Kunne skapt seg et navn innen krim

– I denne krimromanen finner du mye av det du likte i Lucinda Rileys serie De syv søstre. I tillegg beviser forfatteren at hun også kunne skapt seg et navn innen krim.

Jeremy Trevathan, agenten til Lucinda Riley, bruker med god samvittighet store ord når han beskriver manuset som kom for en dag etter at Lucinda Riley døde i juni 2021, som følge av kreft i spiserøret. Mordene på Fleat House er hennes eneste krimroman, og lanseres i slutten av mai 2022. Alle Riley-fans kan bare glede seg til å lese denne krimromanen, som preges av de samme tre stikkordene som snurret rundt i hodet til forfatteren hver gang hun satte seg for å skrive fortellingen om de sju søstrene: Liv – Innlevelse – Inspirasjon.

Bodde selv midt i romanens miljø

– Mor var enormt stolt av akkurat dette prosjektet. Det er den eneste krimromanen hun skrev, men den lojale leserskaren hennes vil umiddelbart gjenkjenne evnen til å beskrive sted, miljø og karakterer. Da manuset ble til, bodde vi i nettopp det vidstrakte, mystiske landskapet som handlingen foregår i. Vi gikk på den skolen som manuset er inspirert av, uten at det skjedde noe så dramatisk i internatene der, sier Harry Whittaker, sønnen til Lucinda Riley, i forordet.

Et minimum av redigeringsarbeid

Sønnen fikk forøvrig et dilemma i fanget da familien bestemte seg for å sende denne romanen ut på markedet: Var det hans ansvar å redigere, tilpasse og oppdatere teksten slik Lucinda selv ville ha ønsket å gjøre det? Etter mange overveielser kom han fram til at mors stemme skulle få være enerådende. Derfor er det bare foretatt et minimum av redigeringsarbeid. Den boken du snart skal lese, er med andre ord Lucinda Rileys eget arbeid fra 2006.

Perfeksjonist med stor utholdenhet

Lucinda Riley var, i tillegg til sitt litterære talent, også kjent for å være en perfeksjonist med skrivedager på opptil 14-15 timer. Hun var nøye med research når romanen skulle planlegges, og besøkte alltid det landet eller distriktet handlingen skulle foregå i på forhånd. Hun elsket å oppdage nye steder som kunne sette i gang fantasien. Fortellingene ble lest inn med mikrofon, før de ble tastet ned, for så å bli skrevet om igjen gang etter gang etter gang.

Sin egen litterære resept

Mordene på Fleat House er full av det Lucinda Riley er så kjent for: Å bygge karakterer rundt en oppslukende fortelling full av familiehemmeligheter. Det som skjer på privatskolen er det vi kaller klassisk, lukket krim; i beste Agatha Christie-stil både drepes og forsvinnes det over en lav sko. I tillegg har forfatteren lagt til en dose kjærlighet, og Jazz Hunter, den kvinnelige etterforskeren, har potensial til å stå støtt som hovedperson i en eventuell egen serie.

Fast plass på bestselgerlistene

Både familie, forlag og litterære agenter er helt overbevist om at Mordene på Fleat House vil bli varmt mottatt av alle Lucinda Rileys fans, og mange flere. Det er en stor begivenhet når en forfatter av et slikt format kommer med ny roman etter sin død. Riley debuterte som 24-åring, og har solgt 30 millioner bøker på totalt 37 ulike språk. Hver gang hun lanserte en ny bok, var en plass på Sunday Times’ og New York Times’ bestselgerliste en selvfølge.

Leserne kommer tilbake gang på gang

Så hva er det da som gjør at leserne kommer tilbake til Rileys bøker gang etter gang? Kanskje de tre ordene liv – innlevelse – inspirasjon ikke bare er Rileys mantra, men også finnes der Riley overlater til leseren å tolke mellom linjene? Hun sa en gang at det beste som har skjedd i hennes litterære liv var da hun bestemte seg for å skrive akkurat det hun ville i stedet for å la seg påvirke av hvilken sjanger som var populær på et hvert tidspunkt. Skrivingen skulle aldri bli en jobb, men en lidenskap og glede. I tillegg var skriving en terapi, som kunne brukes når det dukket opp et problem i hennes liv. Både Mordene på Fleat House og alle de andre praktfulle romanene fra hennes tastatur er eksempler på at en slik innstilling til livet bokstavelig talt er gull verdt.

Av Bernt Roald Nilsen 

Til toppen

På trappen like ved stivnet en liten, pyjamaskledd gutt da han hørte skritt som nærmet seg. I vill panikk dukket han inn i den lille alkoven på avsatsen nedenfor og trakk seg godt inn i skyggene. Hvis han ble tatt på fersk gjerning ute av sengen klokken ti om kvelden, ville han få straff, og han orket ikke flere problemer i kveld.
Stiv som en statue i mørket, med hamrende hjerte og øynene klemt hardt igjen, som om det på en eller annen måte kunne hjelpe ham, lyttet han åndeløst til skrittene som gikk opp trappen bare noen tommer over hodet på ham, og deretter barmhjertig forsvant i det fjerne. (...)

En times tid senere gikk Charlie Cavendish inn på rom nummer syv og kastet seg ned på sengen sin.
Han var atten år, klokken var elleve på en fredag kveld, og han var innesperret som en unge i denne skrothaugen av et kaninhull. Og han måtte stå opp klokken syv neste morgen for å rekke gudstjenesten i kapellet. Han hadde skulket to ganger så langt i denne terminen, og han kunne ikke ta sjansen på å gjøre det igjen. 
(…)
Dette var de tankene som surret rundt i hodet på Charlie Cavendish da han åndsfraværende plukket opp de to pillene han hadde tatt hver kveld siden han var fem år, og grep vannglasset som husmor hadde satt frem til ham.
Han la tablettene på tungen og tok en stor slurk vann til å skylle dem ned med, før han satte glasset fra seg på nattbordet igjen.
I første omgang skjedde det ingenting, og Charlie sukket og fortsatte å gruble over det urettferdige i situasjonen hans. Men så kjente han med ett at kroppen hans begynte å skjelve ganske svakt.
«Hva faen …?»
Skjelvingen tiltok i intensitet og ble ukontrollerbar, og med ett kjente Charlie at halsen hans snørte seg sammen. Panikkslagen og uforstående klarte han å sjangle de få skrittene bort til døren mens han gispet etter luft.

Til toppen