Hovedtemaet i Strafferett er alminnelig strafferett etter straffeloven 2005. Endringer i grunnloven av strafferettslig betydning som ble vedtatt våren 2014 er innarbeidet.

Det gis en inngående redegjørelse for betingelsene for straff, strafferettslige reaksjoner og – mer kortfattet – fullbyrdelse av fengselsstraff. Innenfor denne rammen behandles begrunnelser for straff, straff som styringsmiddel, folkerettslige og kulturelle skranker som straff er underlagt og forholdet mellom rettssikkerhet og straff.

I det juridiske studiet legges det stor vekt på juridisk metode. Det er en målsetting at lærebøkene skal være skrevet slik at studentene ikke bare lærer hva reglene går ut på, men forstår hva som er det metodiske grunnlaget for ulike tolkningsmuligheter. Spørsmål som gjelder strafferettslig metode og sentrale begreper i strafferetten er derfor viet stor plass i egne avsnitt og i den løpende fremstillingen.

Straffeloven 2005 viderefører i stor grad gjeldende strafferett, men i tillegg til at alle paragrafnumre er endret, er det en del viktige innholdsmessige endringer i straffeloven 2005 i forhold til straffeloven 1902:

• Straffeloven 2005 bygger på skadefølgeprinsippet, dvs. at bare handlinger som er egnet til å medføre skade eller fare for skade, skal være straffbare. Prinsippet er ikke konsekvent gjennomført.
• Skillet mellom forbrytelser og forseelser er opphevet.
• Medvirkning er alltid straffbart med mindre noe annet er bestemt.
• Skyldkravet er forsett, med mindre det er bestemt at uaktsomhet er tilstrekkelig.
• Skyldformen overlegg er opphevet som egen straffskjerpende omstendighet.
• Skyldformen culpa levissima (liten uaktsomhet) fører ikke lenger til øket strafferamme for uforsettlige følger.
• Bestemmelsene om ærekrenkelser i straffeloven 1902 er ikke videreført i straffeloven 2005.