| Forfatter: | Peter Englund |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 688 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Ofredsår |
| Oversatt av: | Leborg, Alexander |
| ISBN/EAN: | 9788202308032 |
| Kategori: | Historie |
Bokomtale av Audhild Skoglund
Protestanter mot katolikker
Trettiårskrigen var i utgangspunktet en tysk borgerkrig som spredte seg over hele Europa. Det tyske riket var på denne tiden gedigent, det strakk seg fra Østersjøen til Adriaterhavet, fra og med de spanske Nederlandene i vest, til Karpatene og den polske grensen i øst. Innen dette «riket» fant man rundt atten hundre halvselstendige stater. Og resten av Europa var minst like løselig organisert.
Krigen hadde sin bakgrunn i stridigheter mellom protestanter og den katolske motreformasjonen i 1555. I 1608 dannet protestantiske fyrster en væpnet liga, og året etter fulgte katolikkene opp. Begge grupper lette etter religiøst allierte både innenfor og utenfor det tyske riket, og dermed ble store deler av Europa trukket inn i stridighetene. Samtidig brøt de fleste institusjonene i det allerede fragmenterte riket sammen i løpet av få år. Riksdagen og domstolene opphørte å fungere. Universitetene forfalt til rene dogmeprodusenter, overtroen og heksepanikken herjet. Uro og mistenksomhet bredte om seg, og våpnene vokste i mengde og ble allestedsnærværende, med egne hærer i selv den minste landsby. Stemningen var på bristepunktet, og i 1618 eksploderte det.
Fallet i Böhmen
Den direkte utløsende årsaken til krigen fant vi i Böhmen. I 1618 var protestanter samlet til møte i Praha for å kritisere den utenlandske, katolske keiseren. Etter et par dager gikk de imidlertid lei av kun å ty til moralske fordømmelser og teologiske disputter, og besluttet å storme det keiserlige palass. Keiseren var selv ikke til stede, etter råd fra sin astrolog, men gruppen tok seg inn i palasset. I kaoset ble to stattholdere og deres sekretær kastet ut av vinduet og endte sin luftige ferd 17 meter lenger ned i vollgraven. Forunderlig nok overlevde de, hvilket katolikkene tolket som et mirakel.
For katolikkene var det mislykkede angrepet fra protestantene en ren triumf, og keiseren ble helt umedgjørlig, der han arrangerte triumfferder og hisset på seg stadig flere motstandere. Böhmen og omkringliggende områder ble rekatolisert med hard hånd, og de allerede tungt bevæpnede protestantiske hærene i det tyske riket valgte å slå tilbake. Dermed hadde man ikke bare en böhmisk krig, men en full tysk krig. Og etter hvert som krigen vokste, ble andre nasjoner trukket inn, og eldre konflikter andre steder på kontinentet blusset opp.
Årsakene til krigen var sammensatte. På mange måter var den en tysk borgerkrig. Men oppi de de religiøse konfliktene var det også en krig om samfunnets institusjoner og konstitusjon og mellom keiseren som ville styrke makten sin og ulike fyrster som motsatte seg dette. I tillegg fant man selvstendige krigsentreprenører og eventyrere som blandet seg inn der det lønte seg for dem selv. Og det var folkereisninger mot føydal undertrykkelse.
Vår mann – Erik Jönsson Dahlberg
Sverige lå på sin side i langvarig konflikt med Polen om de baltiske statene. I 1626 hadde svenskene det meste av kontrollen her, men valgte da å flytte krigen sørover til Preussen. Svenskenes krigsteknikk var overlegen, og de hadde i første omgang stor fremgang. Men det var frem til de keiserlige tyske styrkene valgte å blande seg inn. Og dermed var den nordisk-baltisk-polske krigen smeltet sammen med den tyske storkrigen.
Englunds grep er at han lar oss følge en av krigens svenske skjebner og store navn, Erik Jönsson. Jönsson ble født i små kår i et Stockholm som sto i brann, men endte opp med å bli adlet og bli tildelt det langt mer fornemme navnet Dahlbergh:
«Han skulle rekke å bli 24 år gammel før han for første gang opplevde fred – og da tok det bare noen få år før krigen brøt ut igjen. Hans århundre, 1600-tallet, var herjet av krig og uro på en måte som ingen hadde sett maken til, verken før eller senere. Før sekelet var over, hadde Europa bare opplevd fullstendig fred i tre av hundre år, og en ny krig brøt ut i gjennomsnitt hvert tredje år, kriger som dessverre var både lengre og større enn noen gang før. Livet hans var et liv av ufredsår.»
