Henrik H. Langeland (f. 1972 i Oslo) fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med romanen Wonderboy i 2003. Både presse og lesere lot seg begeistre av historien om den overmodige mediejappen Christian von der Hall. Bejublet ble også Francis Meyers lidenskap da den utkom i 2007. Nå er Langeland klar med sitt største verk til nå. Verdensmestrene rommer historien om fire familier i Oslo i 1982. Og det hele begynner med tidenes mest berømte stavbrekk.

Hvor kom ideen til åpningen fra?
I april 2001 satt jeg på en kafé i Havana og leste Don Delillos fabelaktige roman Underworld. I den boken spiller en legendarisk baseballkamp i 1951 en viktig rolle. I ettertid vet ingen hvor ballen fra kampen ble av, men i romanen får en tilskuer tak i den, og det forandrer livet hans. Hva er det så i norsk nyere historie som har tilsvarende effekt? Selvfølgelig da Oddvar Brå brakk staven i VM-stafetten i 1982. Et øyeblikk alle nordmenn husker.

Du er oppvokst i Oslo på 1980-tallet. Hvor mye finner vi av forfatteren selv i boken? 
Jeg husker faktisk ikke hvor jeg selv var da Brå brakk staven! Og selv om romanen omhandler en tid jeg har opplevd og en by jeg har vokst opp i, er den på ingen måte selvbiografisk. I Verdensmestrene beskriver jeg fire miljøer i Oslo på 1980-tallet, og det er to av disse miljøene jeg kjenner litt til fra før: Husebygrenda og "Hemingland". I disse nabolagene har jeg hatt familie, og jeg har mange venner derfra, og derfor hadde jeg dem naturlig nok mer under huden. Arbeiderklassemiljøet på Oppsal og Sikh-familien på Haugerud var større utfordringer. Det var utrolig interessant å begynne på bar bakke, å måtte lese om disse miljøene og ikke minst: oppsøke mennesker og steder.

Hvordan har skriveprosessen vært?
Siden 2001 har jeg jobbet med dette prosjektet tidvis ukentlig, tidvis daglig. For to og et halvt år siden begynte jeg å skrive konkret på selve manus. Jeg har helt siden ideen ble unnfanget sett på disse fire familiene som det viktigste stoffet mitt. Derfor har jeg ventet med å skrive det ut til jeg hadde mer erfaring som forfatter. Jeg har aldri gått på skriveskoler, og trengte et par forsøk på å lære meg å skrive romaner. Nå er jeg midtveis i livet og føler meg klar. Og jeg har tenkt å holde på med dette stoffet i mange år og bøker fremover. 

En typisk arbeidsdag for Henrik Langeland?
En ting jeg har lært underveis, er at for å skrive så store romaner er det helt nødvendig å jobbe jevnt, og som trebarnsfar har man egentlig ikke noe valg. For meg betyr det at jeg må stå opp tidlig. Jeg sier ikke at det ikke finnes inspirerte øyeblikk, men jeg må ha en klar plan for dagens arbeid. Det er både et ekstremt privilegium og en ekstrem utfordring å kunne styre sin egen arbeidsrytme på den måten. Men jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy. Jeg har innredet et kontor på loftet hjemme på Kampen i Oslo, og leier dessuten en gammel husmannsplass i Nordmarka, Jordbærbakken, som jeg også bruker som skrivested.

Hvilke forfattere inspirerer deg?
I forhold til Verdensmestrene er Johan Borgens Lillelord-trilogi, Seierherrene av Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensens Halvbroren tre nærliggende eksempler. I et slikt selskap føler man selvfølgelig på prestasjonsangsten. Dette er et stort prosjekt, og et krevende arbeid både på fiksjonsnivå og historisk. Men jeg tror det er verdt slitet, for hvis man lykkes, så lykkes man desto mer. Å skrive store, handlingstette romaner er vanskelig, og prestasjonsangsten er en del av energien jeg kan utnytte i arbeidet.

Hva håper du leserne vil tenke om boken?
Jeg håper jo selvfølgelig at leserne vil oppfatte Verdensmestrene som medrivende, gripende, morsom, interessant, og at de vil kjenne seg igjen. Wonderboy og Francis Meyers lidenskap oppfattet jeg selv som nokså spesielle romaner fra lukkede miljøer, og jeg ble overrasket over hvor mange lesere de fikk. Denne boken bør ha en bredere appell, for den handler om virkeligheter de fleste nordmenn kjenner og har kjent på kroppen. Og selv om bokas handling ligger i Oslo, er dette like mye en roman om Norge. Men dette er ikke først og fremst historien om en by: Det er historien om mennesker og familier som tilfeldigvis bor i landets hovedstad, og som ingen nordmenn forlater uten å være merket av den ...

Her er noe av det pressen har skrevet om hans romaner:

Om WONDERBOY (2003):

"Intelligent, avslørende og hylende morsomt fra innsiden av den norske dot.com-verdenen anno 2000 – og så velskrevet at det er umulig å legge boken fra seg."
Bergensavisen

"Noe av det morsomste jeg har lest på år og dag."
Aftenposten

"Wonderboy själv är nog en modern Peer Gynt. Framtida litteraturseminarier kan dra paralleller til Ibsens drama."
Svenska Dagbladet

Om FRANCIS MEYERS LIDENSKAP (2007):

"Simpelthen den mest helstøpte og spennende norske underholdningsromanen jeg har lest."
Dagbladet

"En rik og mangslungen bok som gnistrer av vidd."
Aftenposten

"Francis Meyers lidenskap vil stå igjen som en av årets beste romaner."
Morgenbladet

Til toppen