«I Kameleonmenneskene tar Lahlum i disse øyne et bedre grep om den ytre dramatikken enn tidligere og prøver ut litt nytt, mens han holder godt på suksessformelen.»
Oppland Arbeiderblad

Foreløpig K2-finale
«Lahlum skriver kunnskapsrikt om tiden han skildrer. Veldig artige er hans oppdiktede navn på kjente personer i datiden. Forfatteren fører en prosa som kler tiden fortellingen er laget til. Han er stilsikker og morsom.»
Gudbrandsdølen Dagningen

«Politimann virrer rundt i kjærlighetens garn, men K2 er ikke blitt en berømt etterforsker for ingenting. Til tross for sin generelle forvirring på kjærlighetsområdet holder han fokus på etterforskningen og med god hjelp fra geniet Borchmann geleider han leseren effektivt gjennom denne godt uttenkte mordgåten.(...)Ny underholdende retrokrim fra den hardtarbeidende historikeren Hans Olav Lahlum.»
Dagbladet

God lek med sjangeren
«Plottene hans er det fortsatt ingenting å si på. Han har igjen skrevet ei bok som kan få oss til å tro at det er krimforfatter han egentlig er.»
Dagsavisen

Til toppen

Hans Olav Lahlum:
Absolutt ingen kameleon!

Han har hendene fulle av prosjekter. Enten det er TV-intervjuer, verdensrekorder, historiske verk eller kriminalromaner. Veien til å bli en kameleon kunne vært kort. Men Hans Olav Lahlum er bare den han er.

Å slenge ut en idé til Hans Olav Lahlum kan få følger. Da en av hans rådgivere spurte om han hadde vurdert å skrive en roman som starter med at K2 blir oppsøkt av en person som hevder at han er uskyldig selv om alt tyder på det motsatte, gikk han i tenkeboksen. Da han kom ut, var den løse ideen blitt til et plot. Da plotet var på plass, var det bare å sette seg til tastaturet, ifølge Lahlum.

Gode rådgivere
"Jeg brukte vel 25 dager på selve skriveprosessen, men så ble det da også den lengste av romanene i denne serien. Det er ikke selve skrivingen som tar tid, mye tid går med til å bearbeide stoffet etterpå, å justere etter tilbakemeldinger fra mine rådgivere, og dem har jeg mange av. Ulempen er at det tar tid, den store fordelen er at romanen blir bedre. Dessuten er jeg avhengig av dialog," forklarer Lahlum.

Flere miljøer 
Nok en gang har han fått hjelp av Patricia til å finne tittelen på romanen. Noen mennesker har en velutviklet evne til å tilpasse seg for mye, akkurat som krypdyret kameleonen. Det er mange av dem i Kameleonmenneskene, og når du kombinerer egenskapen med mangel på alibi da drapene ble begått, skjønner vi at K2 står overfor en vanskelig sak denne gang. I tillegg ferdes politimannen i flere miljøer enn i de andre bøkene, noe som også tilslører løsningen. Denne boken inneholder også et uunngåelig, personlig dilemma for K2.

Trekantdrama
"Valget mellom Patricia og Miriam er ikke enkelt for K2. Etter en dramatisk avslutning på forrige bok, der K2 forlovet seg med Miriam, lå det kanskje i kortene at et nytt drama var unnder oppseiling. K2 klarer seg ikke uten Patricia, og når hun dukker opp på scenen er det klart for et trekantdrama med store lojalitetskonflikter for K2. Det fører til nok en dramatisk endring i privatlivet, samtidig avsluttes denne boken på en måte som ikke gir noen klare føringer om hva fremtiden vil bringe for K2," sier Lahlum.

Nye prosjekter
For Hans Olav Lahlum selv er derimot fremtiden temmelig klarlagt. Han kommer med en ny og annerledes krimroman senere i høst, Huset ved havet. En krimroman i nåtid med to yngre hovedpersoner. Mer vil han ikke si om den saken. Dessuten har han skrevet en historisk krimroman fra 1940-tallet som kommer neste år. Biografien om Reiulf Steen vil han bli ferdig med så fort som mulig, og sammen med Øivind Bratberg skriver han på en historisk biografi om britiske statsministre, som skal ut i 2014.

