Elsker sine norske lesere

– Romanene mine appellerer nok til hele følelsesregisteret. Kanskje det er derfor de selger så godt i Norge? Det er jo så mange rause og varme mennesker her!

Lucinda Riley har lagt ut på sitt hittil mest ambisiøse prosjekt. En serie på syv bøker om syv søstre. Andre bok i serien er lagt til Norge, blant annet Bergen og Oslo på 1870-tallet. Når Lucinda kommer til Norge, er det som å komme hjem, ifølge suksessforfatteren selv.

Raushet og interesse
– Norge er et av mine favorittland, slik det var for faren min. Jeg har vært her mye, mest i Oslo, Bergen og Fredrikstad, og elsker også de vakre fjordene og fjellene på Vestlandet. Målet er å ta Hurtigruten langs hele kysten når jeg får tid. Norge var det første landet som inviterte meg på bokturné for mange år siden. Ingen kjente til meg på den tiden, men alle viste en utrolig raushet og interesse for boken min. Fra da av har jeg vært helt fortapt, sier Lucinda Riley.

Top of the World
– Jeg var fem år da faren min kom hjem fra en av sine reiser til Norge, og hadde med seg en LP med Peer Gynt-suiten. Det ble bakgrunnsmusikk når faren min fortalte om Norges vakre natur. Han sa at jeg en gang måtte besøke landet, og skjebnen ville det altså slik at jeg ble invitert på min første boktur til Norge rett etter at faren min døde. Jeg kan fortsatt huske at jeg satt på flyet på vei til det han kalte The top of the World, og kanskje følte jeg det samme som Ally i Stormens søster da hun fulgte farens mystiske råd. Det var for øvrig aldri noen tvil om hvor jeg skulle legge handlingen i den andre boken i serien. 

Den skjulte stemmen
Riley forteller at Stormens søster er basert på reelle historiske personligheter, som Edvard Grieg og Henrik Ibsen. Hennes beskrivelser av dem er derimot slik hun innbiller seg at de kunne ha vært, og ikke et forsøk på å beskrive hvordan de faktisk var. Hun har prøvd å veve de to skjønnlitterære hovedkarakterene – Anna og Jens – inn i rammen av faktiske hendelser. Det var Erik Edvardson ved Ibsen-museet som fortalte om Solveigs ”skjulte stemme” under premieren. Stemmen er den dag i dag et mysterium.

Evigvarende musikk
– Jeg måtte jo til Bergen, en magisk by! Jeg besøkte Grieg-museet, og fikk lov til å sitte ved Griegs piano. Som alltid når jeg beskriver historiske personer, har jeg vært opptatt av å yte personen rettferdighet, ikke minst når en person betyr så mye for Norge. Professor Erling Dahl ga meg alt jeg trengte å vite om Grieg, og så var det opptil meg å bruke det på rett måte. Interessen for klassisk musikk har hun hatt helt fra hun begynte med ballett som tre-åring. Hun ga seg da hun var seksten, og Peer Gynt-suiten er en av hennes favoritter. Hun mener Morgenstemning og I dovregubbens hall er evigvarende musikk.

Gråt da hun skrev
– Stormens søster handler om to sterke kvinner. Jeg vil gjerne inspirere leserne mine med de to kvinenes styrke og deres positive innstilling til tross for hva de går gjennom. Jeg falt spesielt for Ally, og felte mang en tåre da jeg skrev om hennes utrolige skjebne. Hun er en bestemt kvinne, som trass i all motgang klarer å finne frem til sin egen kreativitet og lage seg et nytt hjem og en ny familie. Det er når du virkelig møter motgang at du finner din styrke, sier Lucinda Riley.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Men etter en halv time der jeg hadde sittet som på nåler og bare tenkt på Tigress og Theo, ba jeg meg unnskyldt og tok på meg fleecejakken før jeg skyndte meg bort til kontrollsenteret, som holdt til på Royal Ocean Racing Club et kort stykke unna. Der spurte jeg om det var noe nytt om Tigress.       
     «Ja, hun befinner seg noen få nautiske mil forbi Bishop Rock for øyeblikket, og det går fort med henne også,» sa funksjonæren da han hadde sjekket skjermen sin. «Akkurat nå ligger hun på fjerdeplass. Men med så mange som trekker seg etter hvert, jevnt og trutt, skal du se hun kommer til å vinne fordi alle konkurrentene er borte,» tilføyde han med et sukk.      
     Beroliget over at alt tilsynelatende var i orden, og at Theo var trygg, gikk jeg tilbake til Royal Yacht Squadron og spiste et smørbrød. Det dukket stadig opp flere utkjørte, ustelte mannskaper. Jeg hørte de sa at vinden hadde tatt seg opp igjen, men jeg var altfor bekymret til å orke å delta i samtalene deres, så jeg gikk tilbake til hotellet, og klarte omsider å få meg noen timers urolig søvn. Men allerede klokken fem neste morgen var jeg på vei tilbake til kontrollsenteret. Det ble helt stille i rommet da jeg kom inn.       
     «Er det noe nytt?»      
     Jeg så at funksjonærene vekslet bekymrede blikk.       
     «Hva er det?» spurte jeg med hjertet i halsen. «Er alt i orden med Tigress?»      
     De vekslet blikk igjen.       
     «Vi mottok et nødsignal fra henne ved halv fire-tiden i natt. Mann over bord, ser det ut til. Kystvakten og et redningshelikopter er på plass. Nå venter vi bare på tilbakemeldinger.»       
     «Vet de hvem det dreier seg om? Hva skjedde?»       
     «Beklager, vennen min, men vi har ingen detaljer ennå. Gå og få deg en kopp te, så skal vi gi deg beskjed så fort vi hører noe.»      
     Jeg nikket og forsøkte å få kontroll over det hysteriet som var i ferd med å bygge seg opp inne i meg. Tigress var en toppmoderne båt med et fantastisk kommunikasjonssystem. Jeg visste at de løy for meg da de sa at de ikke hadde noen detaljer ennå. Og i så fall kunne det bare bety én ting.      
     Hjertet mitt slo så fort at jeg var redd jeg skulle besvime, og jeg vaklet ut på toalettet, sank ned på et sete og hev etter pusten da panikken overmannet meg. Kanskje jeg tok feil, kanskje de bare ikke hadde lov til å opplyse om detaljene før de hadde fått nøyaktig klarhet i det som hadde skjedd. Men innerst inne visste jeg det allerede.

Til toppen