For vår tid er så annerledes. Vi trenger ikke være selvforsynte, vi trenger ikke sørge for at vi har nok poteter for å holde familien gående vinteren gjennom, vi trenger ikke sylte og safte og lagre på store norgesglass for å ha saft til søndagsgrøten. Vi trenger ikke lenger lære oss å kjenne etter når gulrøttene er på sitt sprøeste, potetene er den størrelsen de skal være, eller hvor langt det må være mellom blomkålhodene for at de skal kunne vokse seg store, og vi vet i hvert fall ikke hvor lang tid det tar for et blomkålhode å vokse frem.

Og det er greit. Vi trenger ikke vite det. Men vi mister noe samtidig. Vi mister følelsen for noe som vokser frem, noe som forandrer seg med vær og vind. Vi vet ikke når de ulike grønnsakene plantes, eller hva slags vær de liker seg best i. Vi vet ikke at det tar flere uker for en brokkoli å bli stor nok til å spises. Vi mister de automatiske ryggmargsrefleksene som forteller oss at vi kan bruke hele brokkolistilken, at vi til og med bør bruke hele. Vi vet ikke lenger hvordan vi skal lagre tomater for at de skal holde seg lengst mulig, eller hvordan smør egentlig lages.

Med kunnskap kommer bevissthet, og vi, barnebarn av våre besteforeldre, har godt av å øke vår bevissthet. Vi har en hel jordklode vi skal ta vare på, millioner av mennesker å fø, et klima som endrer seg radikalt, og vi heldige her i den vestlige verden har på en ørliten generasjon blitt vant til et overforbruk. La oss la det bli med den ene generasjonen. La oss ta tilbake femåringens stolthet av å spise sukkererter bit for bit. La oss ta tilbake kunnskapen om hvordan potetene holder seg best. La oss ta tilbake stoltheten over råvarene vi er i stand til å dyrke frem og overleve på.

Vi må ikke lage kjøkkenhage, alle som en. Det er fortsatt en hverdag der ute. Det vil alltid finnes matbutikker som tilbyr oss alt vi trenger, og på toppen av det hele begynner det å dukke opp fantastiske initiativ som kooperativer, andelslag, organisasjoner som samarbeider om et bedre utvalg for oss. Og hva om vi bare blir ørlite mer bevisst på hva vi bruker? Hvordan vi bruker det. Hvorfor vi bruker det. Hva det egentlig smaker. Hva det egentlig inneholder, om det er bra for oss, og hvorfor det er bra for oss å spise akkurat den grønnsaken. La dagens femåringer få leke med blomkål, reddiker og søtpoteter, kjenne på dem med hendene, smake med både øyne og nese og munn, kjenne smaken av det grønne, det røde, det sunne og det gode. Alt på en gang.

Og det beste av alt? Det trenger ikke være så vanskelig.

Til toppen