Psykiateren som ble forfatter

– Å være sammen med karakterene er berikende og krevende. Jeg trekkes følelsesmessig inn i skjebnene deres. Skal leserne mine bli berørt, bør jeg selv ha kjent noe av det samme underveis i skrivingen.

Torkil Damhaug har skrevet åtte kritikerroste romaner. Fem av dem er kriminalromaner, men noen tradisjonell politikrim kan man ikke kalle dem, ei heller hans nyeste, En femte årstid.
– Jeg vil nok kalle det en psykologisk roman …
Han tygger på ordene når han sier det. Mannen er ikke bare forfatter. Han er utdannet lege og ungdomspsykiater. Har vært bohem og bryggeriarbeider. Jeg lar være å følge opp, lar tiden gå. Så forklarer Torkil Damhaug:
 – Jeg forsøker å kombinere den psykologiske romanen om mennesker og relasjoner i vår tid med den psykologiske thrilleren, der noen gjør noe galt og ender i svært kritiske situasjoner. Så legger jeg til krimelementet, der forbrytelser avdekkes og oppklares. 

Fatale avgjørelser
Handlingen i En femte årstid kretser rundt den gamle bondebygda Hammerdal. Et lite stykke Norge, der det en gang ble bygd en fabrikk som går med i jappetidas dragsug på 80-tallet og blir stående som et spøkelsesmonument midt i bygda. I 1978 skjedde noe grusomt på fabrikken. Nå skjer det igjen. Kan det være en sammenheng? Torkil Damhaug skriver om fire sårbare ungdommer fra bygda.
– De er to jenter og to gutter i en alder der stahet og gjennomføringskraft kan føre til fatale avgjørelser. Jeg er opptatt av hvordan enkeltmennesket håndterer sine egne reaksjoner og relasjoner, enten det handler om en ungdom, en far eller en kriminelt belastet person.

Ondskapens representant
– En femte årstid er full av dilemmaer, ikke bare dagligdagse valg uten konsekvenser. Både ungdommene og Bjørn Lindbekk, politimann og far til en av dem, blir stilt overfor umulige dilemmaer, der resultatet uansett innebærer en konflikt. Den eneste som ikke sliter med dilemmaer, er ondskapens representant. Frank Nitter, livsfarlig og lyrisk, gjør som han vil og kaller seg Årstidenes Herre. Blottet for angst eller frykt, skyld eller sjalusi.    

En fars fortvilelse
Torkil Damhaug har aldri et ferdig plot når han begynner. For ham vil det være å kneble karakterene og skrive med korsett.
– Da jeg skrev En femte årstid, brukte jeg mye tid på ungdommene, og drøyde uvanlig lenge før jeg valgte retning på handlingen. Livet er ofte tilfeldig. Når Ann forsvinner, starter pappa Bjørn sin egen private etterforskning. Vi suges inn i den umulige situasjonen, farskapet, den desperate fortvilelsen, handlingstrangen, følelsen av skyld etter en opprivende skilsmisse for mange år siden. Bjørns skjebne blir en drivkraft i romanen.

Tenke som en 15-åring
Hele romanen er skrevet i tredje person, med unntak av kapitlene om Ann.
– Jeg ville komme Ann inn på livet, og skifter til jeg-fortelling når vi blir kjent med henne. Slik kommer vi tett på hennes sårbarhet og vilje til å overleve. Å tre inn i sinn og tanker til en 15-årig jente i livsfare var en utfordring, både når det gjaldt språk og atferd, men i ettertid ser jeg at det har gjort meg godt som forfatter.

Mennesket bak ondskapen 
– Man blir glad i sine karakterer, uansett hvor onde de er. I En femte årstid har jeg også prøvd å se ondskap fra ulike synsvinkler, blant annet ved å følge den nokså hensynsløse Frank Nitter svært tett. Med min bakgrunn er det enkelt å forstå at han ikke bare representerer en ond kraft, men også et levende menneske med sin spesielle livshistorie. Det er grunner til at Nitter er blitt den han er.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Han stilte bilen i grøftekanten et stykke unna. Videre oppover til fots. Fant huset, enebolig i kjede, den ytterste av tre. Carporten sto åpen, og det var ingen bil i den. Jenta bodde alene med mora si. Mora jobbet på et sjukehjem. Mora hadde vakt denne kvelden. En femtenåring har ikke barnevakt.
    Han stilte seg mellom noen bjørketrær på den andre siden av veien, tente seg en røyk. Lys i et par vinduer nede. Og i ett oppe.
    Da så han henne.
    Hun sto midt inne i rommet, gjorde noen bevegelser, som om hun danset. Bare skuldrene og hodet synlig.
    Han hadde tenkt ut på forhånd hvordan det skulle skje. Tenkt nøye, sett det for seg sekund for sekund, gledet seg så sterkt at det hadde vært vanskelig å vente til tida var inne. Men da han sto der og betraktet henne gjennom røykskyene, den tynne skikkelsen oppe i vinduet, var det som om ingen planer gjaldt lenger. Han tenkte på guttungen, at han kom inn i låven den gangen, så ting han ikke skulle sett. At han gikk så mye for seg selv. At denne jenta i rommet der oppe hadde bestemt at de skulle sperre ham inne. Hadde fått med seg de andre faene på det.
    Han gikk nærmere. Fortsatt sto hun der, men stille nå, så på et eller annet, sikkert en skjerm.
    Med ett snudde hun seg, kikket ut av vinduet. Ble stående der og stirre ut. Så dro hun for gardinen. Han var sikker på at hun hadde fått øye på ham; han trakk seg bakover, bort fra gatelykta, inn under trærne.
    Han lot det gå et par minutter, så var han ute på veien igjen. Kunne ikke se noe til henne der oppe, ikke engang skyggen bak gardinen. Han skrittet over gjerdet, ble stående i hageflekken innenfor, så på nytt opp mot rommet der hun holdt til, før han gikk til døra.
    Den var åpen.
    Han lukket seg inn i en entré der det luktet av sure støvler. Jakker på en knagg, et lite speil på den ene veggen. Han så seg aldri i speil. Lukket seg videre innover. Forberedt på å møte noen, en voksen, hvem som helst.
    Ingen kom ut til ham. Men han hørte en stemme ovenpå. Kanskje jenta sto der og var redd. Kanskje hun ringte noen.
    Han gikk opp trappa. Ikke fort, ikke langsomt, men med en bevegelse som bestemte sin egen hastighet, for det han var i nå, var mer enn bare ham, og det kunne han sagt til prestefaen den gangen, det er mer enn bare meg og deg her vi sitter.
    Da ville han ikke kommet ut derfra, ikke på lenge, kanskje aldri, og da ville han ikke gått oppover denne trappa denne novemberkvelden og stanset ved døra hennes.
    Han kikket på navneskiltet.
    Her bor Ann.
    Og bilde av ei lita katte, en grå og hvit kattunge med sløyfe rundt halsen.
    Stemmen hennes på innsiden, han skjønte at det var riktig som han hadde tenkt, at hun sto der og snakket i en telefon.
    «Trollfaret.» Hun ropte nå. «Trollfaret åttiseks.»
    Ikke så dumt, ringe og forklare veien til noen som skal rykke ut. Ti minutter ville de bruke på å komme hit, eller tjue. Mye mer tid enn han trengte.
    Han grep dørhåndtaket, presset det rolig ned. Holdt det nede i noen sekunder.
    Så hun skulle se at han var på vei inn til henne.

Til toppen