Det var lenge etter mørkets frambrudd, og temperaturen hadde krøpet helt ned til minus fem. Varebilen sto parkert ved inngangen til Lakkegata, nesten helt ut i krysset, og med fronten halvveis over sykkelstien, slik at han hadde oversikt over brua over Akerselva. Det var få syklister vinterstid, og enda færre såpass sent på kvelden, så risikoen var liten for sinte tilrop fra forfrosne folk på tohjulinger. Han lot motoren gå på tomgang og hadde frontlyktene avslått. Han rettet på cap-en mens han hadde blikket rettet mot brua. Klokken på dashbordet viste ti på ni. Det gikk en jevn strøm av fotgjengere langs fortauene, trafikken var tett og bilene sneglet seg fram i begge retninger. Plutselig så han en gutt kledd i en stor jakke med lua trukket langt nedover panne og ører. Likevel var han ikke vanskelig å kjenne igjen. Eric Elton kom i rask gange over brua i hans retning, og hadde hendene stukket godt ned i jakkelommene. Selvfølgelig hadde Live bedt Eric Elton om å komme og hjelpe henne denne gangen også. Han hadde regnet med det. De var ikke klar over at han hadde klart å finne ut at de samarbeidet.
Amatører.

Han sank litt ned i setet da Eric Elton passerte bare noen få centimeter foran fronten på varebilen. Eric gikk i rask gange med blikket ned i asfaltern. Han kjente ilinger av spenning i kroppen. Eric Elton ble stående litt ved fotgjengerovergangen, rett ved varebilen, og skyndet seg over da det ble grønt. Og der kom Live. Hun kom gående fra venstre, passerte, som Eric, rett foran fronten på bilen, og fortsastte ut på brua. Omtrent midt på stanset hun og så seg omkring. Da hun ikke fikk blikkontakt med noen, lente hun seg liksom tilfeldig mot rekkverket, hentet fram mobilen fra lommen og ble stående og se på skjermen. Det kalde lyset fra displayet ble reflektert i ansiktet hennes.

Eric Elton var ikke lenger å se. Sannsynligvis gjemte han seg et sted under motorveibrua som gikk over hodene på dem. Solide murpilarer sto på rekke og rad på den åpne plassen på den andre siden av gaten. Men det var vanskelig å se noe, for belysningen var dårlig. Han pustet rolig inn og ut gjennom nesen. Så tente han frontlyktene, ventet på grønt, blinket mot høyre og kjørte langsomt ut på brua. Han så på henne idet han passerte, og blikkene deres møttes kanskje et lite sekund. Men hun forkuserte på fotgjegerne. Live var sikker på at han ville komme til fots.

Da han var kommet på den andre siden av brua, kjørte han inn til høyre og stanset ved veikanten. Han var ute av syne for Live, og ganske sikkert også for Eric. Så tastet han hurtig en melding. Hils Eric og si at han må bli en dyktigere spion. Si at han kan glede seg til overraskelsen.

Så satte han bil i gir og kjørte. Dekkene spant mot asfalten. Bølger av varme skyllet igjennom ham. Hevnen var søt, og de kunne ikke ane hva som ventet dem.

Til toppen