene. «Av og til må man bare gjøre noe for å beskytte dem man er glad i.»
«Ja, slik jeg gjorde for Star.»
«Ja, skatten min, slik du gjorde for Star.»
Og dermed kysset han meg en siste gang og la seg over på den andre siden.

Til toppen