Denne boken er den første innføringen i forholdet mellom krig og samfunn i Europa som er utgitt på norsk. Forfatteren følger det gjensidige forholdet mellom statsutvikling, samfunnsendring og strukturene i det europeiske statssystemet.

Den moderne staten vokste frem på 1500-tallet som følge av en lang rekke kriger. 1600-tallets ”militære revolusjon” fremskyndet overgangen til eneveldet som statsform. Flere tiår med blodige religionskriger ble avsluttet med freden i Westfalen (1648), og heretter regulerte folkeretten krigens rolle i statssystemet. I de neste 300 årene kom fem stormakter til å dominere dette særegne europeiske systemet, men maktbalansen dem imellom ble utfordret av periodiske hegemonikriger.

Demokratiseringen som fulgte den franske revolusjonen, utløste enorme militære krefter, og Napoleons streben etter et kontinentalt hegemoni kom til å ødelegge det europeiske statssystemet. I 1815 ble imidlertid et nytt og unikt stormaktssamarbeid innledet for å hindre en ny spiral av krig og revolusjon, noe som sikret freden gjennom flere tiår. Freden ble imidlertid på nytt utfordret, denne gang av nasjonalismen som fulgte med demokratiseringen på 1800-tallet. Fra 1870 var muligheten til en ny folkekrig i Europa konstant til stede. Våpenkappløpet som oppsto etter industrialiseringen, førte til en ny form for mellomstatlig rivalisering og utgjorde også den viktigste underliggende årsaken til første verdenskrig.

1900-tallet ble mer enn noe annet formet av den totale krigen. I 1914 oppdaget statsmennene at den industrialiserte folkekrigen ikke kunne avgjøres med militære midler alene. Hele samfunn sto mot hverandre, og sivilbefolkningen ble i økende grad rammet av økonomisk krigføring og militære handlinger. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble verdenspolitikken polarisert av motsetningene mellom uforenlige samfunnssystemer – kommunisme, fascisme og det liberale demokratiet.

Forfatteren illustrerer og analyser endringene i konfliktmønstrene gjennom å følge den strategiske tenkningens historie. Den militære tenkningen til blant annet Machiavelli, Lipsius, Guibert, Clausewitz, Jomini, Mahan, Ludendorff og Liddell Hart brukes for å illustrere endringene i forholdet mellom stat, militærapparat og samfunn.