En klassereise
Erik Jönsson blir omplassert av moren som femåring og vokser opp hos soknepresten. Som 12-åring er han blitt helt foreldreløs, og er satt på et skip til Hamburg, for å bli tatt hånd om av en velhavende onkel. Her blir han værende to-tre år, før han nok en gang vender tilbake til Sverige. Hele tiden skriver han dagbok, med grundige opptegnelser over sine opplevelser og inntrykk, og han tegner og skisser. Som 15-åring er definitivt barndommen hans over, og han skysses ut i verden, til Stettin, for å klare seg selv, som hardt tuktet tjener. Men Jönssons uvanlige evner fører ham rundt i krigens Europa, hvor han stadig oppnår mer betrodde stillinger, og blir både arkitekt og ingeniør.
Sjangermessig beveger Englund seg innen den populærvitenskapelige historeformidlingen, og tenderer også over mot romanen formmessig, især i valget av å flette skjebnen til én mann – om enn en av de mer usedvanlige – sammen med skjebnen til Europa og vyene til den stormannsgale Gustav Adolf. Englund er anerkjent for sine omfattende historiekunnskaper og sin sterke fortellerkunst, som han viser til fulle her. Han trenger inn i slagene og menneskene og fyller ut der vi ikke kan vite alle detaljene, men han gjør det med troverdighet og en innlevelse som gjør stoffet tilgjengelig for mange.
Midt i handlingen
Ufredsår er en bok som river deg med fra side til side, hvor leseren blir stående midt oppe i handlingen, hvilket utvilsomt er Peter Englunds store styrke som forteller. Det er på ingen måte kun en bok om krig, men en grundig beskrivelse av mentalitet, sosiale forhold og hverdagslivets utfordringer for folk flest. Som når Englund forteller om barneoppdragelsen i en tid før det uskyldige barnet var oppfunnet. Barn skulle for eksempel surres stramt for å unngå den dyriske skikken med krabbing, og dessuten ble det da «lett å bare henge dem opp på en spiker eller en gren, og på den måten holdt man dem borte fra de kalde gulvene og utenfor dyrenes rekkevidde».
Styrken ligger nettopp i dette spennet; alle de små historiene og observasjonene som smelter sammen til den store fortellingen, hvor krig og slag beskrives side om side med den daglige kampen for brød og for å overleve.
I 1629 var Gustav Adolf 34 år gammel, en høy, nokså korpulent mann, blond, med fyldige barter og spisst, rødlig skjegg, store, lyseblå øyne og en kraftig, krum nese. Han var en intelligent, ivrig og rastløs mann, alltid i bevegelse, alltid på vei, og han snakket ofte, lenge og vel samtidig som han gestikulerte kraftig og på en bekreftende måte kastet hodet bakover i en rask bevegelse. Han var på mange måter en realpolitiker og som sådan hard og hensynsløs. Han var forsiktig og beregnende som strateg, men takket være sitt varme temperament henfallen til raske og dristige kast, noe som på det rent personlige planet ga seg uttrykk i et kolerisk og heftig humør. Han var sterkt troende, men også påvirket av den historiske lidenskapen for det gøtiske, med alt hva det innebar av forestillinger om Svearikets fordums makt og ære; ved turneringen i forbindelse med kroningen av ham i 1617, hadde han opptrådt utkledd som gøterkongen Berik, sagaskikkelsen som i år 836 etter syndefloden var truet av innsindte naboer, men som seilte over havet med sin flåte, til Pommern, Polen og Mecklenburg, og ikke minst det verdifulle Kulmerland. Slike bilder befant seg utvilsomt i bevisstheten hans da beslutningen ble fattet. Gustav Adolf var en usedvanlig dyktig hærfører som behersket krigshåndverket til fingerspissene – han var blant annet en dyktig kanonér. Han trivdes godt med livet i felten, og han nølte aldri med å kaste seg ut i kamp. Tvert imot viste han en iver som grenset til dumdristighet, og den skulle til slutt bli hans død. Under det nylig avsluttede felttoget i Preussen var han også blitt såret to ganger. Først i mai 1627, da han deltok i et mislykket angrep over Wisla ved Danziger Haupt og robåten ble beskutt av polsk ild og han ble truffet i mellomgulvet. Deretter i august samme år, under et slag ved Dirschau, da han befant seg i forreste rekke og en muskettkule traff ham «to fingerbredder fra strupen i halsen på høyre side, slik at blyet gikk over skulderbeinet og stanset bak, over skulderbladet i musklene, slik at armen slo i været». Men til tross for all sin heseblesende stridslyst kjente han også til krigens elendighet og alle dens moralske problemer. Med sine egne øyne hadde han sett alt, og mer enn én gang var han blitt nedsølt av blodet fra falne soldater. Krigen, skrev han en gang, er «ikke en elv eller en sjø, men et hav av alt ondt».
