Telemanntid
Hovedpersonen i Erlend Loes nye roman er opptatt av kun to ting: Teater og kokkekjendisen Nigella.
- Han tenker at toget er i ferd med å gå, sier Loe.
Av Frank Lande
- Utgangspunktet for romanen var en rekke e-poster mellom min bror og en tysk familie fra Garmisch-Partenkirchen som han forsøkte å leie et feriehus av. Jeg lo veldig godt av de e-postene, særlig fordi de ikke oppdaget at oversetterprogrammet hadde endret navnet på hjembyen deres til Mixing Part Churches.
Erlend Loe snakker om e-postene som ga tittelen til hans nye roman Stille dager i
Mixing Part. Boken begynner med en utveksling av e-poster hvor familien Telemann forsøker å forhandle frem en leieavtale av et feriehus fra den tyske familien Bader. De vil vite når huset er ledig og hvor mye det vil koste. Svaret ser slik ut:
Hello Telemann available yes the price 65 Euro pro night, the children for free I know your Imail unfortunately do not read backwards to write it me please on English Yours sincerely Fam. Bader.
Kommunikasjon står sentralt i Stille dager i Mixing Part. Vi blir kjent med Bror Telemann, hans kone Nina og deres tre barn gjennom korte samtaler dem imellom. Telemann og Nina snakker mye, men veldig ofte forbi hverandre.
- Jeg ville inn i en type samtale som ikke er superspisset konfliktmessig, men hvor det likevel er en brodd, noe usagt som får en til å lure på hva de egentlig snakker om. Det mest interessante med dialog er det som ikke sies, men som likevel ligger der, sier Loe.
Teater
Romanens hovedperson er Telemann, en 42 år gammel dramaturg, som drømmer om å skrive det han kaller «et helvetes godt samtidsstykke».
- Han har en forståelse av seg selv som dramatiker, en som skal levere noe stort og som derfor alltid må være åpen for ting som skjer og tanker som kommer til ham som kan bli teater.
Her er en ufullstendig liste over ting han mener er teater: Kreft, hjernedrypp, angrep, Russland, Kina, vaktmestere er teater, tomhet, røykelov, nazinips, smerte, Darwins utviklingslære kan være teater, skilsmisse, onani, John McEnroe og ærlighet. Den britiske kjendiskokken Nigella er muligens også teater, skal vi tro Telemann.
- Han opplever teater som selve kjernen i ting. Jeg liker at han ikke er i stand til å skape det selv, men at han hele tiden ser og tenker på hva som kunne vært teater. Han har et bilde av hvor han vil, men han mangler redskapene til å komme seg dit. Dyrkingen av drømmen har vokst seg større enn selve drømmen.
Én gang i løpet av dagen går Telemann inn på badet og blir sittende der i omtrent en halvtime mens han tenker på teater. Telemanntid, kaller han det, eller teatertid. Det er ikke godt å si når Telemanntiden slutter og teatertiden begynner, de glir over i hverandre.
- Vil han egentlig bare være i fred?
- Det handler nok litt om det, ja. Han har fått nok av familielivet, og vil ha ro til tankene sine. Telemann har nesten ingen omgang med de tre barna sine.
- Er det tilfeldig at du valgte badet som pauserom for Telemann?
- Vel, det er ikke så mange steder en trebarnsfar på ferie kan gjemme seg.
Kokkekunst
Noe annet som stadig glir inn i Telemanns tanker om teater, er hans fantasier om Nigella Lawson. De begynte etter at Nina ga ham kokeboken Nigellas fristelser i bursdagsgave.
- Hvordan passer Nigella inn her?
- Jeg liker at den helt primitive kjønnsdriften kommer og roter med Telemanns edle drømmer om seriøst teater.
Mot slutten av romanen begynner Telemann å skrive et teaterstykke, og han skriver seg selv inn i scenen sammen med en yppig Nigella på kjøkkenet. Det som i utgangspunktet skulle være stor dramatikk, går ganske kjapt over til å ligne mer på en billig erotisk novelle.
- Telemanns evne til selvbedrag virker endeløs. Han blir liksom selv overrasket over de seksuelle vendingene scenen tar, som om han ikke skjønner at det skal ende opp slik, før det skjer, sier Loe og smiler.
Sentralt i forholdet mellom Nina og Telemann er hva som kan oppfattes som svik og utroskap.
- Telemann er veldig fjern, og egentlig ikke til stede verken i denne ferien eller i familien sin. Han er ikke utro fysisk sett, men jeg tenker at det han driver med, er vel så drøyt.
- Hvorfor er han så fjern?
- Han tenker at toget er i ferd med å gå. Hvis han ikke snart forløser seg som den store dramatikeren han egentlig er, da er krisen plutselig der. Det er en slags skyggeboksing han driver med, for å holde unna en mye større indre krise.
Til toppen