Menneskets indre univers

Torkil Damhaug er opptatt av å finne sammenhenger i tilværelsen. Å orientere seg i en verden av motsetninger. Å nærme seg sannheter, men beholde skepsisen til det etablerte. Å ta standpunkt uten å kjenne kjernen til det du tenker på.

Torkil Damhaug

Av Bernt Roald Nilsen  

Spør du Torkil Damhaug hvorfor han skriver psykologiske thrillere, er svarene mange og gode. Han mener skjønnlitteraturen har en viktig funksjon i vår streben etter å forstå den tilværelsen vi er en del av.
- Skepsis og tvil er uunnværlige elementer i livet – og i mine bøker. Jeg vil ikke at mine personer bare skal godta. Jeg vil at de skal utvikle seg og stille spørsmål som gjør at de er i bevegelse. Sånn er det også i Døden ved vann. Liss godtar ikke svarene hun får i saken om søsterens forsvinning, men kjenner en slags vag sammenheng uten å vite hva det er. Så går hun i gang med sin egen etterforskning og tar sånne sjanser at jeg er nødt til å ta vare på henne underveis.
  
Damhaug er opprinnelig lege og psykiater. Og genuint opptatt av å finne det interessante ved det enkelte menneske.
- Jeg prøver å finne frem til det interessante ved personene mine. Se verden fra deres ståsted. Er opptatt av deres skjebne, hvordan de utfordres i drivende prosesser. Personene mine blir til underveis, i tråd med en uskreven kontrakt. De må fremstå som troverdige, og gjennomgår en utvikling i løpet av romanen. For meg er språk og personskildring det som kommer først.

I Døden ved vann behandler Damhaug sentrale temaer i skjønnlitteraturen. Temaer som har med menneskets indre univers å gjøre. Han forteller gjerne hvilke og hvorfor.
- Søskenforholdet mellom Liss og Mailin engasjerer meg. Hvordan Liss stiller seg i fare for å få vite sannheten om Mailin. Hennes moral er også interessant. Ambivalensen herjer med henne, hele tiden bearbeider hun skyld og traumer rundt det hun gjorde i Amsterdam. Et annet viktig tema i romanen er oppvekst. Hva har den å si for hva slags mennesker vi blir? Det er grunnen til at romanen begynner med en annen historie enn hovedhistorien, og at jeg har flettet brev mellom kapitlene. De hjelper leseren til å se en sammenheng, uten å gi svar. Derfor slutter romanen slik den gjør. Mennesket har et valg i de fleste situasjoner: Å ta konsekvensen av sine handlinger eller la være å ta inn over seg følelsen av skyld og skyve den vekk.

Torkil Damhaug (1958) debuterte med Flykt, måne i 1996 og har tidligere gitt ut fire romaner. Damhaug studerte medisin i Oslo og har jobbet som lege i Lofoten og ved ulike psykiatriske institusjoner. I 2007 kom Se meg, Medusa som fikk fantastisk mottagelse i pressen.

Til toppen

Døden ved vann er en spenningsroman om å gå over grenser … om å innhentes av fortiden … om barnet som ønsker kjærlighet og møtes med begjær.

Mailin hadde bestemt seg for å hjelpe dem som hadde det verst. Hun tok seg av mennesker som hadde opplevd det vondeste som var mulig å tenke seg. Overgrep. Vold. Incest. Sånne som har grunn til å ha det jævlig, tenkte Liss. Ikke sånne som meg, som har fått muligheter og kastet dem bort. Hun lot blikket gli over permene i hylla, Mailin hadde skrevet bak på dem hva de inneholdt. På bokryggene fant hun noen kjente navn. Freud, Jung, Reich. Andre hun aldri hadde hørt om: Igra, Bion, Ferenczi, Kohout. Liss hadde innimellom kjent den samme nysgjerrigheten som søsteren. Forstå hvordan verden hang sammen. Hvordan språket former oss. Hvordan vi samler på minner og kvitter oss med dem. Men hun hadde aldri hatt Mailins ro. Greide ikke sitte med bøker i timevis. Måtte avbryte, være i bevegelse. Fylle tankene med noe annet enn bokstaver. Lyder og bilder, noe som var i bevegelse.   
   En korktavle var satt opp ved siden av hylla. To avisutklipp hang øverst, det ene med et intervju med Berger. Liss tente skrivebordslampa, leste noe Mailin hadde streket under: ”Ingenting kjeder meg mer enn å sitte å se på hvordan en fittestim beveger seg.” Et postkort var også hengt opp der. Det var fra Amsterdam, Bloemenmarkt. Liss kjente det igjen. Lenge siden hun hadde sendt det, sikkert et år, og fortsatt hadde Mailin det på tavla si. Helt nederst oppdaget hun en post it-lapp. Noe var skriblet på den, og Liss snudde på lampa for å kunne tyde det. En av de få tingene hun fikk til bedre enn søsteren var å skrive pent. ”Spørre ham om Death by water,” sto det med Mailins slurveskrift.
   Liss snudde seg mot pulten igjen. Den var ryddet. Noen dokumenter i en holder. Hun åpnet den øverste skuffen, fant en stiftemaskin og penner og en boks med binders. Skuffen under var låst. Hun fikk den opp med den minste nøkkelen på knippet. Øverst lå en liten, innbundet bok med vinrødt omslag. Det var i et mykt, plysjaktig stoff, og hun lot fingrene gli over det. Mailin S. Bjerke, sto det på innsiden. Ellers var alle sidene blanke. Hva skulle du fylle dem med, Mailin? Skrive noe om pasientene? Eller dine egne tanker? Liss stakk boka ned i skulderveska.
   Lenger inn i skuffen fant hun en avtalebok. Dagsplanene var fylt ut med initialer ved siden av timeangivelsene, det måtte være pasientene søsteren hadde i terapi. Seks-sju hver dag, noen ganger åtte. Alle kom med historiene sine til henne. Alt det hun skulle lytte til, ta vare på, helbrede dem for. Tett i tett med initialer, hver eneste dag. Hver hele time noen som skulle tråkke inn over terskelen og lesse av seg, og Mailin skulle sitte der og ta imot og svelge unna til det svimlet for henne … Liss bladde seg bakover, mot slutten av året. Torsdag 11. desember var blank, men nedenfor linjene med klokkeslett sto det: kl 17 JH.

Til toppen