Sin egen rytme
Det blir nok ikke noen ny bok i serien om K2 og Patricia før 2015, sier han når jeg spør om når neste bok i denne serien kommer. Deltakelse i medier tar mye tid, han elsker det, og skal lage en serie med seks TV-programmer i forbindelse med 200-årsjubileet for 1814 sammen med Solveig Kloppen. Er det i det hele tatt noe denne mannen ikke får til, spør vi forsiktig, og svaret kommer kjapt. Han har ikke barn, han drar ikke til syden, og han danser ikke. Det siste kommer meget bestemt. Da TV2 prøvde å få ham med i Skal vi danse, innså han sin egen inkompetanse. For Lahlum handler ikke rytme om moves, det handler om å gi ut et par-tre bøker i året.

Hans Olav Lahlum intervjuet av Bernt Roald Nilsen

ene (2008) og Slik jeg ser det nå (2008). Sammen med Haakon Lie og Hilde Harbo har han skrevet Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009), og i 2011 utga han Noen av oss har snakket sammen. I den spesielle biografien Et kvart liv. Håvard Vederhus 1989-2011 (2013), har Lahlum skrevet respektfullt om den unge lederen i Oslo AUF, som endte sitt alt for korte liv på Utøya 22. juli 2011.

I 2010 debuterte Lahlum som skjønnlitterær forfatter med krimromanen Menneskefluene. I 2011 kom Satelittmenneskene og i 2012 Katalysatormordet og De fem fyrstikkene.

Bøkene er solgt til flere land. I løpet av kort tid har Lahlum blitt en ettertraktet medie- og publikumsyndling. Han har blant annet vært en sentral aktør under Krimfestivalen, som de siste årene har blitt arrangert av Cappelen Damm i samarbeid med flere andre forlag.

Til toppen

Mens jeg sto der og hørte på radionyhetene, drev blikket mitt ut av stuevinduet. Det festet seg ved den eneste bevegelsen på veien nedenfor huset. Bevegelsen viste seg å være en rød sykkel av den enkleste og billigste typen man tidligere hadde solgt på samvirkelagene. Den kom uventet fort nærmere, tatt i betraktning at sykkelen virket gammel og syklisten liten. Jeg trodde først at det var en kvinne, men oppdaget så at det var en spinkel og mørkhåret gutt i femtenårsalderen. Han var definitivt ikke av de største eller sterkeste for alderen, og virket nå dessuten sliten. Likevel hang han halvsstarrig fremover stangen, mens han tråkket seg opp siste del av bakken.
   Det bodde ingen tenåringer i oppgangen, og jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde sett syklisten her før. Derfor ble jeg stående og se på at han slo av farten, og mer snublet enn hoppet av sykkelen få meter fra huset. Sykkelen ble liggende veltet igjen i oppkjørselen, mens syklisten fortsatte videre mot døren. Stilkarakterene sto fortsatt langt fra tre ganger tyve. Den unge syklisten virket både utslitt og desorientert, og rakk på de få meterne å demonstrere en iøynefallende halting på høyre fot. Jeg lurte et øyeblikk på hvem av beboerne i oppgangen denne tilsynelatende desperate og lite tillitvekkende personen kunne kjenne, og priset meg lykkelig for at det ikke var meg. I det samme ringte det på døren min. Dørklokken runget gjennom leiligheten - og den ringte med få sekunders mellomrom tre ganger etter hverandre. Jeg gikk bort til døren, men ble stående tvilrådig ved den. Tanken på å late som jeg ikke var hjemme fristet. Mens jeg nølte, ringte imidlertid dørklokken både en fjerde og en femte gang. Den femte gangen lød det i mine ører som et langt smerteskrik. Situasjonen ga plutselig ubehagelige assosiasjoner til min opplevelse på banen en sommerkveld to år tidligere. Den gang hadde jeg sett døren til en bane slå igjen like foran ansiktet på en ung kvinne, som senere samme kveld ble funnet skutt i sporet. Det var en skrekkopplevelse jeg aldri ønsket å oppleve igjen. Derfor slo jeg raskt på dørtelefonen og spurte hvem det var.
   "Slipp meg inn! De er etter meg, jeg må snakke med deg før de når meg!" Stemmen var spinkel, gispende og halvt skigrende av redsel. Den kunne likevel ikke skjule at gutten hadde talefeil og lespet.

Til toppen