– Tiggy er den av søstrene som ligner mest på meg selv

Dette forteller Lucinda Riley om sin hovedfigur i Månesøsteren.

Tiggy er den mest spirituelle av søstrene, og de erter henne stadig med kallenavnet ‘snøfnugg’. Hvordan fant du frem til stemmen hennes?

– Jeg  gledet meg veldig til å ta fatt på Tiggys historie, for jeg følte på flere måter at hun var den søsteren som lignet mest på meg selv. Da jeg skrev de andre bøkene i serien, begynte jeg alltid med fortidshistorien, for deretter å skrive om søstrene i nåtid. Men når det gjelder Månesøsteren, begynte jeg med Tiggys stemme og alt falt bare helt naturlig. Jeg prøver å unngå å si at jeg bruker meg selv i karakterene, både Tiggy og jeg har en lidenskap for det spirituelle og samme måte å se verden på. Jeg elsket hvert sekund mens jeg skrev om henne. Det føltes så enkelt.

Du er selv utdannet ballettdanser, prøvde du deg noen gang på flamenco? Hvordan arbeidet du med research i Granada?

– Jeg  ville skrive om en danser i løpet av serien, og jeg tenkte at Tiggy, som er så grasiøs, ville passe best. Det var svært fascinerende å være der og utforske Sacramonte, og det beste var den kvelden jeg opplevde et live flamenco-show i en av hulene oppe i fjellet. Det å være så nær gitano-danserne og å oppleve den kraftfulle musikken, tok meg virkelig tilbake til Lucías tid. Og som en avslutning på denne herlige tiden, tok jeg en dans med dem!

Karakteren Lucía Albaycín er basert på den berømte flamenco-danseren Carmen Amaya. Hvor mye av Lucías historie er Carmens?

– Carmen Amaya var en ekte legende – alt vi vet om henne er overlevert muntlig. Dermed har historien også stadig blitt endret. Ikke engang Sevilla kunne bekrefte konkrete detaljer som når og hvor hun ble født. Derfor valgte jeg å frigjøre meg fra mytene om Carmens liv, og fant opp karakteren Lucía Albaycín. Hennes elsker, Meñique, er løselig basert på gitaristen Sabicas, som var Carmens partner i størsteparten av hennes liv. Og fortellingen om da flamenco-troppen gjemte seg i kjelleren under et teater da Madrid ble angrepet, og deres senere flukt til Lisboa, skal visst nok være sann.

Du utforsket aboriginkulturen i Perlesøsteren og har nå undersøkt sigøynerkulturen i Månesøsteren. Hva er det som drar deg mot disse undertrykte folkeslagene?

Romani- og gitanokulturene fascinerte meg med sin nære forbindelse til jorden og naturen, men også med historiene om underverdenen, og deres sterke åndelige tro. Det er det som tiltrekker både Tiggy og meg. Sigøynerkulturer over hele verden har vært ofre for forfølgelse i århundrer. Ved å snakke med sigøynere i Granada og å lese mye om de britisk-romanske sigøynerne, håper jeg at jeg har skildret deres tradisjon og historier på en rettferdig og sann måte.

Til toppen

«Jeg husker nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg fikk vite at faren min var død.»
«Jeg husker hvor jeg var også, da det samme skjedde meg.»
Charlie Kinnaird rettet de klare, blå øynene mot meg.
«Jaha – og hvor var du?»
«I Margarets dyrereservat, opptatt med å måke hjortemøkk. Jeg skulle virkelig ønske at omstendighetene hadde vært litt mer passende, men det var de ikke. Nå ja, det er vel greit nok. Skjønt …» Jeg svelget og lurte på hvordan i all verden denne samtalen – eller rettere sagt dette intervjuet – hadde forvillet seg til å handle om Pa Salts død. Jeg satt i en varm og tett sykehuskantine, ansikt til ansikt med dr. Charlie Kinnaird. I samme øyeblikk som han kom inn i rommet, hadde jeg lagt merke til hvordan nærværet hans tiltrakk seg alles oppmerksomhet. Det skyldtes ikke bare at han var ufattelig kjekk, med den slanke, elegante skikkelsen kledd i en velsittende grå dress og det bølgete, mørkebrune håret. Han var simpelthen en mann som utstrålte en naturlig autoritet. Flere av de andre sykehusansatte hadde sett opp fra kaffekoppen og nikket respektfullt til ham idet han passerte. Da han kom bort til meg og strakte frem hånden for å hilse, gikk det et lite, elektrisk støt gjennom kroppen min. Nå satt han altså der rett overfor meg, og jeg så hvordan de lange fingrene hans hele tiden lekte med personsøkeren og avslørte en underliggende, nervøs energi.
«Skjønt hva da, miss D’Aplièse?» spurte Charlie oppfordrende.
Stemmen hans hadde en myk skotsk aksent. Jeg skjønte at han ikke hadde noen planer om å slippe meg ut av det hjørnet jeg hadde malt meg selv inn i.
(…)
Jeg hoppet ut av den store sengen og gikk bort for å trekke gardinene til side, og jeg klarte ikke å la være å gispe høyt da jeg så den vidunderlige utsikten. Hovedbygningen lå på et høydedrag med utsikt over en trang dal. Terrenget skrånet mykt nedover mot en smal elv som snodde seg langs den flate dalbunnen, og så steg det igjen på den andre siden, oppover mot en fjellkjede med et hvitt dryss av snø på toppene. Hele landskapet skimret av nattefrost under solen, som nettopp hadde stått opp, og jeg åpnet det nymalte vinduet for å fylle lungene med frisk fjelluft.

Til toppen