Hvordan har demokratisering, liberalisering og nasjonalisme formet de politiske regimene som oppsto i Europa etter 1750?

På 1700-tallet fantes det en rekke forskjellige politiske regimer i Europa, blant annet eneveldet, adelsrepublikker, autokrati, konstitusjonelt monarki og føderative ordninger. Oppløsningen av standssamfunnets rettslige ulikhet var uttrykk for en liberalisering, som sammen med demokratiseringen og nasjonalismen skapte nye former for legitimitet og nytegnet europakartet.

Etter den franske revolusjonen oppsto politiske regimer som påberopte seg demokratisk legitimitet, men nye former for despoti oppsto under revolusjonskrigene. Utover på 1800-tallet ble imidlertid det konstitusjonelle monarkiet, med et voksende demokratisk innslag, den dominerende regimeformen. Samtidig utfordret nasjonalstaten de multinasjonale rikene, og de europeiske statene eksporterte en form for opplyst enevelde til sine oversjøiske kolonier.

Nasjonalismen skjerpet konkurransen innenfor statssystemet mot slutten av århundret, noe som bidro til utbruddet av første verdenskrig. De krigførende statene mobiliserte ressurser i et hittil ukjent omfang og skapte forutsetningene for nye totalitære bevegelser og regimer. Den første ettpartistaten oppsto i Sovjetunionen etter en ødeleggende borgerkrig.

Mellomkrigstiden ble preget av polarisering mellom uforenlige regimer etter hvert som det parlamentariske demokratiet ble skjøvet til side i en rekke stater, til fordel for autoritære og fascistiske regimer. De ideologiske motsetningene formet i stor grad andre verdenskrig, da det nazistiske Tyskland forsøkte å etablere et raseimperium i Europa.