Virkeligheten overgår fiksjonen

KARL JAKOB SKARSTEIN INTERVJUET AV NILS PETTER HEDEMANN 

- Historiens store slag lærer oss å forstå elementære menneskelige handlingsmønstre og viser at virkelighet er vel så spennende som fiksjon, påpeker forfatteren Karl Jakob Skarstein.

Bergenseren Karl Jakob Skarstein (f. 1970) er cand. philol. med historie hovedfag. Hovedoppgaven var rik på slagscener, ettersom den handlet om Napoleonskrigene og den franske generalen Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, senere bedre kjent som svensk-norsk unionskonge under navnet Karl Johan. Sin evne til å levendegjøre historisk stoff fra slagmarken demonstrerte Skarstein snart igjen i Til våpen for det nye land (2001), om norske innvandrere i den amerikanske borgerkrig, en bok som fikk strålende kritikker. Året etter fulgte han opp med Under fremmede flagg, om nordmenn i utenlandsk krigstjeneste 1800-1900. I 2005 kom Krigen mot siouxene, en oppsiktsvekkende og spennende historie om krigen mellom nordmenn og indianere i Minnesota i 1862-63, midt under den amerikanske borgerkrigen.

Tegnet tidlig greske soldater
Vi har spurt Skarstein hvordan interessen for historiske slag ble vakt.
- Det skjedde veldig tidlig, og jeg skylder på min mor. Hun gav meg en bildebok om Alexander den store, og senere en om Iliaden, så jeg var i full sving med å tegne greske soldater lenge før jeg begynte på skolen. Jeg ble glad i episke fortellinger, bl.a. Tolkien, der det også er mange slagscener. Etter hvert leste jeg serieblader som ”Sølvpilen”, og fikk behov for å finne ut av hva som egentlig skjedde. Jeg fant ut at virkeligheten er vel så spennende som fiksjonen.

Moren Inger-Lise Skarstein, som brakte Alexander inn i huset, huskes av mange som en av NRK Fjernsynets første hallodamer og senere stortingsrepresentant for Hordaland Høyre gjennom tre perioder. Under arbeidet med Store slag har forfatteren også hatt god nytte av sin far, radiolegenden Jakob Skarstein, kjent og kjær programleder for NRKs Middagsstunden gjennom et kvartsekel. Til tross for at han nærmest er for pasifist å regne, har faren vært hyppig benyttet som språkkonsulent for den nye boken.

Krigens kjerne
I tidligere historietimer måtte elevene pugge både slagsteder og årstall, men i nyere norsk historieskrivning er de militære slagenes betydning tonet ned til fordel for sosialhistorien. Vi spør forfatteren om slagene nå blir undervurdert.
- Ja, til en viss grad. Slagene står som krigens kjerne, og krig er viktig den dag i dag. Beretninger om slagene øker bevisstheten om krigens plass i historien, og de gir dessuten unike innblikk i historien, ettersom de er de best dokumenterte hendelser. De første historikerne, som Herodot og Thukydides, skrev jo om krig i sine hovedverk ”Perserkrigene” og ”Peloponneserkrigen”.
- Hva kan vi lære av å lese om de store slag?
- Vi kan lære om elementære menneskelige handlingsmønstre. Ta for eksempel Mukden i den japansk-russiske krig. Der ser vi hva som skjer når en part gir fra seg initiativet, og lærer hvor viktig det er å styre begivenhetene, være den som griper initiativet og bestemmer hva som skjer.
- Du har valgt ut 12 av verdenshistoriens viktigste slag. Var det vanskelig å prioritere?
- Ja, for det er håpløst å lage en ti-på-topp-liste over de viktigste slagene. Jeg har tilstrebet en geografisk spredning, og at alle er store og viktige slag som har fått betydning for kulturliv, språk, maktbalanse og handelsutvikling. Dessuten har jeg prøvd å belyse krigføringens utvikling gjennom disse slagene.

Kruttvåpen, bueskyttere og brutalitet
- Hvor finner vi de viktigste militære endringene?
- Mange har snakket om en militær revolusjon på 1500-tallet. I slaget ved Pavia ble kruttvåpen viktig, men kanskje vel så betydningsfullt for krigføringen var statsbyggingen i Europa, der opprettelsen av profesjonelle stående hærstyrker var et viktig ledd i styrkningen av sentralmakten, noe som senere bidro til å gi europeerne et globalt overtak. Personlig vil jeg nok heller peke på utviklingen i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, mellom Krimkrigen og den japansk-russiske krig. Da skjedde det enorme endringer i slagenes karakter og omfang, blant annet innføringen av presise, langtrekkende skytevåpen som gjorde det nødvendig å erstatte staselige uniformer og sluttet orden med kamuflasjefarger og skyttergraver.
- Du legger også vekt på betydningene av ledelse. Har du noen favoritter blant hærførerne?
- Det er selvsagt de tre store, Alexander, Caesar og Napoleon. De hadde en egen evne til å gripe initiativet og styre begivenhetene i den grad det var mulig. Jeg har også lyst til å trekke fram Babur fra Fergana [i dagens Usbekistan] i slaget ved Panipat. Han er kanskje ikke en like eminent hærfører, men meget interessant å følge helt fra 12-årsalderen gjennom den første selvbiografi i persisk tradisjon. Hans ridende bueskyttere var dessuten et av historiens mest vellykkede militære våpensystemer. Denne kampteknikken var et sentralt element gjennom mer enn 2000 år – fra 500 f.Kr. til 1700-tallet – med sin kombinasjon av mobilitet, ildkraft og evne til å skade fienden på avstand.
- Hva med krigens råskap og lidelser? Skjer det store endringer på det området?
- Det er jo et av de tidløse aspektene ved krigføring, og det er like fælt hele tiden. Grusomhetene kan nok ha blitt mer effektive, mens enkelte perioder med godt disiplinerte hærer kan ha minsket overgrepene mot sivilbefolkningen. Men krig er så uoversiktlig og uhåndterlig at det som kunne virke som en fornuftig løsning, viser seg som en lite egnet metode for å oppnå statsmålsetninger. Krigen lever sitt eget liv og endrer forutsetningene for de valgene man i utgangspunktet tok.

Til toppen