Inspirert av mannens frieri
Sarah Jio forteller om sin romantiske forlovelse i London – og om hvorfor hun ønsket å legge handlingen i Kjærlig hilsen fra London til et av byens mest sjarmerende nabolag.
Hva inspirerte deg til å skrive Kjærlig hilsen fra London?
– Mannen min Brandon fridde til meg en vinterkveld i London i 2016. Han tok meg ut på middag i Notting Hill, etterpå overtalte han meg til å bli med på en liten pub i nærheten. Da taxien slapp oss av i en søvnig gate foran et sjarmerende rosa hus, spurte jeg: «Hvor er dette? Jeg ser ingen pub!» Han gikk ned på kne og forklarte meg at vi sto på samme sted som i favorittscenen min fra filmen Love Actually, der gutten holder opp plakater foran døra til Keira Knightley. Brandon hadde sine egne plakater, og til og med samme versjon av Silent Night som i filmen. Jeg svarte ja, selvfølgelig – og etter det var jeg utrolig glad og tenkte allerede på en historie jeg kunne skrive fra London.
Hvordan skapte du karakterene, Eloise og Valentina?
– Karakterene kom fort til meg, Eloise med sine hemmeligheter og tristhet, og Valentina med sitt forsøk på å forstå, og å heles. Og jeg syntes det var stas å legge handlingen til en bokhandel i et av de mest sjarmerende nabolagene i London: Primrose Hill.
Visste du hvordan romanen ville slutte før du startet å skrive?
– Ja! Jeg har denne litt rare vanen: Jeg liker å skrive begynnelsen og slutten aller først, det forankrer på en måte resten av boka. Midtpartiet er den vanskeligste delen, mens slutten ofte går av seg selv.
Hva forteller romanen oss om mor-datter-forhold, tenker du?
– Det er litt morsomt, for hver gang jeg skriver om mødre i bøkene mine er moren min alltid redd for at folk skal tro at karakterene er basert på henne! Men sannheten er at jeg hadde en ganske idyllisk barndom, og forholdet til moren min er veldig sterkt (jeg ringer henne nesten hver dag!) Men selv om jeg har opplevd lite drama er jeg veldig fascinert av mor-datter-historier. Jeg har venner som har lite kontakt med mødrene sine, og som bærer på sår fra barndommen. Det er mye å utforske her. Når man blir mor selv skjønner man også at den perfekte forelderen ikke finnes, vi må bare prøve vårt beste underveis. Og det er spennende hvordan vi forstår foreldrene våre – og oss selv – bedre når vi blir eldre. Jeg elsker å utforske familiedynamikk.
Bøker og lesing betyr mye i denne romanen?
– Ja, og det stammer fra 1992. Da var jeg en keitete fjortenåring som måtte hanskes med tannregulering, gutter og ungdomsskolen. Det året gikk fra å være en ivrig leser til å bli en bokelsker. Jeg oppdaget den store irske forfatteren Maeve Binchy og leste så mange av bøkenes hennes som jeg fant. De herlige fortellingene ble en etterlengtet livbåt. Jeg lovet meg selv at om jeg noen gang var så heldig å få utgi en bok, skulle jeg skape koselige steder og rom der leserne mine kunne få trekke seg tilbake, slik jeg fikk.
Hva skriver du på nå?
– Min 12. roman! Det er et litt «klyp meg i armen»-øyeblikk. Jeg er så glad og takknemlig for å kunne holde på med det jeg liker aller best, å fortelle historier. Den nye boka både ligner, men er likevel ulik mine forrige bøker. Kun noen få mennesker kjenner til tittelen og innholdet ennå, men jeg kan røpe at jeg er helt oppslukt av denne boka. Jeg kan ikke vente med å dele mer om den.
Redaksjonen
Til toppen